Med løpesko og lett oppakning på Hardangervidda

En trenger faktisk ikke knehøye fjellstøvler og tunglasta sekk for å ta seg frem på Europas tak, Hardangervidda. DNT-hyttene ligger tett nok til at du slipper å ta med telt, og velger du juli eller august, trenger du strengt tatt bare løpesko og lett løpssekk for å oppleve høyfjellseventyret. Når det gjelder rutevalg, er det bare fantasien som setter grenser. Selv om østvidda har slakere landskapslinjer og breiere stier, er det i vest du får de mest spektakulære naturopplevelsene. Slik forserte vi Vestvidda i juli 2022.

Etappe 1: Brattespe-Litlos (50 km)

Morgendisen ligger som et lokk over Sørfjorden, i det vi hopper ut av bilen på Brattespe og tar fatt på første klatringa opp mot platået. Slik det ofte er på starten av et eventyr, ligger forventningene tykt utapå, og 40 graders stigning forseres taktfast på pur fryd. Når driftsvei går over i krøttersti sprekker disen opp og mektige Folgefonna kommer til syne på andre sida av fjorden. FOR et landskap! Vi blir som små barn i godtebutikken. Det fnises. Men i bakhodet ligger likevel en viss edruelighet, i vissheten om at dette før eller siden vil bli både hardt og utfordrende.

Vel oppe over tregrensa åpenbarer det steinete og kuperte landskapet seg, som en stor kontrast til det vi er vant til lenger østpå. Den høye årsnedbøren på denne sida av vannskillet gjør at det grønne er intenst irrgrønt og frodig, og det er aldri mangel på vann til å fylle flaska. Selv om vi skriver slutten av juli, gjorde det stabile høyttrykket at det faktisk var is på de minste pyttene. Men klokka var nå 9 og sola tar allerede godt tak. Vi følger den sagnomsuste Hardingslepa sørøstover, som for tiden fremstår som et svakt tråkk, som forsvinner og dukker opp igjen om hverandre. Stedvis er den vardet, men du skal likevel ha øya festa fremover for å ikke skjene ut til sida. Etter å ha forsert et trangt skar med det passende navnet Austamannaholet, når vi 1300 meter, og snart 1400 meter, og vegetasjon er det lenge til vi skal se igjen.

Vi kunne selvsagt valgt en enklere vei mot Litlos, men når man først er i traktene så må jo Trolltunga vies et besøk. Etter å ha holdt strak kurs sørøstover med Bersaveggen til høyre for oss, brekker vi av ved Hærevarden i en vestlig avstikker. Etter å ha fulgt en utydelig sti i noen kilometer, dreier vi ut i terrenget i sørlig retning. Her er landskap så brutalt og vakkert på en gang, vi sklir ned en fonn og snirkler oss mellom veldige kampesteiner. Kontrastene blir derfor store når vi nærmer oss hovedveien fra Skjeggedal til Trolltunga, der det gåes i kø og vi må albue oss fremover. Steinar hadde minst høydeskrekk, og trossa køen for å komme ut på selve tunga. Resten av turfølge nøyde seg med å spise lunsj, lufte beina og beskue turister som hadde tatt turen verden over for å se på ting vi tar for gitt.

Terrenget fra Trolltunga og østover gikk først oppover, så bortover på pluss minus 1300 moh, på delvis provisorisk sti på grunn av de mange snøfonnene. Da vi nådde Tyssevassbu hadde vi bikka 30 km og 2000 hm, og la derfor inn et lengre stopp, med erter, kjøtt og flesk og en ti minutters beinstrekk på brisken. Det var brutalt å dra seg ut igjen for de siste 20 kilometerne, som heldigvis fortonet seg slakere og slakere jo lenger øst vi kom. Det var noe magisk med å rulle inn på Litlos etter 5 mil og 9 effektive timer og kjenne at kroppen hang med på notene.

