Jækla mye skog å vokte over – løpsrapport 2023

Fredrik fra Bergen er vant til fjell og lyng, og syns det ble litt vel mye trær. Dessuten er han vant til å løpe mye lenger enn 88 km. Anders knar på fotballspillere til daglig, men leverte solid håndverk i løypa i ultradebuten. Og hvem har sagt at ultra bare er for de gamle og seige? Philip går på videregående og liker å gå på tur i skog og mark. DET var nok til å gjennomføre 9 mil og 3700 høydemeter på 12 timer. Årets Skogvokter er full av profiler og historier. Denne rapporten gir deg noen av dem.

Den tredje offisielle Skogvokteren Ultra ble avholdt lørdag 29. april, i et strålende vårvær (om enn noe vindfullt ut over dagen). Løypeforholdene var gode, med mye tørre stier. Og snøen over Gramsebu var overkommelig etter mye innsats i forkant. Omlegginga om Blåfjell ble godt mottatt. Snøtung gammelskog over Middagskollene fikk vike for 6 km med flytsti over Grenlandsalpene med stedvis luftig utsikt. Av 81 påmeldte, startet 69. Det var 59 som fullførte distansen. Selv om dette var færre enn året før, er vi likevel godt fornøyd med antallet. Det er nå, på tredjeåret, at løpet får testa sin posisjon i skogen av flotte, norske ultraløp. Basert på tilbakemeldingene vi fikk underveis og i etterkant, kan det synes som at vi besto testen. Vi i arrangørgruppa er i alle fall mer gira enn noen gang, og gleder oss naturligvis til neste års Skogvokter som inngår i norgesmesterskapet i terrengultra.


Resultater

Fullstendige resultater: Racetracker
Gjenopplev Livetracking
Resultatene på ITRA (score ferdig beregnet)
Resultatene på UTMB (score snart ferdig beregnet)
Alt av bilder finnes på vår Fb-side: Grenland Ultra Runners


Mathis

Mathis Dahl Fenre stakk av med seieren på herresida, med tiden 10:33. Mathis er ikke ukjent med terrenget – det er hans tredje Skogvokter, og pila har bare pekt oppover. Fra fjerdeplass i 2021, til tredjeplass i 2022, og i år altså seier og ny personlig bestetid. Fun fact: Det er faktisk bare folk med etternavn Fenre som har vunnet Skogvokteren, som seg hør og bør. Først Tobias, så Mari, og nå altså Mathis.

Sammenligna med tidligere år, løp Mathis et enda smartere løp i år. Han lå lenge i sekskløveret som utgjorde teten frem til Solvika (32 km), men etter dette seig han gradvis i fra. Effektive stopp på matstasjonene, sammen med tilstrekkelig brems første halvdel gjorde at han hadde mest å trøkke på med siste halvdelen. Om gjennomføringa forteller Mathis følgende:

– De tre siste årene har jeg vært helt ferdig etter første halvdel (første året endte med DNF på Bø) og resten av løpet har vært ren tortur. I år var planen å holde igjen første halvdel og hvis jeg hadde noe krutt igjen kunne jeg bruke det etter toppen av Geitebuvarden. Det funka bra og selv om jeg tok det rolig oppover hadde jeg ganske bra flyt nedover og bortover siste halvdel.

Hvordan var dynamikken i ledergruppa?

– I begynnelsen lå vi samme en gruppe på syv stykker. Det gikk rolig og praten satt løst frem til Jarseng. Videre til Galten ble det litt mer vann mellom båtene men vi var samlet igjen oppe på Vealøs. Ned til Kikut og bort til Solvika delte det seg litt igjen og vi var fire som kom likt inn til Solvika. Etter ar jeg fikk en luke ut fra Solvika var vi igjen fire mann før vi skulle opp til Blåfjell. Opp der fikk jeg sakte men sikkert en luke på noen minutter, som viste seg å holde helt til mål.

Hvordan har forberedelsene før løpet gått?

– Forberedelsene til årets Skogvokter har gått i mye langrenn i vinter samt 2-3 løpeturer i uka. Henholdsvis tre og to uker før løpet fikk jeg over 100 km løping i uka med flere back-to-back langturer. Nytt i år er at jeg har kjørt utholdende styrke på beina en gang i uka siden slutten av desember. Ser ut som det funker bra!

Mathis i godt driv på Sollikollen. Foto: Tobias Dahl Fenre.


Marius

Nærmest var Marius Stengle-Håkonsen, som måtte slippe Mathis opp mot Blåfjell. Men han løp også et smart løp, og var aldri mer enn 15 minutter bak. Og i mål faktisk bare 6 minutter bak. Om dagens bein og disponering sier Marius:

– Beina føltes bra i lange perioder, men noen «dupper» ble det. Jeg surra også litt med navigeringen noen steder, men gøy at det ble pallplassering!

Hvordan var styrkeforholdet med Mathis?

– Jeg merket at Mathis var kjent i løypene. Han virket sterk hele dagen, så det var en fortjent seier. Jeg følte at han løp bedre nedover og i snøpartiene. Jeg var kanskje litt raskere på de litt flatere partiene mot slutten.

Marius er blant annet 3-ganger vinner av 100 miles-distansen under Soria Moria til Verdens Ende (SMVE), og er et kjent navn i ultramiljøet. Vi bak spakene utpekte Marius tidlig som en som kunne være med å dominere i feltet. Om hva som lå bak den solide andreplassen under årets Skogvokter, sier Marius:

– Føler jeg har trent bra i vinter og vår, men det har blitt litt for lite stiløping til nå pga. mye og dårlig snø i skogen. Det har blitt mye mølle, asfalt/is og grus/snø. Jeg ladet bra opp til Skogvokteren selv om hovedmålene i år er Xreid og TDS. Gleder meg til NM i løypene deres neste år.

Marius gratuleres av Fenre-fam. Foto: Irvin Kilde.


Anders

Sistemann på pallen, og dagens største overraskelse var Anders Braastad. Som fersking i ultragamet, vartet den Skiensbosatte fysioterapeuten opp med bronse etter det som må karakteriseres som det smarteste løpet under hele konkurransen. Han lå lenge helt nede på 12. plass, men jobba seg sakte, sakte, oppover i feltet, og lekte Pac-Man som om det var 1982. I forkant av løpet var Anders aktiv med å innhente råd fra folk som har vært i gamet en stund, noe som kan ha lønnet seg:

– At det ble så bra disponert er nok litt nybegynnerflaks, men var nok lurt å starte rolig. Jeg brukte de første fire timene til å spise og drikke godt, noe som jeg tror var viktig utover i løpet. Prøvde å finne en god flyt, og så la beina løpe nedover og på lettere partier. Jeg kosa meg hele turen, men måtte jobbe litt de siste to timene. Da slet jeg også med å få i meg næring, så matstasjon med cola og vannmelon var helt magisk.

Du kommer riktignok ikke på tredjeplass i Skogvokteren med et klokt løpshode alene. Det fysiske må også være på plass, noe Anders gladelig deler tankene rundt. Og hvilken bakgrunn har han egentlig?

– Jeg gikk på ski frem til 15-16-års alderen og spilte fotball frem til 22-års alderen. Etter dette har jeg bare trent for å holde meg i form. Etter at jeg flyttet til Skien har jeg funnet mye inspirasjon i skogen, mye takket være Grenland Ultra Runners. Da jeg først hørte om dette løpet for noe år siden tenkte jeg at dette må være veldig kult å gjennomføre. På grunn av timing har jeg ikke kunne gjort det før i år.

-Har hatt 1-2 økter med motbakke i uka på mølle. Har valgt å holde samme tempo og helning og heller føle at det blir lettere etter hvert som formen blir bedre. Har gradvis økt mengde, både i kilometer og høydemeter, og passet på å la kroppen hente seg inn når den trengte det. I oppkjøringa har ukene ligget på mellom 50 og 110km. Har i tillegg trent styrke på bein (15-20min) 1-2 ganger per uke, hvor jeg har prioritert legger, fremside lår og sete.

Anders i godt driv opp Vestre Skrehelle. Foto: Adrian Kilde.


Heidi

Heidi Rørvik stakk av med seieren på kvinnesida. Dette er faktisk fjerde gangen Heidi løper Skogvokteren, inkludert teståret 2020. Og formen (og tida) blir bare bedre og bedre. Først 18 timer, så 15, så 14, og nå 13. Om formutviklingen sier Heidi:

– Jeg har utviklet meg mtp trening; mer bakkeintervaller, mølleintervaller med stigning, styrke, langrenn. Målet mitt har hele tiden vært å bli litt bedre enn året før. Det ser jo ut som det er mulig å holde på lenge i dette gamet, så det er ingenting i veien for å holde på til jeg er 50! (Hvorfor stoppe der? -red.anm.)

