Blefjells Beste 18.07.2020 – løpsrapport

Bli med Tobias og Irvin gjennom strabasene som utspilte seg i den golde tåkeheimen, under ultraløpet Blefjells Beste.


Blefjell er ett av de minst avsides høyfjellsområdene i Norge. Det er såpass lite avsides at du kommer dit på 2 timer fra både Oslo og Skien, og såpass høyfjell at det er en egen reinsdyrstamme der. «Europe’s last wild reindeer, grazing just outside Oslo», temmelig postkort.

Her er det flere kvadratmil med nydelig løpeterreng, både under og over tregrensa, passelig antrukket av herlige tekniske stier. Du får både vidde- og tindefølelse på samme tid. Dette er altså et kortreist løpeeldorado. Jamen bra arrangørene Mona og Einar klarer å holde dette løpet så godt skjult. Men så er det endel myr da, også i oppoverbakke. Mer om dette senere.

Tobias er ex. skiløper og er født med O2 på Dæhlie-nivå, men viktigst av alt, han er nyfrelst på sti- og terrengløping. Seieren i Blefjells Beste i 2019 var ultradebuten og trolig det som fora crazen en gang for alle. Siden da har han trappa opp timene på sti ytterligere, men det matcher bare nesten timene med sti i huet. Han kan se rett på deg, men oppi topplokket jobber det mentale kartet på høygir med å løse en eller annen snedig trasè.

Jeg derimot, har jeg ååårelang erfaring med terrengultraløp. Og for å ikke la meg tynge av manglende O2, passer jeg på å rette meg opp og kremte alvorlig når jeg øser av mine innerste hemmeligheter om hvordan leke pac-man siste 20. Blefjells Beste var også min ultradebut, helt tilbake i det herrens år 2016. Så det har vi ihvertfall til felles, her vi sitter å prater om løst og fast i bilen på vei tilbake til åstedet.

Været var ikke av den beste sorten denne gangen, tunge skyer lå ned over skogsida der vi tok av fra Lågendalen og opp mot Kyrkjevatnet ved foten av Ble-massivet. Gislefoss fabla om både tåke, regn og kuling på en gang, noe som ifølge Tobias ikke var fysisk mulig. Boy was he wrong… Tempen på start var ca 12 grader, men vi skulle ganske raskt opp en 5-600 høydemeter så jakka lå ikke nederst i sekken. En tur ut i myra før start for å fukte skoa, før en siste stramming og dobbeltsjekking av dobbelknute. Så bar det av gårde i provirusorisk puljestart, med 10 og 10 av gangen med 2 minutters mellomrom. Helt etter boka selvsagt, men litt mindf*** underveis. Det stoppa liksom aldri å komme kanoner bakfra. Den første kanonen var Tobias, der han halsa seg forbi i blautmyra etter bare 1,8 kilometer. Han begynte to minutter etter meg, og så ut som han hadde lagt til side alle formaninger om kontrollert åpning. Han hadde allerede distansert den antatt sterkeste konkurrenten Fredrik Askeland, så jeg skjønte det var snakk om et presist skremmeskudd.

Jeg åpna som vanlig kontrollert, men med godt driv, og kjente nøye etter på pusten opp de første stigningene mot Blenuten. Jeg visste jeg var i god form, og at persen på 8.11 måtte være mulig å gruse. Den ble satt på første forsøk i 2016, og selv om jeg var i bedre form i de to påfølgende åra, kom henholdsvis magevirus og sydentemperaturer i veien for persing da. Nå var både magen og temperaturen helt i vater, hva kunne vel stoppe meg nå?

På vei opp første stigning, med ny fresh teknikk («hand on knee»). Foto: Sebastian Mamaj.

Jo, nummer 1: Tåke. Over tregrensa satt tåka inn, såpass at det var tøft å se 30 meter foran seg. På tross av å ha vært igjennom løypa tre ganger tidligere, og at den var godt merka, måtte jeg virkelig jobbe med øya for å følge med på stien. Eller, sti og sti, dyretråkk, lyng og myr er vel mer rett beskrivelse av de første 20 kilometrene, og for øyeblikket våtere enn noen gang i løpets historie. Av og til kom det opp folk bakfra i et veldig driv. Det var tydelig at feltet var dypt i år, da folk som hadde starta et kvarter etter, tok meg igjen allerede. En av de forbipasserende beit jeg meg ekstra merke i. Basert på fart, skrittlengde og en tydelig velutvikla myrteknikk, måtte det være «han O-løpern» som det ble hviska og tiska om før start. Jeg sendte en tanke til Tobias der fremme i løypa og håpa han virkelig hadde dagen. Det dukker liksom alltid opp en O-løper.