Etappe 2: Litlos-Hadlaskard (30 km)

Etter fråtsing og etterlengtet restitusjon på Viddas versjon av Four Seasons, var det duket for den spennende andreetappen. Det er nå kroppen virkelig vil si ifra om dette er greit eller ikke – tåler vi å gå rett på en ny lang dag ute? Vi hadde regna oss frem til at dagsetappen var på overkommelige 3 mil, så avreisen ble satt til behagelige 10.00. Selv om terrenget var slakere her i kanten av sentralvidda, sto det likevel ikke på høydemetrene. Hårteigen hadde dukka opp underveis på gårdagen, og det var en selvfølge at ruta skulle legges innom, og om mulig oppom denne.

Etter to og en halv time var vi ved foten av Hårteigen, men det ble tidlig klart at bestigning var mer utfordrende enn tidligere antatt. En seigliva snøfonn i det bratteste partiet gjorde seansen en smule nervepirrende, men trygt ledsaget av erfarne tindebestiger Steinar fikk vi lirka oss over cruxet. Belønninga var episk. På en krystallklar dag uten en sky, kunne vi se hele det vidstrakte høyfjellsplatået, med omegn på kjøpet. Hardangerjøkulen og Hallingskarvet i nord, Gaustatoppen i øst og Sandfloegga og Nupsegga i sør. Endelig står vi på Hardangerviddas pupp!

Om oppstigninga var sketchy, så var nedstigninga tilsvarende i andre potens. Men vi unngikk førstesider og kom oss trygt ned ura. På siste del mot Hadlaskard avtalte vi å dele oss opp, Pål og Steinar tok straka vegen nordover, mens de under 44 i følget følte seg yppesen og tok avstikkeren vestover mot Torehytten. Ikke at vi var lei hverandre ennå, men Lars Monsen sa jo at det var lurt å skille lag av og til. Tenk så mye fantastisk vi kan fortelle hverandre om tre timer! Kort sagt, jeg kunne vært en uke bare på Torehytten, og Øvste og Nedsta Soltjørni konkurrerte om å være de fineste vanna jeg noen gang har sett.

Etter en kopp kaffe og en drøs med bestyreren på Torehytten, slapp vi oss nedover den endeløse flytstien mot Viersdalen. Andredagstesten var bestått for egen del, og farta ble skrudd betydelig opp. Stian hadde tydeligvis også dagen, og vi pressa nesten 5-fart periodevis siste mila før ankomst Hadlaskard. Bare fordi vi kunne. Vel fremme satt Pål og Steinar i vestveggen og strålte om kapp med ettermiddagssola, og engasjerte beretninger om de respektive sidesporene haglet løst (med en håndfull ufrivillige turgåere som tilhørere). De må nok ha tenkt sitt der vi kom i kortbukse og småsko og en lite imponerende oppakning.

Etappe 3: Hadlaskard-Lofthus (39 km)

Etter foregående natt på Four Seasons, overraska likevel selvbetjente Hadlaskard stort. Innkvarteringen er i sedvanlig stil med sovesal, men på gjærbakstfeltet skåra etablissementet høyt og sørga for stjerne i boka for de fleste ferdamenn (og -kvinner) under vårt passiar. Akkurat passe nærhet til Veig Utendørs Naturistbadeland var det også. Etter groteske mengder mat og en god natts søvn våkna vi opp til dag tre, hvor vi skulle ta oss fire mil vestover, langs Søre Nordmannslepa tilbake til Lofthus.