Heidi bor på flotte (red.anm.) Falkum i Skien, og løper for jentegjengen Charterultra. Etter å ha debutert på halvmaraton i 2017, dreide fokuset seg etter hvert mer mot virkelig langdistanse utholdenhetstrening. Først ute var å ta 10-toppern i Grenland i en smell, og i 2020 ble alle 17 av årets topper kryssa på rett i overkant av ett døgn. Gjengen var raskt ute med å tenne på idéen om Skogvokteren:

– Da vi fire (faste) jentene i gruppen hørte om Skogvokteren, fikk vi en idé om at vi ville være de første kvinnelige Skogvokterne. Vi stilte til start uoffisielt og gjennomførte hele løypa i et forferdelig drittvær. Brukte da neste 19 timer. Vi elsket løypen! Da løpet ble offisielt i 2021, løp vi sammen vi fire inn på tiden 15:20. I fjor løp jeg sammen med Silje, mens i år løp jeg alene. Jeg var klar for neste år allerede når jeg satt i fluktstolen etter løpet!

Allerede før første sjekkpunkt på Jarseng lå Heidi alene i front, og var ganske overrasket over det:

– På Jarseng fikk jeg skikkelig løft av alle og Pål Thoresen sa; Heidi, vær tålmodig nå. Det var supert! Det hjalp meg.

Men tempoet var jevnt hele veien inn, og hun var tilsynelatende aldri truet bakfra. Og det hjelper med en supportergjeng som sier akkurat de rette tinga:

– Jeg holdt samme avstanden til 2. plassen hele veien, trodde jeg. Men supporten min løy om hvor mye. De var redde jeg ville slappe av. Etter Langelandskollen ble det tungt, og jeg fikk ikke noe fart derfra til Skotfoss. Men da jeg var kommet til Skotfoss skjønte jeg at jeg kom til å vinne, da gikk resten på vilja.

Heidi på gjestmilde løvskogsstier. Foto: Irvin Kilde.


Ruth

Ruth Vingerhagen kom på andre plass, under halvtimen bak Heidi. Ruth debuterte i 2019 med Romeriksåsen på Langs (50 k), men har siden den gang rukket å spikre to tredjeplasser fra Xreid i henholdsvis 2021 (Femunden) og 2022 (Ryfylke). Om egen prestasjon forteller Ruth:

– Jeg var fornøyd med disponeringen, men var litt overrasket hvor sulten jeg ble – spiste masse på alle matstasjonene og satte veldig stor pris på de! Det var en veldig fin løype. Jeg endte opp i en gruppe på ca. 10 løpere frem til litt før Bø (49 km). Terrenget var ganske tøft og selv om vi var mange, ble det en del små feilnavigeringer. Etter Bø var det lettere terreng, men de bratte, steinete nedoverbakkene ble vanskelig på slitne bein.

Visste du avstanden opp til første dame, og i så fall hvordan tenkte du om mulighetene til å avansere ytterligere?

– Jeg visste ikke hvordan jeg lå i feltet, bare at det var minst en dame foran meg. Målet mitt var bare å fullføre.

Hva ligger i løpskalender fremover?

– Neste løp er Bérghem Ultra 130km i juni.

Ruth like etter sjekkpunkt Jarseng. Foto: Otto Gullesen.


Øyunn

På tredjeplass kom Øyunn Bygstad, bergenser bosatt i Arendal, og for øvrig et kjent smil i ultrasirkuset. For en som helst melder seg på løp som varer i minst 30 timer (eller helst over flere dager), er en 88 kilometer for sprint å regne:

– Skogvokteren var kjempefin langkjøring, og det var en hyggelig overraskelse med 3. plass. Nydelig natur, kjekke funksjonærer og mye god prat med andre medløpere. Og digg med alkoholfri øl og pizza ved målgang. Sånt varmer mitt hjerte.

Langkjøring ja, hva lader du opp til?

– Jeg løper Soria Moria til Verdens ende 168 km!

Hvordan la du opp løpet, var det kontrollert eller på «hengende håret»`?

– Å plutselig delta på 80 km er noe jeg er helt grønn på. Jeg visste ikke hvordan jeg skulle disponere kreftene, siden dette løpet er «raskere». Jeg fikk helt klart pulsen opp i de drøyeste klatrepartiene, men var obs på å ikke ryke på en smell som en lett kan gjøre hvis en disponerer feil. Så jeg safet med å løpe med et tempo som var kjappere enn min vante marsjfart, men likevel godt under terskel. Det endte med at turen kjentes utrolig bra. Jeg gleder meg til neste år!

Øyunn i velkjent stil, og med smil. Foto: Otto Gullesen.


Arne

Ikke alle kan vinne (beklager å innlede ditt avsnitt slik, Arne), og ultraløp handler også om mestring, samhold, turglede- og opplevelser. Og ikke minst kart. Og kartlesing. Og GPX-filer og andre tekniske spissfindigheter. Og her er Arne i verdensklasse. Allerede før løpet mottok vi konkrete tilbakemeldinger på det datatekniske ved løypa, hvor hver linje og sving ble gått etter i sømmene og sjekka for irregulariteter. Det er kanskje sånn det blir når man er teknisk belasta OG er dypt inni arrangering av løp selv. Og for alle som har hatt æren av å delta på Vestfold Historic Ultra Trail (VHUT), vet vi at det også ligger en brennende forkjærlighet for tekniske stier av medium minus fremkommelighet:

– Dett er ultra slik jeg liker det: Teknisk løype i skikkelig skogsterreng langt fra folk, og masse flotte topper med vanvittig utsikt. Nesten som VHUT! 🙂 Også var det veldig god service fra entusiastiske funksjonærer.

Arne er en som liker å løpe langt, og har mange lange ultra på samvittigheten. Soria Moria 100 miles, Oslo Trail Challenge 200k, Oslo-Bergen Trail 500 km. For å nevne noen. Til Skogvokteren stilte Arne sammen med campingkameratene fra Re, Gunnar og Stian. Om løpsopplegg og interne stridigheter sier Arne:

– Jeg er jo en slow-starter, la meg langt bak i feltet men avanserte litt etter litt. Sjekka trackingen ved golfbanen på Jønnevald, og så at Gunnar bare lå noen minutter foran. Men klarte ikke å hente han opp – ungdommen ruler!

På spørsmål om status på formen, sier Arne:

– Litt bakpå med treninga fra i vinter. Merker spesielt mangel på bakketrening!

Litt lite bakker i Vestfold?

– Er da bakker her, men da må man oppsøke dem. Håper flere fra Grenland tar turen til VHUT!

Arne glir lekent gjennom blåveisen mens han spiser lunsj og med forhandingsmøte (eller noe) rett i sneglehuset. Foto: Irvin Kilde.


Philip

Philip Brackenbury er allerede rukket å bli en legende i Grenland. I fjor fullførte han Skogvokteren som 16-åring, sammen med sin 18-årige bror, på tiden 13:40 (og slo storebror for sikkerhets skyld). I år gikk det enda bedre, og han kom inn på den sterke tiden 12:13. Etter å ha spurt pent om dispensasjon fra alderskravet, fikk Philip lov til å stille alene i år. Det var ikke et vanskelig valg ut fra fjorårets prestasjon.

Fortell om løpet, hadde du en game-plan?

– Det var en kjempefin opplevelse med fantastiske mennesker. Løypa er super, og en fikk virkelig oppleve all den beste naturen Grenland har å by på i løpet av dagen. Jeg hadde ikke noe særlig plan for løpet, annet enn å henge meg på noen litt raske fra start. Det fungerte bra de første milene, men etter det ble jeg løpende alene omtrent hele veien til mål. Da var det ekstra hyggelig å komme inn til topp stemning på sjekkpunktene.

Hadde du en mat- og drikkeplan underveis?

– Jeg drakk hovedsakelig vann, tilsatt brusetabletter, som ga både salt og karbohydrater. Ellers spiste jeg energibarer, lefser og potetgull.

