Stikkord: Koll IL

Grenlands delegasjon beit godt fra seg under NM i terrengultra som ble arrangert i Oslomarka lørdag 3. september. Her er noen refleksjoner fra løpet.

For oss som ikke skulle ned i alpene å krige seint i august, pekte NM seg ut som et passende løp for å måle krefter og sjekke formstatus før høstsesongen. Ut fra det vi visste om Nordmarka så var både terreng, høydeforskjell og landskapstyper sammenlignbart med det vi finner hjemme i Grenland: Mye varierte og til dels tekniske stier, småkupert men mange høydemeter totalt. For meg som er vokst opp i flate Vestfold og aldri har vært noe O2-dyr har jeg lite å stille opp med i løp med veldig lange sammenhengende stigninger. Dessuten var dette løpet ideelt plassert i tid til å funke som en tune-up til høstens store ultramål i form av franske Les Templiers i midten av oktober.

Klokka nærmet seg syv, og det strømmet på med deltakere til startområdet. Mari var favoritt i dameklassen, og var spent på de våte forholda og tilhørende offensivt skovalg. Formen var hun neppe bekymra over, etter å ha uppa gamet to hakk etter totalseieren i Skogvokteren i mai og uttak til kommende VM i terrengultra. Mer nervøs var derimot nylig hjemvendte Tobias, som var sjeldent påskrudd uten eget startnummer på låret. Etter å ha lekt seg ferdig med de store gutta i Mellom-Europa stilte han nå som syklende support på vegne av husstanden. Og som seg hør og bør i familien Fenre var svært lite overlatt til tilfeldighetene. Selv har jeg bevitnet Fenre seniors on-point crewing av sønnene sine flere ganger tidligere, og det fremsto åpenbart i dag at det aldri var snakk om noe postmann der i gården. En helt rolig fremført «det kan de bare hoppe og drite i», når det ble snakk om noen på-sparket endringer i crewingreglementet, vitnet om at det var rom for nøyaktig null dill-dall.

Stian og jeg er ca. like gode med joggesko på beina, og uansett hvor mye eller hva vi trener så ender vi ofte opp med å løpe sammen eller å knive om sekunder eller plasseringer. I lys mitt rykte som slow-starter og Stians tidligere opplevelser med å sprekke, var han tydelig på at han ville åpne rolig og løpe sammen med meg. Han har sagt det samme ved flere tidligere anledninger, og jeg mistenkte at dette nok en gang var utopisk tåkeprat: Stian gikk ut i samme ville tempo, og jeg hadde mer enn nok med å henge på de første kilometerne. Det vil si, normalt ville jeg sluppet i første bakke og gått inn i min egen boble tidlig. Det er ikke (bare, hehe) det at jeg er så jækla lur og kalkulerende i starten av ultraløp, det er rett og slett min kropp som ikke trives med høy fart ut fra startblokka, den kommer liksom mer til sin rett etter mange timer relativt til mange andre. Men etter å ha følt meg som to millioner på de siste to mila av Blefjell tidligere i sommer, konkluderte jeg med at det faktisk går an å starte FOR rolig. Derfor bestemte jeg meg for å bruke Stian for det han var verdt, som et opptrekk. Innenfor rimelighetens grenser naturligvis.

Rimeligheten innhenta meg ganske raskt. Etter Kobberhaugen på 14 km skrudde Stian opp farta ytterligere, og strikken ble lengre og lengre. Opptrekket var jo ikke for enhver pris, men jeg hadde ikke helt gitt opp ennå. Inn til første drikkestasjon på Kikuthytta (18 km) lå han 300 meter foran, men etter Kikuttoppen så jeg han aldri igjen. Jeg innså sakte men sikkert at fart og puls var litt for lite bærekraftig, så jeg ga opp å leke strikk og smøyg meg inn i min vante ultraboble. I løp av denne typen mtp lengde, varighet, terreng og høydeforskjell, ligger min sweet spot på høy sone 2, med innslag av sone 3 i bakker. De første to timene av løpet hadde jeg snitta på lav sone 3, og det var på tide å skru ned ett hakk og sørge for å holde helt inn. Opptrekket var likevel ikke bortkasta, da jeg helt sikkert hadde kommet ti minutter senere til Kikut om jeg hadde gått i bobla fra geværet. Hoftene mine var riktignok ikke helt fornøyd med prioriteringen, og sa tydelig ifra at de var enige i å roe litt ned. Hadde jeg vært for offensiv og kjørt meg selv i senk?