Det var fire treigstarta dieselmotorer som dro seg opp første stigning, med en litt frisk morgenbris i fleisen. Vel oppe på Skinnfjellet åpnet landskapet seg med lange partier med flytsti, og etter hvert som kroppene våkna var det god fremdrift blant lemen og ryper. Slakt nedover mot slettene ved Fogerli, og traversering videre i lia sør for Vatnalivatnet. Den gamle setervollen i Fagradal var en perle, og den påfølgende rekken med innbydende fiskevann likeså. Ved Helnaberg tok vi lunsjstopp og staka ut kursen videre. Herfra falt terrenget nedover mot Kinsodalen, og vi var helt nede på 900 moh før vår rute knakk av mer vestover mot skardet sør for Sylfestnuten. Stigningen opp hit – Myrtakleiv – var brutal. Men istede for å stampe seg opp på sedvanlig langturvis, bestemte kroppen min seg for å ta et bakkedrag. Om det var fordi jeg kjente at jeg hadde tålt den store mengden dagene i forveien, eller at psykologien i å så smått nærme seg målet skir inn, er uvisst. Men det føltes mektig å kunne pushe jevnt i en halvtime på terskelpuls med så stinne bein. Stian responderte tydeligvis også godt, og hang som en klegg hele veien opp til Grubbeskarvotni.

Stien opp til Sylfestnuten fant vi aldri, så vi droppa den omveien og peila oss i retning Opesjo og Munketrappene. Mektige Rjukandefossen ble tatt med nærmere øyesyn, før vi samla oss helt ute på kanten mot fjorden, ved starten av nedstigningen til Lofthus. Her traff vi en gjeng innpåslitne geiter som tydeligvis hadde spesialisert seg på å slikke salt fra slitne og lettkledde turister som gikk Dronningstien. Vi så målet vårt der nede ved fjorden, og følelsen av å snart være ferdig smøyg seg innpå. Men for å sette kronen på verket måtte vi selvsagt bombe 1000 høydemeter ned Munketrappene for å sette en tid på det velkjente Stravasegmentet. Bare for å sikre at låra var helt kjøttkake når turen var over.

Fra å være en søvnig bygd med et halvkjent hotell og et fruktlager, forvandles Lofthus til et urbant episenter den siste helga i juli. Da fylles bygda til randen av sambygdinger, utenbygdinger, hjemvendte sønner og døtre og forbipasserende turister. Alt for å drikke sider og spytte morellsteiner. Ikke tilfeldig endte vår tredagers rundtur på kaia i sentrum, der vi rulla rett inn i folkehavet blant matboder og heliumballonger. Etter det som hadde vært en fysisk utskeielse av episk kaliber, var det magisk å slenge seg ned på første og beste (og eneste) gressplen og fråtse i fett og salt mens forbipasserende lurte på om vi var en del av showet.

Etter en kveld med intravenøst glykogen fra plastdunker og et bilateralt sosiologisk studie av øst-vest-problematikk (også kalt fest), ble helga avslutta på best mulig vis langs fjorden hjemme hos bygdas Mor Åse. Som nyassimilerte Hardinger vendte vi snuta østover neste morgen, visse om at det kommer en ny sommer, med nye muligheter til å utforske viddas magiske stinettverk.

Grenland Ultra Trail 23 km og 47 km

På lørdag var det duket for den første utgaven av Grenland Ultra Trail (GUT), med start på Nisterud og målgang på Vestsida skole i Porsgrunn. 48 deltakere sleit seg gjennom langløypa på 47 km, som ble vunnet av Tobias Dahl Fenre og Mathilde Ilebrekke. På halve distansen vant Stian Hamre og Ingeborg Dahl.


Hjemmeseier og kvinnedominans

På 47-kilometern ble det hjemmeseier til Tobias Dahl Fenre, på den imponerende tiden 4.11.55. For de innvidde er dette en tid som trolig kommer til å stå en stund. Det er jo også over 2000 høydemeter involvert.

– Totalt sett er jeg godt fornøyd med gjennomføringa. Jeg begynte ganske hardt, på den mest krevende delen av løypa, sånn at midtpartiet føltes litt tungt. Jeg kunne nok holdt høyere fart mellom Ulvsvann og Hvitsteintjenn. Mot slutten kom det seg igjen, så jeg kunne avslutte sterkt.