Så, ikke bare perset han med halvannen time og tok en råsterk 8.plass i et solid felt. Nesten uten løpetrening. Iført fotballshorts, tursekk og xxl-flaske. Og med målgang i baris i 9 grader og østlig kuling. Philip er med andre ord selve reinkarnasjonen av ultraånden. Lowkey, casual, ekte, og 100% beinhard. Når han i tillegg er verdens mest hyggelige fyr, og takker ærbødigst for servicen på matstasjonene, så er det vanskelig å ikke like denne unge superstjernen som snart er for stor for Grenland men som aldri vil innrømme det.

Løpets yngste deltaker med desidert sjefest målgang. Foto: Irvin Kilde.


Fredrik

Det var mange sluggere på startlista i år, folk som trives med å være ute lengre enn de ultraløpere flest. Fredrik Berentsen fra Bergen faller klinkeklart inn i denne kategorien. Seieren i Oslo-Bergen-Trail (OBT, 500 km) er bare en av grunnene til at vi i crewet spøkte med at dersom løperne hadde måttet snu i Porsgrunn og løpe samme vei tilbake, så hadde Fredrik vært helt dere oppe. Det ble riktignok «bare» en 9. plass på Fredrik, og han fikk virkelig smake på østlandske røtter og kronglestier. På spørsmål om løypa rett etter målgang, sier Fredrik spontant:

– Han har jækla mye skog å vokte over han der Skogvokteren!

Når løpet har sunket litt inn, utdyper han egen prestasjon:

– Alltid kjekt med løp, selv om ultraløp ikke alltid går som man håper/forventer. Men må jo nevne at ett velsmurt arrangement og utrolig bra og hyggelig service på mat- og drikkestasjonene hjalp veldig på totalopplevelsen, og motivasjonen.

For Fredrik kan løpe kjapt hvis han vil, og har løpt maraton på 2:46:

– Det stemmer at jeg har maraton-pers fra Oslo 2019, riktignok i en tung løype da. Planen var å utfordre den tiden nå i vår, men jeg har fått småskader hver gang jeg har pushet fart, så jeg følte meg ikke klar for det. Det var også litt av grunnen til at det ble Skogvokteren istedenfor.

Aller helst liker Fredrik å leke seg i fjellene rundt Bergen, med bar stein, lyng og god utsikt. Og uten trær:

– Jeg trives best litt høyere i landskapet, og med litt mer utsikt. Men jeg visste jo i stor grad hva jeg gikk til, så når jeg sier det var vel mye skog, så er det jo med glimt i øyet. På sjekkpunkt 4 (Løveid) spøkte jeg litt med crew’et og spurte om «når fjellene kom» og fikk til svar at «nei, de har du vært på». «Åja, for jeg har ikke sett noen 😂». Men når sant skal sies så var det jo noen jysla flotte creme-de-la-creme strekk med nydelige flytstier også!

Internett vil ha det til at du også er norgesmester i både baking og tuba? Utdyp:

– Det stemmer at jeg drev å konkurrerte en del innen faget mitt (er utdannet baker) og deltok i både NM og EM, og var også innom landslaget noen år. Men dette er vel snart 20 år siden. Jeg drev også med musikk, og spilte bl.a. tuba i Norges mestvinnende brass band, Eikanger-Bjørsvik Musikklag. Har en 10-11 norgesmesterskap på samvittigheten der også.

– Etter hvert tok løpingen mer over, og i 2016 begynte jeg med ultra. Jeg foretrekker jo de virkelig lange og seige løpene, så hadde vi løpt flere runder, så hadde jeg kanskje hatt en sjans. Men da måtte jeg disponert annerledes!

Fredrik mottar velfortjent medalje etter målgang. Foto: Irvin Kilde.


Vegard

Så til nok en ultralegende fra Grenland, Vegard Triseth. Vegard har deltatt på flere ultraløp enn jeg vet om, og i har trolig vært med på alle norske terminfesta løp som noen gang har eksistert. Alle som har hatt gleden av å ligge bak Vegard og kikke ned på leggene hans, vet at han løper utrolig jevnt. I starten føles tempoet i overkant lett, mens resten av feltet fyker av gårde. «Snakkes om noen mil» tenker sånne som Vegard da. Vegard er fullblods ultraløper, og har tatt konsekvensen av det i treninga si. Der noen kan legge i overkant mye vekt på korte, intensive økter, gjør Vegard stikk motsatt. Han kjører stor mengde, på svært rolig fart. Her har nok mange mye å lære.

Hvordan gikk årets løp for deg, vi er jo vant til å se deg på pallen men feltet var jo også sterkt i år. Hvordan prega snøforholda løpet?

– I år var jeg ikke helt i konkurransemodus., så ble en relativ rolig tur uten å pushe. Men var gøy å løpe på stien igjen. Forholdene var bra. Dere hadde gjort en kjempe jobb og tråkket løyper i partiene med snø. Så med hard snø, synes jeg forholdene var bedre enn vanlig. Vinden kan jo ha spilt en rolle på de flate partiene, men ble overasket at teten ikke var lenger frem.

Du har jo løpt alle de offisielle utgavene av løpet, også sier du rett etter målgang at du skal tilbake neste år. Hva gjør at du prioriterer Skogvokteren i en ellers innholdsrik kalender?

– Hovedgrunnen er vel et fantastisk arrangement, løype og at det er i Skien på hjemmebane. Dere lager en veldig god og hyggelig stemming fra start til mål. Løypa er fin og varierer fra område og stiene blir finnere. Gulsetmarka og Solumsmarka er mine favoritter. Jeg er jo oppvokst i Sandtakvegen på Moflata og løpt utallige turer i Solumsmarka, og har barndomsminner langs hele løypa fra starten ved Rådhuset til man løper over Porsgrunnbrua.

– Løpet har også blitt spesielt siden faren min døde brått to måneder før den førte utgaven av løpet. Vi hadde jo planlagt at han skulle være support slik han var på alle renn, ritt og løp. Så det ble spesielt og fint å løpe over alle toppene han og mamma likte å gå tur. Han hadde gått titopperen siden 2005, så han var kjent i hele løypa. Veldig bra at løypa går forbi Solum kirke, så får jeg sagt hei til de når jeg løper forbi.

Sterkt Vegard. Og hva er løpsplanene videre i sommer/høst?

– I år har jeg ikke så mange løp på kalendrene, kun TDS i august. Så det blir fokus på høydemeter fremover. Jeg kommer tilbake neste år og fremover. Jeg har jo et mål om å løpe under 10 timer før jeg blir 50.

Fokusert Vegard på vei ned til Kikut. Foto: Adrian Kilde.

Tobias

I tillegg til å smøre gullski for skiskytterlandslaget, skal Tobias Dahl Fenre snart ut å jakte gull for sin egen og Norges del under VM i terrengultra i Østerrike. De øvrige internasjonale løpa han har deltatt på de siste par åra gir også god erfaring å ta med seg hjem til Skogvokteren.

Da alle stisegmentene falt på plass og løypa ble etablert i 2020, la Tobias og sine medsammensvorne en diabolsk plan om Skogvokterrutas fremtidig status og stilling. Det skal være en håndfast og ikonisk rundtur som alle turglade Grenlendere skal ønske å krysse av. Uavhengig av løpet. Skogvokteren Ultra, arrangementet, skal være arenaen der de både lokale og utenbygds møtes med startnummer og virkelig får kvessa muskler. En arena for å få vist frem bakgården vår til flest mulig.

Foruten å være overordnet ansvarlig for løypa, består Tobias sine oppgaver under løpet, i å ta imot telefoner fra folk som har brutt, fra folk som kjenner noen som kanskje har brutt, og fra folk som lurer på om noen har brutt som de skulle ha henta, og koordinere og delegere dertilhørende info. Trackere skal settes som DNF og leveres i mål, og øvrige ting som dukker opp underveis skal vurderes og løses. Dette kombineres ypperlig med å løpe 2 mil sammen med ulike deler av feltet, trykke 54 gigabyte inn på Gopro’en og legge ut 34 instastories. Tobias forteller om gjennomføringa av årets Skogvokter:

– Fra mitt ståsted virket årets løp å være en stor opplevelse for deltakerne. Takket være iherdig jobbing med løypa fikk vi gode og rettferdige forhold. Vi hadde fint løpevær og det tekniske rundt arrangement gikk knirkefritt. Dette gir oss som arrangører trygghet inn mot et forhåpentligvis litt større NM-arrangement neste år. Jeg håper og tror mange vil bli positiv overrasket når de tar turen til Grenland første helgen i mai neste år!

Tobias tar imot Mirsad Pandzic på Rådhusplassen, slik han gjør med alle løpere. Foto: Irvin Kilde.