På vei opp igjen til Eriksbu ble det skikkelig tøft. Jeg kjente igjen denne følelsen fra tidligere år, at den første biten stjeler mer krefter enn man tror. Det var bare å sette inn i en jevn trot, og ikke pushe for hardt. Det fremdeles early days på dette tidspunktet, og nå bega vi oss inn i den mest alpine delen av trasèen. Men før vi kom så langt, skulle vi opp den lengste sammenhengende stigninga på turen. Og hva skjer da? Jo, skyene letter og sola titter frem. Og det blir varmt, skikkelig varmt. Men, dette var heldigvis (?) forbigående. Når vi bikker kneika på rundt 1100 moh, setter tåka inn igjen, denne gangen av grøtkaliber. Men hva er det neste på lista over ting som kan stoppe meg fra å perse? Jo, vind. Og ikke bare lett sommerdrag, men kuling. Jevn og rett i fleisen. Og om jeg sa at det var en 6-7 grader, tror jeg ikke det hadde vært helt ute.

Neste 20 kilometrene blir en jobb med huet. Det går smått, både fordi jeg er sliten i kroppen og i hodet etter all mysinga ned mot bakken for å skimte konturene av sti. Vinden jobber også jevnt i mot meg. Og når jeg omsider kom meg opp og over milepelen Store-Ble, løypas høyeste topp, så kommer tredje punktet på den tvilsomme lista over ting som jobber mot Irvin-pers: Regn. Og ganske heftig også. Fortsatt med grøttåke da, og gode gamle kuling. Jodu, han Gislefoss er ikke så dum likevel.

Tralten går videre nedover forbi Sigridsbu og langs traversen mot Sørstul. Dette partiet er langt, teknisk, glatt og kronglete. Men, det heller jevnt nedover i terrenget. Ned mot snillere omgivelser. Jeg high-fiver det første furutreet og kjenner at tempen bikker 10 grader igjen. Tåka letter litt. Det er under 2 mil igjen, og jeg kjenner at skrotten får en ny giv. Det føles som jeg har vært i overlevelsesmodus i tre timer, og spart på kreftene. Frem til nå, hvor det i grunn er på tide å fyre litt igjen. F*** vind, regn og tåke. Jeg skal perse!

Jeg finner en fin rytme nordover over lyngflatene, som for øyeblikket var langt mindre høyvokste enn jeg huska fra tidligere år. Denne evige myrlyngen som alle frykta var faktisk relativt lettløpt. Hvertfall inni mitt hode, for nå var jeg på offensiven igjen. I det som føltes ut som skikkelig god driv mata jeg på for å prøve å redde en god tid, og til min forundring ser jeg på klokka at det er mulighet for å nærme seg drømmegrensa på 7 timer. Så skal det nevnes at det alltid er mye lenger til traktorveien begynner enn det man tror, men det hjalp på å stadig plukke løpere som hadde stega litt for langt i timene forut. Nå var det jeg som stega ut. Det er utrolig hvor motiverende det er å klare å skru opp til 6-fart i kupert myr 45 kilometer ut i en fjellultra. Endelig ute på traktorveien gikk det unna i en småfrekk 4.20-fart frem til over elva. Når jeg når parkeringsplassen før målbakken ser jeg at klokka sier 6.59. Problemet var at den siste bakken opp er så bratt og ekkel at jeg skjønte at det ikke ville gå, jeg ble rett og slett for fornøyd med å ha perset med 1 time og 11 minutter at jeg ble for lite offensiv. Utilgivelig…

Men hvordan hadde det gått med veddeløpshesten Dahle-Fenris? Han ble slått! Av en svenske! Mine bange anelser oppe i skråmyra hadde vært reelle, og selv om han har svenskt flagg må vi berømme den tida der. I ettertid har det kommet frem at han grusa Pau Capell på 100 km i Åre Fjellmaraton, så ehm. Vi sier godkjent+ likevel Tobias 😉

Tobias er fornøyd med medalje, trossalt! Foto: Kondis/Bjørn Hauge
De to kamphanene diskuterer taktikk og steglengde for hoftedyp myr. Foto: Laagendalsposten/Ole John Hostvedt
Irvin og brødrene Fenre fornøyde med løpet

Ord for dagen (vi folder hendene):

Selv om fjellet kan føles tunggått og myrene kan føles endeløse, så er det bare en illusjon. Det er tankene som prøver å finne en vei ut. Det er da du skal gjenvinne kontroll, og kjenne på tilfredsstillelsen av å styre din egen skjebne. Og kjenne på at du er istand til å flyte frem gjennom skog og over fjell, uten at tid finnes, fullstendig bevisst rundt ditt eget jeg, og din egen anatomi.