Fenre har også komponert store deler av løypa, men den var godt merka, så seieren og tida må utelukkende tilskrives den fysiske prestasjonen. At han har et utholdenhetstalent av de sjeldne viste han seinest i Rondane 80-kilometer i midten av august, der han løp inn til en overlegen seier. Tidligere i sommer kom han også først i mål på «Skogvokterløypa», en 88-kilometers runde som går på stier rundt Porsgrunn og Skien.

På plassene bak Tobias kom Johan Ingemarsson og Kim Bråthen. På kvinnesida vant Mathilde Ilebrekke, etterfulgt av Lene Heimdal og Kirsten Fahre. Førstedame Mathilde skryter av løypa, spesielt det kuperte og varierte terrenget.

– Det var jo tungt, men det var også veldig passende at det mest krevende kom i første halvdel. Jeg fant fort ut at det var gøyere å løpe nedover enn bortover, og at oppoverbakker betydde litt etterlengtet gåing. Så jeg ble faktisk glad da de sa på siste drikkestasjon at neste del var løypa var kupert uten for mye bortover. God service og hyggelige folk både på drikkestasjonene og i mål gjorde opplevelsen enda bedre!

På den halve distansen, som hadde start ved Løveid sluse, gikk seieren til Stian Hamre, på tiden 2.06.43. Av topp tre var han riktignok eneste herre, for Ingeborg Dahl og Mari K. Fenre fylte plassene bak på hhv. 2.15.14 og 2.17.50.


På krevende stier gjennom Skien og Porsgrunn

Ultraløp (løp som er lenger enn et maraton) er i vinden som aldri før, og terrenget og de mange stiene i Grenlands nærmark er perfekte til formålet. Kl. 8 lørdags morgen startet femti menn og kvinner ferden sørover fra Såtaseter, like vest for Nisterud langs Valebøveien. Første milepel er den majestetiske Geitebuvarden, som også er løypas høyeste punkt med sine 525 moh. Det er like greit å gjøre seg ferdig med den tidlig i løpet.  Herfra slipper løperne seg nesten 300 høydemeter ned til Skådalsveien, før det går like herlig opp igjen til Langelandskollen. Videre på herlige (og tørre) stier forbi Siljuknatthytta ned steinura mot parkeringsplassen ved Valebøveien. Her er også første matstasjon, løperne benyttet anledningen til å fylle opp vannflaska og mange tok seg også tid til å fråtse i cola, seigmenn og potetgull.

Men dette er intet blivende sted, i stedet går turen rett opp igjen til Ulvskollen. Veien ned herfra går via den trange passasjene kalt Kremmern, og ned til traktorveien like ved Glasergruva. Etter en kilometer sørover langs Ulvsvann, brekker løypa av til høyre og opp mot Grunntjenn og Tvittingen. I sørenden av Tvittingen er det duket for litt klyving, og senere sleipe granrøtter, opp mot Sollifjell, før det åpner seg og blir mer løpbart mot Fantekjerringkollen. Herfra må man stokke beina godt i den bratte bakken ned til Skotfoss og Løveid sluse. Her gikk også starten på 23-kilometeren (kl. 11).

Herfra følger de to distansene samme vei til mål på Vestsida skole i Porsgrunn. Men før de kommer dit må de ta seg igjennom sleipe leirestier i Åfosskogen og sugende bakker opp til Brekka og flyplassen. Videre går turen over veien, og inn langs den øvre hesteløypa i Fritidsparken før det knekker opp mot Trommedalsveien og Hvitsteintjenn. Løypas andre matstasjon kommer ute ved parkeringa ved Voldsvegen. De som ikke forsynte seg med godsaker på første matstasjon, gjør det nok her. For nå er 33 kilometer tilbakelagt, og det begynner å kjennes i kropp og sjel.

Siste etappe går i Solumsmarka med sine småkuperte kneiker og furustier. Først opp mot Kjerkeåsen og ut til Ånnerød, til høyre opp grusen på Repleveien og opp en siste skikkelig sugende bakke mot Lakåsen. Bratt ned og så bortover i løvskogen mot Torsberg. Siste innspurt går i lysløypa, før du passerer Kverndammen og glir ned mot Vestsida.