En dag i livet til en ultraarrangør

Halv tre på morran var vi på plass ved Rådhustrappa i Porsgrunn, klare til å ta fatt på rigging av startområde og levere ut trackere og de siste startnumrene. Heldigvis hadde de fleste vært lydige og henta nummeret sitt på Sport1 kvelden i forkant, så det gikk overraskende radig. Det ga også en ekstra trygghet at Racetrackers utsendte hadde kjørt fra Oslo to timer tidligere for å bistå oss gjennom dagen.

I fem-draget på morran er den biologiske klokka egentlig i drømmemodus for de aller fleste av oss, og alle gikk rundt på kaia med vaklende skritt, smale øyer og følelsene utapå. Dette er blåtimen. Etter alminnelig tussmørke, men den kommende sola har såvidt begynt å lysne himmelen 59 grader i nordøst. Resten av byen sover, og bare rotter og en og annen russ er våken. I tillegg til oss da. Til storslåtte toner fra 1967 ble løperne sendt rett opp i første kneik – den fryktinngytende Rådhustrappa.

Her er to videosnutter fra starten. Filma av Bjørn Erik Fenre og Stian Tveten.

Bjellesau Tobias leda flokken trygt gjennom byen og over Prærien. Etter 2,1 km er det brått slutt på plant fotfeste og flikking med hælen, og løperne tok fatt på de ekte bakkene, de med høydemeter og røtter. Og steiner. Med sine 258 moh skremmer ikke Årdalsåsen på papiret. Men med innbytterpuls og før første kaffekopp krever det sin mann og sin kvinne. Det danna seg ganske raskt en sekstett (heter det det?) i teten på herresida, med Marius, Thomas, Mathis, Jan Rikard og Fredrik og Fredrik. Og med Vegard Triseth i kjent stil luskende bak. Og slik rulla de inn på sjekkpunkt 1 Jarseng skistadion, etter 11 kilometer tilbakelagt på 70 minutters løpstid. På kvinnesida var Heidi i front allerede på Klepp, og ved sjekkpunktet hadde hun 3 minutters forsprang på andrekvinne Ruth.

Det er hektisk på Jarseng. Så tidlig i løpet er det tett mellom løperne, og crewet har sin fulle hyre med å serve på best mulig vis. Det fylles vann på kryss av, og over og under hverandre, og turkopper og poser med hvitt pulver flyr veggimellom. Bananer stappes i kjeften, og trøkkes ned i sidelommer. Flakkende blikk, målretta blikk, svette panner. De fleste er ivrige etter å komme seg i vei. Mens noen er rolige som skjæra på tunet og slår av en prat om løst og fast. Noen tar seg tid til å trekke innendørs og gjøre unna morgenleveringa.

Det ble et sterkt møte med hjemlige stier for Thomas Stordalen. Foto: Adrian Kilde.


Etter at sistemann var passert sjekkpunkt Jarseng var klokka blitt 7, og bror Adrian og jeg dro til Kikut (29 km) for å knipse teten på vei ned fra Vealøs. Foruten Vealøs (499 moh), hadde løperne nå forsert alt fra blåveisstier ved Mjøvann og bildeskjønne Galten, til snøtunge østhellinger ved Gramsebu. Men samme sekstett kom klaprende ned lia og passerte hoppbakken kl. 08.20. Nummer 7 var igjen Vegard, men som nå hadde strekt strikken til 14 minutter. Jeg har vært vitne til Vegards strikk før, og var ikke det minste bekymra. To minutter seinere fulgte Espen, fire minutter etter der igjen fulgte Fredrik og Anders. Siste vi fikk med oss før vi måtte farte videre var Philip, som ennå ikke er fylt 18 og som fikk disp fra alderskravet fordi han gjennomførte i fjor under følge av storebror.

Testløper med hagehansker sjekker lysforholda ved Kikut. Foto: Adrian Kilde.

Vi stokka beina ned ura og satt oss i bilen og styrte mot Fjelldalen. Hvis Adrian gikk oppover i greit tempo ville han nå teten på Vestre Skrehelle og potensielt fange noen kule shots av svette tinderanglere. Selv tok jeg en sveiv innom SP 2 Solvika (32 km) for å sjekke ståa og avklare en ørliten GPS-glitch. På grunn av den snørike vinteren og beinkalde våren var snøforholda den store jokeren i år. To uker før løpet var vi i villrede, og var innom tanken på en betydelig omlegging av løypa til lavereliggende solhellinger helt fra Jarseng av. Men med iherdig innsats av frivillige testløpere utstyrt med spader, lange sokker og to numre for store sko fikk vi tråkka og spadd nok til at snøpartiene fikk klarsignal. Det eneste partiet vi droppa var Middagskollene. Her ligger snøen til etter 17. mai hvert år, men i år måtte vi ha krevd truger som obligatorisk utstyr for å løpe innom der. En 6 kilometers omlegging via sørvendte Blåfjell og Sankthansåsene ble redningen, og jeg tror ingen ble lei seg for det. Selv om vi mista utsikt over Siljan (sorry Siljan). Underveis i det tekniske i denne omleggingen, sneik det seg inn en feil i GPX-en langs Heivannet, hvor sporet på ett punkt sendte folk inn til en privathytte selv om den blåmerka stien gikk opp i skogen. Pål ble midlertidig avløst fra sine plikter på matstasjonen og ble sendt inn som menneskelig trafikkdirigent/skiltstolpe. Hva er vel bedre enn en smilende personlig coach og motivator som skiltstolpe midt i et ultraløp. Fysioterapeut også forresten, så ja.

Rigga og klart på Solvika. Foto: Stian Tveten.

Før jeg hasta videre fikk jeg med meg at Heidi fremdeles lå i teten inne på Solvika, og hun så fresh ut. Også var jeg så heldig å få med meg løpslege og beredskapssjef Tobias Bøs billedlige gjenfortelling av da han satt fast syke(l)bilen (ID Buzz) i en grøft på vei til dirigentoppdrag på Klepp et par timer tidligere. Han sto nå her på Solvika nå, så alt hadde gått bra. For øvrig var det lite action på beredskapsfronten hele dagen. Men Tobias fikk testa seg skikkelig med en forskriftsmessig plastring av finger av ukjent opphav.

Sykebil-Tobias med Full kontroll. Foto: Jonas Resare.


På SP3 Bø (49 km) smilte Jonas og Thomas i kapp med sola, på tross av at en sur nordavind hadde gjort seg gjeldende så det ljoma mellom husene på gårdstunet i det åpne jordbrukslandskapet. Partyteltet ble tjora i lebil(!), vaffeljernet skrudd på maks og alt lå til rette for å lokke langveisfarende til gards.

Vafler, lefser og kubjelle. Akkurat som det skal være. Foto: Jonas Resare.


Før de første løperne kom inn til Bø hadde Tobias allerede vært på Jønnevald (46 km) og filma teten. Han kunne fortelle at Mathis hadde åpna opp en 5 minutters luke på Marius som fulgte tettest. Etter å ha fått med meg de første åtte løperne på Bø, gikk ferden til Jønnevald for å ta bilder av midtfeltet i hvitveisskogen. På dette stadiet av løpet har løperne tilbakelagt den mest kuperte delen, og har sluppet seg ned i lavlandet til mer gjestmilde temperaturer og slakere terreng. Dessuten kunne de sikkert allerede lukte vaflene fra Bø, selv i sidevind. Jeg slang meg ned i positur blant vårblomster og skrukketroll mens jeg speida fremover på stien for å få et glimt av løperne der de kom med ujevne mellomrom. Og med yre ekorn som pauseunderholdning. En skulle jo tro at løperne nesten aldri hadde sett folk, så glade de ble for å se meg. Til og med kneløfta heva seg betraktelig etter at jeg var observert.

Vidas illustrerer punkt 14.9 på læreplanen i kroppsøving. Foto: Irvin Kilde.


Det var jo på ingen måte sånn at jeg hadde glemt lillebror som hadde sitti der i blåsten på Skrehelle siden morran og knipsa på seg neglsprett, men om han ville kunne han rolig slippe seg ned ura til der jeg lå i le i vårskogen. Han var up for det, og snart kom han tuslende nedover ankelura (de som vet, de vet).