Kroppen blir med på det du tar den med på!

Amen

Blefjells Beste
Fullstendige resultater
Kondis-artikkel
Kondis-artikkel2

Skogvokterruta testløp 13.6.2020

Et komplekst geologisk avtrykk har gitt Grenland et svært variert og spennende terreng, som krydres av en myriade av ulike vegetasjonstyper. Det er åpne furuåser med blåbær og mykt barnåldekke, bratte svaberg med luftig vidsyn, skrinne åssider med grove granrøtter, frodige løvskoger med tett overhengende løvverk, ravinedaler og bekkefar, steinurer og åpne myrer. Store vann og små skogstjern, sildrebekker og elver. Det er rolige landskapslinjer med jevne stigninger, og rundt neste sving er det småkupert og bortgjemt. Ut av intet står du på et stup og kan iakta Gaustatoppen og Skagerrak.

Dette er nærmarka til oss som bor i Grenland, og vi vet ikke helt selv hvor heldige vi er som har dette utenfor stuedørene. Grenland Ultra Trail (GUT) Skogvokteren er blitt til som et direkte resultat av en gjeng ivrige løpere som elsker å leke på stien og som har funnet sammen gjennom kjærligheten for nærmarka. Løypa er nykomponert av primus motor Tobias Dahl Fenre, og sammen med resten av Grenland Ultra Runners håper vi at dette kan bli et offisielt løp på sikt. Vi skal vokte om nærmarka vår, om stien og om skogen. De som fullfører kan med stolthet kalle seg Skogvokter.

Skogvokteren har start og mål på rådhustrappa i Porsgrunn, og følger det mangslungne stinettet som omkranser Porsgrunn og Skien. Distansen er 88 km, med 3500 høydemeter. Den 13. juni arrangerte Grenland Ultra Runners testløp, både for å få løpt hele runden i ett, og for sjekke stemninga blant regionens ultraløpere. Atten løpere stilte til fellesstart kl. 05.00 lørdag morgen. Noen hadde planer om å løpe hele, og noen planla å bli med halvveis.

Jonas Resare fra Skien var en av de som løp hele, og her er hans gjenfortelling av dagen

– Ved starten ved rådhuset er det lite som minner om en skogvokter. Løypa begynner rolig med to fine kilometere fra Porsgrunn sentrum til bymarka ved Valleråsen vannverk. Deretter får vi en fin stigning opp til første utsiktspunkt, Årdalsåsen 258 moh. Her er det vel verdt å snu seg om for å se ut over Porsgrunn og tikke av den første av turens topper.Deretter er det en forholdsvis snill tur mot Jarseng via Klepp og Lid. Her er det forholdsvis urørt, smale stier og ikke rent ned av andre turgåere. Da har vi også passert kommunegrensen og løper inn i Skien.

Strekket fra Jarseng via Mjåvann og Mensvann er magisk naturskjønt. Seiler opp som en ny favoritt i Grenland. Her er det fine vann og mye urørt natur. Vi fikk et møte med en klatrende mår og passerte en av motstandsbevegelsen våpengjemmere under krigen. Skikkelige bonusopplevelser og god distraksjon fra tankene om at det begynte å bli tungt.

Etter påfyll av vann fra Mensvann siktet vi inn oss på Galten. Først litt grus og deretter bart fjell på veien mot toppen. Fortsatt ganske pigge fikk vi en formidabel utsikt fra 373 moh og hadde overskudd til å ta bilde.

Fra Galten gikk det ganske raskt mot den kjente toppen Vealøs med sitt karakteristiske tårn. Siste delen er tidvis bratt men vi får litt hjelp da løypa har et strekk på en grusvei. Vestre Vealøs er 500 moh, men reisen dit er levelig.

Det er på tid å sette kursen mot en ny kommune, Siljan. Terrenget fra Vealøs via Kikut til Solvika tillater litt høyere tempo da det heller litt nedover totalt sett. Her er det noen partier med myr, men også fine flystier siste partiet ned mot Solvika. Ved Solvika har vi passert 30 km. Der finnes det springvann på campingen og hjelpsom support. Vi ladet med litt kake og vann. Husker at stemningen var god og at vi var optimistiske selv om teten hadde passert samme plass en time før oss.