Lavterskel langløp

Det er vanskelig å arrangere løp om dagen, men Thomas Stornes i Bedriftsidretten var fast bestemt på at dette skulle vi få til. Ved hjelp av gode medhjelpere og smitteverntiltak, ble GUT et etterlengtet lyspunkt i en tid hvor mosjonsløp er en mangelvare.

– Arrangementet har gått over all forventning, mye takket være de mange frivillige som har stått på med løypemerking, på matstasjonene og i målområdet. Også er det rått å se så mange glade løpere, selv om de er slitne og har det vondt er det bare smil å se likevel. Det er kult.

For det skal gjøre litt vondt å fullføre lange terrengløp. Det er en stor del av fascinasjonen ved lange utholdenhetskonkurranser – det å få kroppen til å lystre og å være i stand til å bevege seg over lange avstander i krevende terreng. Det blir alltid godt når man kommer i mål, og mot slutten av slike løp er nettopp det en stor del av motivasjonen for å holde helt inn. Det handler i bunn og grunn om mestring, og en skal heller ikke kimse av dopaminrusen en får etter å ha tatt seg fullstendig ut. Den kan vare i flere dager. Thomas forteller at han ønsker at flere skal tørre og utfordre seg selv på lange løp.

– Selv om løypa er hard, er målet at løpet skal være lavterskel. God merking og matstasjoner gir en trygghet for mange, og kanskje det har bidratt til at det var flere debutanter med. Også har vi tatt med kortløypa på 23 kilometer, som er mer enn langt nok for mange.

Blir dette en årlig greie?

– Ja!

Resultatene fra løpet finner du her: https://live.eqtiming.com/53839#result:200991-0-0-1-1-

Link til alle bilder (kan brukes fritt mot kreditering): https://drive.google.com/drive/folders/1yz–VBPPTueQWQNOilXFD0p0ZwUxhQDx?usp=sharing

Løpets hjemmeside: https://telemark.bedriftsidretten.no/events/p/1000040013/gut-ultra-2020

Blefjells Beste 18.07.2020 – løpsrapport

Bli med Tobias og Irvin gjennom strabasene som utspilte seg i den golde tåkeheimen, under ultraløpet Blefjells Beste.


Blefjell er ett av de minst avsides høyfjellsområdene i Norge. Det er såpass lite avsides at du kommer dit på 2 timer fra både Oslo og Skien, og såpass høyfjell at det er en egen reinsdyrstamme der. «Europe’s last wild reindeer, grazing just outside Oslo», temmelig postkort.

Her er det flere kvadratmil med nydelig løpeterreng, både under og over tregrensa, passelig antrukket av herlige tekniske stier. Du får både vidde- og tindefølelse på samme tid. Dette er altså et kortreist løpeeldorado. Jamen bra arrangørene Mona og Einar klarer å holde dette løpet så godt skjult. Men så er det endel myr da, også i oppoverbakke. Mer om dette senere.

Tobias er ex. skiløper og er født med O2 på Dæhlie-nivå, men viktigst av alt, han er nyfrelst på sti- og terrengløping. Seieren i Blefjells Beste i 2019 var ultradebuten og trolig det som fora crazen en gang for alle. Siden da har han trappa opp timene på sti ytterligere, men det matcher bare nesten timene med sti i huet. Han kan se rett på deg, men oppi topplokket jobber det mentale kartet på høygir med å løse en eller annen snedig trasè.

Jeg derimot, har jeg ååårelang erfaring med terrengultraløp. Og for å ikke la meg tynge av manglende O2, passer jeg på å rette meg opp og kremte alvorlig når jeg øser av mine innerste hemmeligheter om hvordan leke pac-man siste 20. Blefjells Beste var også min ultradebut, helt tilbake i det herrens år 2016. Så det har vi ihvertfall til felles, her vi sitter å prater om løst og fast i bilen på vei tilbake til åstedet.