Klokka var nå 13, og det begynte å nærme seg tid for å bevege seg mot målområdet. Matstasjonen på Løveid rakk jeg ikke å stikke innom, men Stian og Kim hadde alt under full kontroll der. Jeg rakk riktignok å avlegge løpets siste matstasjon, Voldsvegen P (80 km) en liten visitt. Her var Steinar og Tonje allerede klare og ferdig rigga, halvveis i le bak noen store graner og med stående beach flags på tredje forsøk. Jeg fikk med meg førstemann i løypa (Mathis) før jeg måtte komme meg til mål. Seinere på ettermiddagen og kvelden vanka det både suppe, bålpanne og partyhits, og det så riktig så koslig ut.

Løperne ble møtt med en nesten irriterende positivitet på Voldsvegen. Foto: Jonas Resare.


Vi hadde estimert at Mathis ville være i mål rundt kl 15, og i god tid før det møtte jeg Simen, Live og Tobias i målområdet. Tollboden hadde gjort klar en lounge med fluktstoler, suppe, brus, sprudlevann og alkoholfri øl. Og etter en kjapp opprigg av tidtakingsutstyr, målbue, bannere og flagg var vi klare til å ta imot slitne løpere.

God stemning i løpeloungen. Foto: Tobias Dahl Fenre.

Vi tok i mot Mathis, så Marius, så Anders, og så videre. Løperne kom noen ganger som perler på en snor, noen ganger samla i grupper og noen ganger var det mye vann mellom båtene. Målcrewets rutine satt seg etter hvert, med heiarop og kubjeller, fotografering, medaljeoverrekkelse, innhenting av trackere, geileiding til loungen og åpning av flaskekorker for de som synes det var en litt vanskelig oppgave på det tidspunktet. Fullt forståelig selvsagt.

Etter hvert som matstasjonene var ferdigpassert og pakka ned kom flere og flere fra crewet inn til målområde. Samtidig økte det også på med nysgjerrige forbipasserende på vei til eller fra ett eller annet normalt arrangement. Det var rett og slett god stemning på brygga i solnedgangen. Det hjalp ekstra på at den sure vinden hadde avtatt, og at Jonas rulla inn med et lass fra Pizzabakeren.

Etter at sola var gått ned huska vi på at det snart var et døgn siden vekkeklokka ringte, og vi mobiliserte alt av kreativitet for å holde peppen oppe. Yoga, zumba, turn, bryggeintervaller og svenskehits på ekstra høyt volum. Samtidig som vi hele tida oppdaterte Racetracker og tok imot nattens krigere ettersom de kom i mål.

Det er slitsomt å arrangere løp, men å få komme så tett på alle de personlige bragdene er betaling nok i lange baner.



Med løpesko og lett oppakning på Hardangervidda

En trenger faktisk ikke knehøye fjellstøvler og tunglasta sekk for å ta seg frem på Europas tak, Hardangervidda. DNT-hyttene ligger tett nok til at du slipper å ta med telt, og velger du juli eller august, trenger du strengt tatt bare løpesko og lett løpssekk for å oppleve høyfjellseventyret. Når det gjelder rutevalg, er det bare fantasien som setter grenser. Selv om østvidda har slakere landskapslinjer og breiere stier, er det i vest du får de mest spektakulære naturopplevelsene. Slik forserte vi Vestvidda i juli 2022.

Etappe 1: Brattespe-Litlos (50 km)

Morgendisen ligger som et lokk over Sørfjorden, i det vi hopper ut av bilen på Brattespe og tar fatt på første klatringa opp mot platået. Slik det ofte er på starten av et eventyr, ligger forventningene tykt utapå, og 40 graders stigning forseres taktfast på pur fryd. Når driftsvei går over i krøttersti sprekker disen opp og mektige Folgefonna kommer til syne på andre sida av fjorden. FOR et landskap! Vi blir som små barn i godtebutikken. Det fnises. Men i bakhodet ligger likevel en viss edruelighet, i vissheten om at dette før eller siden vil bli både hardt og utfordrende.

Vel oppe over tregrensa åpenbarer det steinete og kuperte landskapet seg, som en stor kontrast til det vi er vant til lenger østpå. Den høye årsnedbøren på denne sida av vannskillet gjør at det grønne er intenst irrgrønt og frodig, og det er aldri mangel på vann til å fylle flaska. Selv om vi skriver slutten av juli, gjorde det stabile høyttrykket at det faktisk var is på de minste pyttene. Men klokka var nå 9 og sola tar allerede godt tak. Vi følger den sagnomsuste Hardingslepa sørøstover, som for tiden fremstår som et svakt tråkk, som forsvinner og dukker opp igjen om hverandre. Stedvis er den vardet, men du skal likevel ha øya festa fremover for å ikke skjene ut til sida. Etter å ha forsert et trangt skar med det passende navnet Austamannaholet, når vi 1300 meter, og snart 1400 meter, og vegetasjon er det lenge til vi skal se igjen.

Vi kunne selvsagt valgt en enklere vei mot Litlos, men når man først er i traktene så må jo Trolltunga vies et besøk. Etter å ha holdt strak kurs sørøstover med Bersaveggen til høyre for oss, brekker vi av ved Hærevarden i en vestlig avstikker. Etter å ha fulgt en utydelig sti i noen kilometer, dreier vi ut i terrenget i sørlig retning. Her er landskap så brutalt og vakkert på en gang, vi sklir ned en fonn og snirkler oss mellom veldige kampesteiner. Kontrastene blir derfor store når vi nærmer oss hovedveien fra Skjeggedal til Trolltunga, der det gåes i kø og vi må albue oss fremover. Steinar hadde minst høydeskrekk, og trossa køen for å komme ut på selve tunga. Resten av turfølge nøyde seg med å spise lunsj, lufte beina og beskue turister som hadde tatt turen verden over for å se på ting vi tar for gitt.

Terrenget fra Trolltunga og østover gikk først oppover, så bortover på pluss minus 1300 moh, på delvis provisorisk sti på grunn av de mange snøfonnene. Da vi nådde Tyssevassbu hadde vi bikka 30 km og 2000 hm, og la derfor inn et lengre stopp, med erter, kjøtt og flesk og en ti minutters beinstrekk på brisken. Det var brutalt å dra seg ut igjen for de siste 20 kilometerne, som heldigvis fortonet seg slakere og slakere jo lenger øst vi kom. Det var noe magisk med å rulle inn på Litlos etter 5 mil og 9 effektive timer og kjenne at kroppen hang med på notene.

Etappe 2: Litlos-Hadlaskard (30 km)

Etter fråtsing og etterlengtet restitusjon på Viddas versjon av Four Seasons, var det duket for den spennende andreetappen. Det er nå kroppen virkelig vil si ifra om dette er greit eller ikke – tåler vi å gå rett på en ny lang dag ute? Vi hadde regna oss frem til at dagsetappen var på overkommelige 3 mil, så avreisen ble satt til behagelige 10.00. Selv om terrenget var slakere her i kanten av sentralvidda, sto det likevel ikke på høydemetrene. Hårteigen hadde dukka opp underveis på gårdagen, og det var en selvfølge at ruta skulle legges innom, og om mulig oppom denne.

Etter to og en halv time var vi ved foten av Hårteigen, men det ble tidlig klart at bestigning var mer utfordrende enn tidligere antatt. En seigliva snøfonn i det bratteste partiet gjorde seansen en smule nervepirrende, men trygt ledsaget av erfarne tindebestiger Steinar fikk vi lirka oss over cruxet. Belønninga var episk. På en krystallklar dag uten en sky, kunne vi se hele det vidstrakte høyfjellsplatået, med omegn på kjøpet. Hardangerjøkulen og Hallingskarvet i nord, Gaustatoppen i øst og Sandfloegga og Nupsegga i sør. Endelig står vi på Hardangerviddas pupp!

Om oppstigninga var sketchy, så var nedstigninga tilsvarende i andre potens. Men vi unngikk førstesider og kom oss trygt ned ura. På siste del mot Hadlaskard avtalte vi å dele oss opp, Pål og Steinar tok straka vegen nordover, mens de under 44 i følget følte seg yppesen og tok avstikkeren vestover mot Torehytten. Ikke at vi var lei hverandre ennå, men Lars Monsen sa jo at det var lurt å skille lag av og til. Tenk så mye fantastisk vi kan fortelle hverandre om tre timer! Kort sagt, jeg kunne vært en uke bare på Torehytten, og Øvste og Nedsta Soltjørni konkurrerte om å være de fineste vanna jeg noen gang har sett.