Jeg passerte Egil på vei ned mot Sandungen, men holdt ellers kontroll på pulsen og passa på å spise og drikke som jeg skulle. Så langt lå jeg på skjema mtp hydrering og næring, med en halv liter sportsdrikk og en bar eller en gel, dvs. totalt 200 kcal og ca. 0,8 g salt per time. Denne strategien holdt jeg hele veien, og jeg har aldri hatt så jevnt energinivå og så stabil mage i et ultraløp tidligere. De neste 20 km gikk jevnt og uten stor dramatikk, bortsett fra at mange av stipartiene var veldig kronglete og treigløpte. Det var stadig noen rundt meg i løypa, og de aller fleste var folk som åpenbart hadde åpna for hardt eller var gått på en semi-smell. Like før løypas nordligste punkt på ca 40 km, ser jeg en velkjent rygg gående oppover i lyngen med hodet litt bøyd.

Stian og jeg løp sammen et par kilometer, men jeg merka fort at jeg hadde mer å spa på med enn han og seg sakte ifra. Neste milepel var sjekkpunkt Stryken på 53 km, som også inkluderte en betydelig nedstigning og mange kilometer på grusvei. Hoftene digga ikke sub 5-fart, men det eskalerte heldigvis ikke. Og jeg visste jo også hvor mye grus som gjensto de siste 30 kilometerne, så det var briste eller bære. Vel inne på sjekkpunktet på 6 timer og 12 minutter elapsed, bytta jeg flasker og føyk videre.

Jeg tok det som et godt tegn at den ferdigrista colablandinga ikke var helt eureka, og at jeg dermed ikke var like dehydrert som en fort kan være etter seks timer i konkurransefart. Jeg begynte å tro på at mål finnes og regne på sluttid, mens jeg gravde dypt bortover de endeløse grusveiene som utgjør den tradisjonelle Nordmarkstraveren sørover mot Sognsvann. Selv om jeg hadde redda meg inn etter en noe hard åpning og kroppen fungerte bedre enn jeg kunne håpe, så er den siste tredelen av en ultra minst like mye en mental utfordring. Nå var det tid for å bruke alle triksa i boka.

Av en eller annen grunn hadde jeg satt meg som mål om å bli topp 20 i NM, sikkert bare for å ha et konkret mål og også å kunne si at jeg er topp 20 i Norge. Det høres liksom ikke så gærnt ut. Vet ikke. Da eldste sønnen konfronterte meg med dette tidligere i sommer, mente han det var alt for passivt. Topp 10 pappa, go for it. Litt motvillig godtok jeg utfordringa, men brukte dette som motivasjon underveis i den siste blokka før konkurransen. Disse tankene dukka opp igjen på dette tidspunktet i løpet, men en funksjonær på vannstasjon Gørja kunne ikke si noe om hvor mange som hadde passert før meg. Jeg hadde en vag følelse av at topp 10 ikke var helt borte fra bordet, og hoderegninga viste også at min forhåndsestimerte sluttid på 9.20 faktisk var mer enn mulig.