Været var ikke av den beste sorten denne gangen, tunge skyer lå ned over skogsida der vi tok av fra Lågendalen og opp mot Kyrkjevatnet ved foten av Ble-massivet. Gislefoss fabla om både tåke, regn og kuling på en gang, noe som ifølge Tobias ikke var fysisk mulig. Boy was he wrong… Tempen på start var ca 12 grader, men vi skulle ganske raskt opp en 5-600 høydemeter så jakka lå ikke nederst i sekken. En tur ut i myra før start for å fukte skoa, før en siste stramming og dobbeltsjekking av dobbelknute. Så bar det av gårde i provirusorisk puljestart, med 10 og 10 av gangen med 2 minutters mellomrom. Helt etter boka selvsagt, men litt mindf*** underveis. Det stoppa liksom aldri å komme kanoner bakfra. Den første kanonen var Tobias, der han halsa seg forbi i blautmyra etter bare 1,8 kilometer. Han begynte to minutter etter meg, og så ut som han hadde lagt til side alle formaninger om kontrollert åpning. Han hadde allerede distansert den antatt sterkeste konkurrenten Fredrik Askeland, så jeg skjønte det var snakk om et presist skremmeskudd.

Jeg åpna som vanlig kontrollert, men med godt driv, og kjente nøye etter på pusten opp de første stigningene mot Blenuten. Jeg visste jeg var i god form, og at persen på 8.11 måtte være mulig å gruse. Den ble satt på første forsøk i 2016, og selv om jeg var i bedre form i de to påfølgende åra, kom henholdsvis magevirus og sydentemperaturer i veien for persing da. Nå var både magen og temperaturen helt i vater, hva kunne vel stoppe meg nå?

På vei opp første stigning, med ny fresh teknikk («hand on knee»). Foto: Sebastian Mamaj.

Jo, nummer 1: Tåke. Over tregrensa satt tåka inn, såpass at det var tøft å se 30 meter foran seg. På tross av å ha vært igjennom løypa tre ganger tidligere, og at den var godt merka, måtte jeg virkelig jobbe med øya for å følge med på stien. Eller, sti og sti, dyretråkk, lyng og myr er vel mer rett beskrivelse av de første 20 kilometrene, og for øyeblikket våtere enn noen gang i løpets historie. Av og til kom det opp folk bakfra i et veldig driv. Det var tydelig at feltet var dypt i år, da folk som hadde starta et kvarter etter, tok meg igjen allerede. En av de forbipasserende beit jeg meg ekstra merke i. Basert på fart, skrittlengde og en tydelig velutvikla myrteknikk, måtte det være «han O-løpern» som det ble hviska og tiska om før start. Jeg sendte en tanke til Tobias der fremme i løypa og håpa han virkelig hadde dagen. Det dukker liksom alltid opp en O-løper.

På vei opp igjen til Eriksbu ble det skikkelig tøft. Jeg kjente igjen denne følelsen fra tidligere år, at den første biten stjeler mer krefter enn man tror. Det var bare å sette inn i en jevn trot, og ikke pushe for hardt. Det fremdeles early days på dette tidspunktet, og nå bega vi oss inn i den mest alpine delen av trasèen. Men før vi kom så langt, skulle vi opp den lengste sammenhengende stigninga på turen. Og hva skjer da? Jo, skyene letter og sola titter frem. Og det blir varmt, skikkelig varmt. Men, dette var heldigvis (?) forbigående. Når vi bikker kneika på rundt 1100 moh, setter tåka inn igjen, denne gangen av grøtkaliber. Men hva er det neste på lista over ting som kan stoppe meg fra å perse? Jo, vind. Og ikke bare lett sommerdrag, men kuling. Jevn og rett i fleisen. Og om jeg sa at det var en 6-7 grader, tror jeg ikke det hadde vært helt ute.