Etter en kopp kaffe og en drøs med bestyreren på Torehytten, slapp vi oss nedover den endeløse flytstien mot Viersdalen. Andredagstesten var bestått for egen del, og farta ble skrudd betydelig opp. Stian hadde tydeligvis også dagen, og vi pressa nesten 5-fart periodevis siste mila før ankomst Hadlaskard. Bare fordi vi kunne. Vel fremme satt Pål og Steinar i vestveggen og strålte om kapp med ettermiddagssola, og engasjerte beretninger om de respektive sidesporene haglet løst (med en håndfull ufrivillige turgåere som tilhørere). De må nok ha tenkt sitt der vi kom i kortbukse og småsko og en lite imponerende oppakning.

Etappe 3: Hadlaskard-Lofthus (39 km)

Etter foregående natt på Four Seasons, overraska likevel selvbetjente Hadlaskard stort. Innkvarteringen er i sedvanlig stil med sovesal, men på gjærbakstfeltet skåra etablissementet høyt og sørga for stjerne i boka for de fleste ferdamenn (og -kvinner) under vårt passiar. Akkurat passe nærhet til Veig Utendørs Naturistbadeland var det også. Etter groteske mengder mat og en god natts søvn våkna vi opp til dag tre, hvor vi skulle ta oss fire mil vestover, langs Søre Nordmannslepa tilbake til Lofthus.

Det var fire treigstarta dieselmotorer som dro seg opp første stigning, med en litt frisk morgenbris i fleisen. Vel oppe på Skinnfjellet åpnet landskapet seg med lange partier med flytsti, og etter hvert som kroppene våkna var det god fremdrift blant lemen og ryper. Slakt nedover mot slettene ved Fogerli, og traversering videre i lia sør for Vatnalivatnet. Den gamle setervollen i Fagradal var en perle, og den påfølgende rekken med innbydende fiskevann likeså. Ved Helnaberg tok vi lunsjstopp og staka ut kursen videre. Herfra falt terrenget nedover mot Kinsodalen, og vi var helt nede på 900 moh før vår rute knakk av mer vestover mot skardet sør for Sylfestnuten. Stigningen opp hit – Myrtakleiv – var brutal. Men istede for å stampe seg opp på sedvanlig langturvis, bestemte kroppen min seg for å ta et bakkedrag. Om det var fordi jeg kjente at jeg hadde tålt den store mengden dagene i forveien, eller at psykologien i å så smått nærme seg målet skir inn, er uvisst. Men det føltes mektig å kunne pushe jevnt i en halvtime på terskelpuls med så stinne bein. Stian responderte tydeligvis også godt, og hang som en klegg hele veien opp til Grubbeskarvotni.

Stien opp til Sylfestnuten fant vi aldri, så vi droppa den omveien og peila oss i retning Opesjo og Munketrappene. Mektige Rjukandefossen ble tatt med nærmere øyesyn, før vi samla oss helt ute på kanten mot fjorden, ved starten av nedstigningen til Lofthus. Her traff vi en gjeng innpåslitne geiter som tydeligvis hadde spesialisert seg på å slikke salt fra slitne og lettkledde turister som gikk Dronningstien. Vi så målet vårt der nede ved fjorden, og følelsen av å snart være ferdig smøyg seg innpå. Men for å sette kronen på verket måtte vi selvsagt bombe 1000 høydemeter ned Munketrappene for å sette en tid på det velkjente Stravasegmentet. Bare for å sikre at låra var helt kjøttkake når turen var over.

Fra å være en søvnig bygd med et halvkjent hotell og et fruktlager, forvandles Lofthus til et urbant episenter den siste helga i juli. Da fylles bygda til randen av sambygdinger, utenbygdinger, hjemvendte sønner og døtre og forbipasserende turister. Alt for å drikke sider og spytte morellsteiner. Ikke tilfeldig endte vår tredagers rundtur på kaia i sentrum, der vi rulla rett inn i folkehavet blant matboder og heliumballonger. Etter det som hadde vært en fysisk utskeielse av episk kaliber, var det magisk å slenge seg ned på første og beste (og eneste) gressplen og fråtse i fett og salt mens forbipasserende lurte på om vi var en del av showet.

Etter en kveld med intravenøst glykogen fra plastdunker og et bilateralt sosiologisk studie av øst-vest-problematikk (også kalt fest), ble helga avslutta på best mulig vis langs fjorden hjemme hos bygdas Mor Åse. Som nyassimilerte Hardinger vendte vi snuta østover neste morgen, visse om at det kommer en ny sommer, med nye muligheter til å utforske viddas magiske stinettverk.

Grenland Ultra Trail 23 km og 47 km

På lørdag var det duket for den første utgaven av Grenland Ultra Trail (GUT), med start på Nisterud og målgang på Vestsida skole i Porsgrunn. 48 deltakere sleit seg gjennom langløypa på 47 km, som ble vunnet av Tobias Dahl Fenre og Mathilde Ilebrekke. På halve distansen vant Stian Hamre og Ingeborg Dahl.


Hjemmeseier og kvinnedominans

På 47-kilometern ble det hjemmeseier til Tobias Dahl Fenre, på den imponerende tiden 4.11.55. For de innvidde er dette en tid som trolig kommer til å stå en stund. Det er jo også over 2000 høydemeter involvert.

– Totalt sett er jeg godt fornøyd med gjennomføringa. Jeg begynte ganske hardt, på den mest krevende delen av løypa, sånn at midtpartiet føltes litt tungt. Jeg kunne nok holdt høyere fart mellom Ulvsvann og Hvitsteintjenn. Mot slutten kom det seg igjen, så jeg kunne avslutte sterkt.

Fenre har også komponert store deler av løypa, men den var godt merka, så seieren og tida må utelukkende tilskrives den fysiske prestasjonen. At han har et utholdenhetstalent av de sjeldne viste han seinest i Rondane 80-kilometer i midten av august, der han løp inn til en overlegen seier. Tidligere i sommer kom han også først i mål på «Skogvokterløypa», en 88-kilometers runde som går på stier rundt Porsgrunn og Skien.

På plassene bak Tobias kom Johan Ingemarsson og Kim Bråthen. På kvinnesida vant Mathilde Ilebrekke, etterfulgt av Lene Heimdal og Kirsten Fahre. Førstedame Mathilde skryter av løypa, spesielt det kuperte og varierte terrenget.

– Det var jo tungt, men det var også veldig passende at det mest krevende kom i første halvdel. Jeg fant fort ut at det var gøyere å løpe nedover enn bortover, og at oppoverbakker betydde litt etterlengtet gåing. Så jeg ble faktisk glad da de sa på siste drikkestasjon at neste del var løypa var kupert uten for mye bortover. God service og hyggelige folk både på drikkestasjonene og i mål gjorde opplevelsen enda bedre!

På den halve distansen, som hadde start ved Løveid sluse, gikk seieren til Stian Hamre, på tiden 2.06.43. Av topp tre var han riktignok eneste herre, for Ingeborg Dahl og Mari K. Fenre fylte plassene bak på hhv. 2.15.14 og 2.17.50.


På krevende stier gjennom Skien og Porsgrunn

Ultraløp (løp som er lenger enn et maraton) er i vinden som aldri før, og terrenget og de mange stiene i Grenlands nærmark er perfekte til formålet. Kl. 8 lørdags morgen startet femti menn og kvinner ferden sørover fra Såtaseter, like vest for Nisterud langs Valebøveien. Første milepel er den majestetiske Geitebuvarden, som også er løypas høyeste punkt med sine 525 moh. Det er like greit å gjøre seg ferdig med den tidlig i løpet.  Herfra slipper løperne seg nesten 300 høydemeter ned til Skådalsveien, før det går like herlig opp igjen til Langelandskollen. Videre på herlige (og tørre) stier forbi Siljuknatthytta ned steinura mot parkeringsplassen ved Valebøveien. Her er også første matstasjon, løperne benyttet anledningen til å fylle opp vannflaska og mange tok seg også tid til å fråtse i cola, seigmenn og potetgull.

Men dette er intet blivende sted, i stedet går turen rett opp igjen til Ulvskollen. Veien ned herfra går via den trange passasjene kalt Kremmern, og ned til traktorveien like ved Glasergruva. Etter en kilometer sørover langs Ulvsvann, brekker løypa av til høyre og opp mot Grunntjenn og Tvittingen. I sørenden av Tvittingen er det duket for litt klyving, og senere sleipe granrøtter, opp mot Sollifjell, før det åpner seg og blir mer løpbart mot Fantekjerringkollen. Herfra må man stokke beina godt i den bratte bakken ned til Skotfoss og Løveid sluse. Her gikk også starten på 23-kilometeren (kl. 11).