De siste tre mila besto ganske nøyaktig av 15 km grusvei og 15 km sti, og jeg fortalte meg selv at jeg SKULLE snitte sub 6 på dette strekket – dvs. 3 timer. Stiene ble breiere og turgåerne flere jo nærmere vi kom byen. Jeg tok en kilometer av gangen og begynte å merke at jeg hadde vært ute lenge. Og selv om jeg måtte grave dypt for å holde 5-fart på flat grus, pusha jeg hele veien i tilfelle det var noen foran meg som hadde fått det. Først etter Sognsvann, på jordene nedover dalen så jeg en rygg som åpenbart var med i løp. Det var noe kjent med den ryggen også, og på 300 meters avstand kunne jeg se at det var Mathis. Kjapp hoderegning tilsa at jeg ikke ville klare å ta igjen det på bare 1,5 km, men jeg skvisa sitronen ganske hardt helt inn likevel. Jeg spurter inn i mål på tiden 9 timer og 18 minutter, 17 sekunder bak Mathis, helt utslitt, men helt euforisk på en måte man bare blir i et ultraløp. Med henda på knærne, spør jeg Fenre-delegasjonen hvilken plassering jeg kom på. «Mathis kom på 10. plass», sier Bjørn. Da trenger jeg fem.

Det er mye som foregår inni hodet på en gang akkurat da. Euforisk over å ha fullført det jeg anser som mitt best gjennomførte ultra siden jeg begynte i 2016, med en kropp og en mage som spilte på lag hele veien for første gang. At treninga jeg har fått lagt inn etter en mai og juni prega av post-covid, har vært av en så god kvalitet at jeg er tilbake på mitt beste. Men kunne jeg krøsta den sitronen enda mer mot slutten, og kommet inn på på topp 10? Jeg visste jo objektivt sett der og da at akkurat det spiller keine rolle i den store sammenhengen, men jeg tillot meg selv å velte meg i egne følelser og kikke ned på egen navle i noen minutter før Tobias kom bort og skrapte meg opp fra asfalten.

Mari var selvsagt først av damene, på den fantastiske tida 8.31. Men hun hadde fått solid matching fra Marjo Liikanen som bare var 2 minutter bak i mål. På herresida var det også en tett duell i teten, med forhåndsfavoritt Didrik Hermansen først i mål på tida 7.22. Men ned til andreplass Erland Eldrup var det bare ett minutt! Jeg kan ikke forestille meg hvor tøft det må være fysiske og mentalt å bli jaga så tett så lenge når det står om NM-gull. Også er det utrolig inspirerende å se hvor raskt det faktiske er mulig å løpe i et slikt terreng. Cred til alle i eliten som stiller i lokale norske løp, vit at dere motiverer oss mosjonister enormt!

En snau time etter kommer Stian i mål, tar av seg sekken og slenger den på asfalten. At han var misfornøyd med egen innsats var tydelig. «Dette ultragreiene ække noe for meg» kommer det raskt, i typisk spontan rett-etter-målgang-antiklimaks som de fleste av oss kjenner til etter etter en dårlig opplevelse. Han modererer seg overraskende fort, hjulpet av faktum at han tross alt fullfører på en veldig respektabel tid etter å ha fått kjenne det tidlig.

Vi får tatt oss en dusj og dobla bekledninga for å være i stand til å være heiagjeng i noen timer utover ettermiddagen og kvelden. Trackeren viste at Egil var på skjema til å klare cut-off tida, og han skulle selvsagt få velkomstkomite. Det føltes faktisk meningsfylt å sitte på en benk i mange timer, nible litt til medbragt sjokolade og potetgull og heie i mål løpere som tikka inn med jevne mellomrom. Bare så synd vi var aleine om dette. Hver og en som fullfører et ultraløp, har vunnet sitt eget personlige VM, og det fortjener oppmerksomhet.

Les mer: Kondis.

Merk: Jeg har i denne rapporten bevisst valgt å hoppe bukk over de mange åpenbare svakhetene ved ultradelen av arrangementet, for å fokusere på egen og andres opplevelse og prestasjon. La meg bare si det slik: Norgesmesterskapet bør inngå i et etablert og årlig arrangement, slik at arrangørens prestasjon og deltakernes inntrykk faktisk betyr noe for kommende års arrangement.