Neste 20 kilometrene blir en jobb med huet. Det går smått, både fordi jeg er sliten i kroppen og i hodet etter all mysinga ned mot bakken for å skimte konturene av sti. Vinden jobber også jevnt i mot meg. Og når jeg omsider kom meg opp og over milepelen Store-Ble, løypas høyeste topp, så kommer tredje punktet på den tvilsomme lista over ting som jobber mot Irvin-pers: Regn. Og ganske heftig også. Fortsatt med grøttåke da, og gode gamle kuling. Jodu, han Gislefoss er ikke så dum likevel.

Tralten går videre nedover forbi Sigridsbu og langs traversen mot Sørstul. Dette partiet er langt, teknisk, glatt og kronglete. Men, det heller jevnt nedover i terrenget. Ned mot snillere omgivelser. Jeg high-fiver det første furutreet og kjenner at tempen bikker 10 grader igjen. Tåka letter litt. Det er under 2 mil igjen, og jeg kjenner at skrotten får en ny giv. Det føles som jeg har vært i overlevelsesmodus i tre timer, og spart på kreftene. Frem til nå, hvor det i grunn er på tide å fyre litt igjen. F*** vind, regn og tåke. Jeg skal perse!

Jeg finner en fin rytme nordover over lyngflatene, som for øyeblikket var langt mindre høyvokste enn jeg huska fra tidligere år. Denne evige myrlyngen som alle frykta var faktisk relativt lettløpt. Hvertfall inni mitt hode, for nå var jeg på offensiven igjen. I det som føltes ut som skikkelig god driv mata jeg på for å prøve å redde en god tid, og til min forundring ser jeg på klokka at det er mulighet for å nærme seg drømmegrensa på 7 timer. Så skal det nevnes at det alltid er mye lenger til traktorveien begynner enn det man tror, men det hjalp på å stadig plukke løpere som hadde stega litt for langt i timene forut. Nå var det jeg som stega ut. Det er utrolig hvor motiverende det er å klare å skru opp til 6-fart i kupert myr 45 kilometer ut i en fjellultra. Endelig ute på traktorveien gikk det unna i en småfrekk 4.20-fart frem til over elva. Når jeg når parkeringsplassen før målbakken ser jeg at klokka sier 6.59. Problemet var at den siste bakken opp er så bratt og ekkel at jeg skjønte at det ikke ville gå, jeg ble rett og slett for fornøyd med å ha perset med 1 time og 11 minutter at jeg ble for lite offensiv. Utilgivelig…

Men hvordan hadde det gått med veddeløpshesten Dahle-Fenris? Han ble slått! Av en svenske! Mine bange anelser oppe i skråmyra hadde vært reelle, og selv om han har svenskt flagg må vi berømme den tida der. I ettertid har det kommet frem at han grusa Pau Capell på 100 km i Åre Fjellmaraton, så ehm. Vi sier godkjent+ likevel Tobias 😉

Tobias er fornøyd med medalje, trossalt! Foto: Kondis/Bjørn Hauge
De to kamphanene diskuterer taktikk og steglengde for hoftedyp myr. Foto: Laagendalsposten/Ole John Hostvedt
Irvin og brødrene Fenre fornøyde med løpet

Ord for dagen (vi folder hendene):

Selv om fjellet kan føles tunggått og myrene kan føles endeløse, så er det bare en illusjon. Det er tankene som prøver å finne en vei ut. Det er da du skal gjenvinne kontroll, og kjenne på tilfredsstillelsen av å styre din egen skjebne. Og kjenne på at du er istand til å flyte frem gjennom skog og over fjell, uten at tid finnes, fullstendig bevisst rundt ditt eget jeg, og din egen anatomi.

Kroppen blir med på det du tar den med på!

Amen

Blefjells Beste
Fullstendige resultater
Kondis-artikkel
Kondis-artikkel2

Skogvokterruta testløp 13.6.2020