Herfra følger de to distansene samme vei til mål på Vestsida skole i Porsgrunn. Men før de kommer dit må de ta seg igjennom sleipe leirestier i Åfosskogen og sugende bakker opp til Brekka og flyplassen. Videre går turen over veien, og inn langs den øvre hesteløypa i Fritidsparken før det knekker opp mot Trommedalsveien og Hvitsteintjenn. Løypas andre matstasjon kommer ute ved parkeringa ved Voldsvegen. De som ikke forsynte seg med godsaker på første matstasjon, gjør det nok her. For nå er 33 kilometer tilbakelagt, og det begynner å kjennes i kropp og sjel.

Siste etappe går i Solumsmarka med sine småkuperte kneiker og furustier. Først opp mot Kjerkeåsen og ut til Ånnerød, til høyre opp grusen på Repleveien og opp en siste skikkelig sugende bakke mot Lakåsen. Bratt ned og så bortover i løvskogen mot Torsberg. Siste innspurt går i lysløypa, før du passerer Kverndammen og glir ned mot Vestsida.


Lavterskel langløp

Det er vanskelig å arrangere løp om dagen, men Thomas Stornes i Bedriftsidretten var fast bestemt på at dette skulle vi få til. Ved hjelp av gode medhjelpere og smitteverntiltak, ble GUT et etterlengtet lyspunkt i en tid hvor mosjonsløp er en mangelvare.

– Arrangementet har gått over all forventning, mye takket være de mange frivillige som har stått på med løypemerking, på matstasjonene og i målområdet. Også er det rått å se så mange glade løpere, selv om de er slitne og har det vondt er det bare smil å se likevel. Det er kult.

For det skal gjøre litt vondt å fullføre lange terrengløp. Det er en stor del av fascinasjonen ved lange utholdenhetskonkurranser – det å få kroppen til å lystre og å være i stand til å bevege seg over lange avstander i krevende terreng. Det blir alltid godt når man kommer i mål, og mot slutten av slike løp er nettopp det en stor del av motivasjonen for å holde helt inn. Det handler i bunn og grunn om mestring, og en skal heller ikke kimse av dopaminrusen en får etter å ha tatt seg fullstendig ut. Den kan vare i flere dager. Thomas forteller at han ønsker at flere skal tørre og utfordre seg selv på lange løp.

– Selv om løypa er hard, er målet at løpet skal være lavterskel. God merking og matstasjoner gir en trygghet for mange, og kanskje det har bidratt til at det var flere debutanter med. Også har vi tatt med kortløypa på 23 kilometer, som er mer enn langt nok for mange.

Blir dette en årlig greie?

– Ja!

Resultatene fra løpet finner du her: https://live.eqtiming.com/53839#result:200991-0-0-1-1-

Link til alle bilder (kan brukes fritt mot kreditering): https://drive.google.com/drive/folders/1yz–VBPPTueQWQNOilXFD0p0ZwUxhQDx?usp=sharing

Løpets hjemmeside: https://telemark.bedriftsidretten.no/events/p/1000040013/gut-ultra-2020

Vestfold Historic Ultra Trail (VHUT) 50k

VHUT er et splitter nytt ultraløp i Vestfolds skoger, med 140, 80 og 50 km på menyen. Det er jo for gæli å ikke være med på et slikt gilde på gamle jaktmarker. Her er gjenfortelling av min opplevelse av 50-kilometern.


Ifjor løp jeg 80-kilometern Sande til Verdens Ende, vant gjorde jeg og (kremt), men artigst med det løpet var å cruise gjennom steder jeg har et forhold til. Jeg har aldri løpt spesielt mye i Vestfold, da jeg bodde der var det fotball for alle penga, og de gangene jeg var i skauen var det med støvler og fiskestang. Jeg begynte først med løping da jeg bodde i Trondheim, og siden Stavanger og Grenland. Jeg hadde aldri noe mål om å flytte til hjemfylket, men politikerne gjorde så det ble sånn likevel på en måte. Nå bød det seg nok en mulighet til å gjenoppdage gammel geografi, med nye øyne og med joggesko på beina.

Primus motor for VHUT er Arne Nåtedal. Han har jeg sett flere ganger i løp jeg har deltatt i, og det er nå tydelig at han deler min forkjærlighet for stier, gjerne de som ikke er tråkka istykker, eller de som bare er tråkka av små dyr. Løypa han har sydd sammen, vitner om endeløse timer ute i skauen, for mange av stiene har ikke Kartverket den villeste anelse om. Hadde det ikke vært for Rondane 50 miles i midten av august, hadde jeg nok bitt over hele kaka. Men 50 kilometre er også artige, fordi det da går an å ha litt fart hele veien. Og jeg har alltid tenkt at sånn megdistanser får komme når jeg blir enda eldre og enda seigere.

En positiv ting med nye, lavterskel ultraløp, er at det ofte ikke er hundrevis av deltagere, spekka med ski- og o-løpere. Da kan sånne som oss _litt gode_ løpere også ha en sjanse til å skinne litt. Selv om fokuset mitt som løper er på opplevelsen og prestasjonen opp mot min egen kapasitet, så er det alltid gøy å være med i toppen. Jeg innså at dette løpet trolig var i den kategorien, og bestemte meg for å leke god og recce løypa på forhånd. Siden løpet skilter med egennavigering, ville jeg minimere sjansen for feilløping. Jeg fikk løpt igjennom de første fem og de siste 25. Partiet i midten der fikk jeg ta på sparket, jeg hadde jo trossalt fiska masse i og rundt Merkedammen.

Høy luftfuktighet og lave forventninger på start. Foto: Simen Nordby.


Min favorittaktivitet – strikking

De første 2,5 km stiger jevnt 250 høydemeter opp til Snippane (399) på mer eller mindre gjengrodde traktorveier, ispedd noen stiløse linker. Det dannet seg raskt en frontkvartett, med Espen (vinner av 21-km på Blefjells Beste 2 år på rad), Frank (ingen intro nødvendig) og Mariusz (kjente ikke til han fra før), og meg på halen. Eller i strikken. Jeg elsker de gangene det passer seg å ligge i en sånn posisjon. Ikke fordi jeg bare såvidt klarer å henge med, ei heller fordi jeg ligger og lurer eller er kynisk, men fordi jeg da kan justere intensiteten ut fra mine egenskaper. Gi litt i bakkene, ta litt på flatene. Den type ting. Alt for å konservere så mye av safta som beina holder, og holde sitronen spenstig og full. Den skal nok skvises ja. Men ikke før muligheten for punktering er borte. Åpningstempoet var fornuftig, og det så ut til å bli en flott tur gjennom Vestfoldskauen.

Tetkvartet tidlig i løpet. ActionFrank for øyeblikket uvanlig anonym bak Espen. Jeg strikker. Foto: Mona Kjeldsberg.
Utsøkt utsikt fra Skalhogg – på de fleste andre dager enn idag.

Ned mot Merkedammen ble det langa litt ut på grusvei før det gikk inn i regnskogen igjen, opp mot Skalhogg (424) og løypas høyeste punkt. Stien opp her var forresten helt sinnsykt bratt, på nivå med Vestlandet. Like sleipt og vått og. Vi dansa oss videre over kloppene på Tolvmannsmyra og løp langs idylliske Svartvannet, mens jeg tenkte på hvor mange pene ørreter jeg hadde fått der for 20 år siden. Det var hele tiden tekniske stier, med hyppige innslag av våt myr. Våt myr har vi ikke så mye av i Grenland, men heldigvis hadde jeg tjuvtrent på Blefjell to uker tidligere. Jeg holdt fremdeles greit følge gjennom skauen, jo mer kronglete jo lettere føltes det sammenligna med de andre tre i turfølget. Kneet kjente jeg ingenting til.


Usunn teknologi

Et lite skjær i sjøen dukka nemlig opp da jeg kjøpte meg ny løpeklokke, to uker i forkant. Noe påvirket av løpevenner i Grenland Ultra Runners så måtte jeg jo bare ha live Strava-segmenter på klokka. BIG MISTAKE. Det er tøft å si nei til klokka når den sier GO!, noe som førte til mye innslag av fart på turene i siste halvdel av juli. Det likte slettes ikke det venstre iliotibialbåndet mitt, og begynte å snike seg innpå den laterale femorale kondylen. For dere ikke-nerder: Løperkne. Dette har jeg vært borti to ganger tidligere, og jeg vet hvor lenge det kan ta å bli kvitt det. Jeg har da også lært at tiltak må settes i verk tidlig, før det får utvikla seg for mye. Siste uka ble derfor brukt til å trekke litt i nødbremsen, i form av nesten utelukkende motbakkeløping på mølle. Alt over 5% stigning brydde ITB-en seg ikke nevneverdig om. Samtidig tok jeg opp igjen tøyerutinen min. Dørgende kjedelig, men det funker.