Fra Solvika styrer vi mot Middagskollene, men i bakhodet er det Skrehelle som er kjent som en bratt kneik. Synes nok at partiet over Middagskollene er litt krevende da det er pen stigning og «kollene» ikke er så snille som de høres ut. Vakkert er det i hvert fall, med noen nydelige myrer hvor det blomstrer uendelig med «bomullsdotter» av noen blomster. Angrer fortsatt på at jeg ikke stoppet for et bilde. Men, vi skulle jo videre mot Skrehelle. Her blir det litt tåkete i hodet for varmen og en krevende løype begynner å sette sine spor. Vi passerer Skrehelle som er løypas høyeste punkt med 553 moh, men utsikten er langt bedre på Lille Skrehelle med sine 484 moh. Fra blanke fjellhyller får vi en magisk utsikt over Skien og Grenland. På Skrehelle er vi forresten tilbake i Skien kommune. Her møter vi flere som har overnattet under bar himmel, så dette er virkelig en perle. Når vi tar fatt på turen ned fra toppen er det ekstremt viktig å koble på frekvensen og blikket. Her løper vi på meget bratt og steinete sti, så her må man være konsentrert. Vel nede i dalen ved Jønnevald venter et litt mer lettløpt parti med ca. 10 km gress, grus og asfalt.

Neste fokuspunkt er den fryktinngytende Geitebuvarden, løypas nest høyeste punkt med 525 moh. Veien opp starter med grusvei og veksler deretter over på 3,4 km sti. Det er jevn stigning oppover så dette partiet var litt sugende når det kommer etter ca. 50 km.

Fra Geitebuvarden til Skotfoss er vi inne i Gulsetmarka. Her er det merket løype med stier, røtter og en del opp og ned. Det er også en velbesøkt del av marka så her møter vi turgåere med et smil. Vi løper mot Langelandskollen som har fin utsikt fra 436 moh. Stigning opp til den også, men etter Geitebuvarden så må vi jo takle slikt. Husker også at det til arrangementet er skrevet at «fra Geitebuvarden går det bare nedover…» Fra Langelandskollen er det helling nedover til Langevann og Tvittingen, fine skogsvann i marka. Deretter kommer et bratt parti ned til samfunnet ved Skotfoss. Butikk og kald cola var helt nødvendig og aldeles nydelig!

Vi løper på asfalt forbi slusene, bruket og over den mektige fossen. Etter en kilometer kan vi dukke inn mot Åfosstien og nyte av stien langs den bortgjemte bekken. Her er det urskog, lite folk, litt magisk følelse og ikke minst forholdsvis lettløpte stier. Det kommer godt med etter et parti med mye teknisk løping og bestigning av topper!

Det er bare å kjøre på forbi flyplassen og finne turveien inn mot «toppen» Piggen, 237 moh. Her kan du koble på litt mer teknisk løping mot Solmyrås og få opp farten på vei ned mot Porsgrunn. Her heller det ned mot bebyggelsen og det var en meget god følelse å løpe over brua fra Vestsiden over til Porsgrunn sentrum. Det er en herlig avslutning med en kilometers oppløp langs elva hvor det er mulig å legge inn en spurt for de som har spart på kreftene!

Befriende å komme i mål ved Rådhustrappa! Koselig å få skryt fra gjester på uteserveringen, men enda bedre å kunne ta en dukkert i elva like ved.

Løpet gikk en varm sommerdag og det var (som vanlig vil noen si) meget viktig å fylle på med nok med veske og næring. «Én av de som holder pennen» var litt tom etter Geitebuvarden og måtte grave dypt i kjelleren for å komme seg videre på anstendig vis.

Oppsummert en krevende løype både teknisk og med mange høydemeter. Spektakulære utsiktspunkter og mange fine naturopplevelser underveis. Skogvokteren er riktig navn og den anbefales på det sterkeste!

Resultater fra testløpet
1. Tobias Dahl Fenre, 9.23
2. Irvin Kilde, 11.32
3. Jonas Resare, 11.59
4. Kristian Qvenild 13.00
5. Eirik Fjeld, 14.44
6. Egil Kragl, 19.20
7. Per Kåre Sortevik, 19.20
8. Yann Erik Skyllingstad, 19.20

Ti stykker sto av underveis, de fleste av dem etter halvgått løp. Enten planlagt eller ikke. Det skal sies at det var en særdeles varm dag, med 18 grader ved start kl 05.00 og minst 26 grader litt utpå dagen. Nevner avslutningsvis at erfarne ultrabeist Pål Thoresen løp hele løypa på trening for to uker siden, og bærer nå tilnavnet Skogvokter1.

Jonas Resare og Irvin Kilde