Min deltakelse spøkte helt frem til kvelden før løpet. Jeg hadde anskaffet støttebandasje til å løpe med, og fått testa det ut på en tur. Det virket lovende, men farta på den turen var av søndagsslaget, og hva ville skje når farta skulle skrus opp i en konkurransesituasjon? Det var mye frem og tilbake, og jeg bestemte meg for å ta løpet som en moderat langkjøring, med mindre jeg lå an til å vinne. Om det ble ulevelig var det jo bare å bryte. Jeg har vært i lignende situasjoner tidligere, hvor jeg har brutt løp vel vitende om at jeg aldri burde starta. Mirakler skjer sjelden, men man jo ikke slutte å tro?


The band broke up

Traktorveien ned fra Brånafjell mot Smalmyr, etter ca 15 km, markerte enden på en æra, og den tilsynelatende uatskillelige firerbanden gikk hvert til sitt. Nå ventet 5 kilometer grusvei med minus 5-8% nedover mot Høyjordsletta, og Espen hadde fått nok av myrsteg og fant ut at han ville løpe alene i et høyt tempo. Like etter seig Frank og Mariusz ifra de og, og jeg sto igjen som en mutt Ringo mens jeg fylte vann i Merkedamselva. Jeg lot meg riktignok ikke stresse av dette. Kneet hadde kjentes topp ut til nå, men er det noe som kan fremprovosere ITB-ens vrede, så er det slake nedoverbakker i høy fart. Jeg tok meg selv i nakken og trava nedover i kontrollert 4.30-fart, og trøsta meg med at under fire blank fort ville ha tæra uforholdsmessig mye i slike løp. Jeg tar de mot slutten peppa jeg meg selv med.

Vi er ikke mer seriøse enn at vi dokumenterer litt fra stien.

Nede på Høyjordsletta hadde jeg godt overblikk forut. Espen var long gone, og Frank og Mariusz var en snau kilometer foran. På vei opp til Nabberen etter ca 22 km, ble jeg møtt av en alltid smilende support-Simen som var på plass for å heie på Kristiane. Han kunne fortelle at Espen nå var 11 minutter foran meg, og de to andre ca 5 minutter. Det var bare å hoppe i det (bokstavlig talt; det var en hoftedyp dam midt i stien på toppen av Nabberen) og stålsette seg for et par timer med solokriging i den psykologisk utfordrende midtfasen av løpet. En trøst var dog at jeg nå entra siste halvdel av løpet, et strekke jeg hadde løpt på forhånd. Det gir en trygghet, og all energi kan fokuseres på å løpe avslappa men radig. Det bar over Fossanveien, gjennom skiløypa og mot Langevann. Teknisk granrotsti i vannkanten før det gikk over i 2 kilometer med grusvei. Inn på lett flytsti, før løypa svingte nordover og snirkla seg bratt oppover mot Søndre Brattås. Nydelig teknisk flytsti bortover ryggen med fjellskrent på venstre side, fortsatt uten særlig utsyn på grunn av tåka. Men jeg var jo ikke på søndagstur idag, selv om det var søndag. Like før toppen, etter ca. 34 km, tok jeg igjen Mariusz. Han hadde åpenbart lavere fart enn meg, så jeg passerte lett og ledig. «You OK?», «Yes, bad stomach». Midtfasen var over, og nå føltes alt mye lettere. Både mentalt og i beina. Det var på tide å sveive igang saftpressa.


«Fade the least» aka «Fade with grace»

Kneet hadde oppført seg eksemplarisk til nå, og jeg kjente at det var saft nok igjen på tanken til å skru opp intensiteten ett hakk. Fade the least, er mantraet mitt i sånne situasjoner. For alle fader før eller siden, i større eller mindre grad. Det har på en måte fulgt meg gjennom løpekarriæren min. Jeg sprengåpner sjelden, sikkert fordi min styrke er å kunne holde _relativt_ høy intensitet, relativt lenge. Bikker det for langt opp i rød sone, kan det fort gå sørover med både bein og mage. Plukking av folk mot slutten av løp gir også en veldig positiv opplevelse, både underveis og sett i etterkant.

Nedover fra Søndre Brattås mot Pyttedraget holdt jeg god fart, først gjennom en underlig gran- og bøkeskog, før jeg styrte ned i leiredalen og kryssa Ramneselva. Denne jungelfloden i miniatyr har en bestand av den sjeldne elvemuslingen, men jeg klarte å avstå fra fristelsen om å stoppe å titte. Istede peisa jeg videre gjennom det lange grasset på Tufteplassen og over Sjøssfjell, eller «Sjøss-meg-i-****-fjell» som jeg døpte fjellet for øyeblikket. Apropos barnehage, før Bergsåsen svingte løypa til venstre ned langs utområdet til en barnehage. Her finner jeg en bortkommen Frank, på leting etter lekekamerater. Vi tok følge frem til Revetal, der jeg måtte en kjapp tur innom utekrana for en siste bunkring av vann før finalen. Det var 9 kilometer igjen til mål.

Det minuttet det tok meg å fylle vann, brukte Frank godt, og seig igjen ifra. Gjennom de kronglete gatene oppe i Revetalfeltet var jeg godt kjent, og tok meg raskt igjennom før jeg entra hogstflatene på Lefsrødåsen. Frank så jeg ikke noe til i det åpne landskapet, var han stuck i Grevlingstien eller Røyskattlia? Svaret fikk jeg etter å ha passert Bøåsen og tatt av opp mot Skjeggestadåsen. Der fikk jeg glimt av Løken på toppen av kollen, mens jeg var i bunn, og jeg anslo avstanden til ca 3 minutter. Det var nå ca 5 kilometer igjen til mål, og på tide å skvise sitronen til siste sure dråpe. De siste to flytstipartiene før mål skulle nailes, i det minste for å få en så god sluttid som mulig.

2:a plats är ju också jättebra

To kilometer før mål ser jeg kjent rygg, men med gående bein nedenfor. Espen hadde løpt til krampa tok han, og var nå henvist til fotgjengertempo. «Du så jo ut som en million der bak», uttrykker jeg medfølende. «Jeg følte meg som en million også, i 40 kilometer». Kjipern, rett og slett. Men med en så god kapasitet som Espen har, kommer han til å få sin revansj på ultradistansen. Men det var ingen veldedighet fra min side på dette tidspunktet. Jeg løper florlett forbi, og hadde jeg hatt god flyt forut for dette, fikk jeg det i hvertfall nå. Man må jo prøve liksom – fullt inneforstått med at Frank må ha passert Espen like før, og fått los på «bøtta», som han åpenbart er veldig opptatt av. Det ville derfor bli vrient å slå et konkurransehue av det kaliberet dersom det skulle komme til en spurt. Og med bare snaue to kilometer igjen til mål, kom det aldri til det punktet.

Jeg skviser på og kommer i mål på 5:09:35, bare 1:25 bak Frank. Akkurat passe sliten, og med et kne som har gjort som den har fått beskjed om hele dagen. Kall det gjerne et mirakel, men jeg velger å tro at nødbrems og gode tiltak ble iverksatt i tide. Jeg kunne ikke ha håpet på en bedre gjennomføring og totalopplevelse.

Stappa t-skjorta baki shortsen for å hindre fuktskade på telefonen, som lå i magebeltet (for øyeblikket pungvarmer). Foto: Arrangøren.
Forsoningens time mellom to kamphaner. Foto: Simen Nordby.
Tar grill fremfor plastbøtte, any day. Men kjekt å stå i midten da.


Avslutningsvis vil jeg berømme Arne og kona Bjørg Marit som har levert til de grader i denne første utgaven av Vestfold Historic Ultra Trail. Løypa var helt etter min smak, og rammene rundt var solide. Rett og slett et trivelig, lavterskel bygdeultra med proft opplegg. Jeg kommer garantert tilbake, og da vil jeg få med meg enda mer av gildet. Dessert og nachspiel og alt. Noen som fikk med seg både dessert og nachspiel var nemlig de fullførende på 80- og 140-kilometeren. For en gjeng med helter!

Fullstendige resulater
VHUT
VHUT-Facebook
Kondis-artikkel