Med løpesko og lett oppakning på Hardangervidda

En trenger faktisk ikke knehøye fjellstøvler og tunglasta sekk for å ta seg frem på Europas tak, Hardangervidda. DNT-hyttene ligger tett nok til at du slipper å ta med telt, og velger du juli eller august, trenger du strengt tatt bare løpesko og lett løpssekk for å oppleve høyfjellseventyret. Når det gjelder rutevalg, er det bare fantasien som setter grenser. Selv om østvidda har slakere landskapslinjer og breiere stier, er det i vest du får de mest spektakulære naturopplevelsene. Slik forserte vi Vestvidda i juli 2022.

Etappe 1: Brattespe-Litlos (50 km)

Morgendisen ligger som et lokk over Sørfjorden, i det vi hopper ut av bilen på Brattespe og tar fatt på første klatringa opp mot platået. Slik det ofte er på starten av et eventyr, ligger forventningene tykt utapå, og 40 graders stigning forseres taktfast på pur fryd. Når driftsvei går over i krøttersti sprekker disen opp og mektige Folgefonna kommer til syne på andre sida av fjorden. FOR et landskap! Vi blir som små barn i godtebutikken. Det fnises. Men i bakhodet ligger likevel en viss edruelighet, i vissheten om at dette før eller siden vil bli både hardt og utfordrende.

Vel oppe over tregrensa åpenbarer det steinete og kuperte landskapet seg, som en stor kontrast til det vi er vant til lenger østpå. Den høye årsnedbøren på denne sida av vannskillet gjør at det grønne er intenst irrgrønt og frodig, og det er aldri mangel på vann til å fylle flaska. Selv om vi skriver slutten av juli, gjorde det stabile høyttrykket at det faktisk var is på de minste pyttene. Men klokka var nå 9 og sola tar allerede godt tak. Vi følger den sagnomsuste Hardingslepa sørøstover, som for tiden fremstår som et svakt tråkk, som forsvinner og dukker opp igjen om hverandre. Stedvis er den vardet, men du skal likevel ha øya festa fremover for å ikke skjene ut til sida. Etter å ha forsert et trangt skar med det passende navnet Austamannaholet, når vi 1300 meter, og snart 1400 meter, og vegetasjon er det lenge til vi skal se igjen.

Vi kunne selvsagt valgt en enklere vei mot Litlos, men når man først er i traktene så må jo Trolltunga vies et besøk. Etter å ha holdt strak kurs sørøstover med Bersaveggen til høyre for oss, brekker vi av ved Hærevarden i en vestlig avstikker. Etter å ha fulgt en utydelig sti i noen kilometer, dreier vi ut i terrenget i sørlig retning. Her er landskap så brutalt og vakkert på en gang, vi sklir ned en fonn og snirkler oss mellom veldige kampesteiner. Kontrastene blir derfor store når vi nærmer oss hovedveien fra Skjeggedal til Trolltunga, der det gåes i kø og vi må albue oss fremover. Steinar hadde minst høydeskrekk, og trossa køen for å komme ut på selve tunga. Resten av turfølge nøyde seg med å spise lunsj, lufte beina og beskue turister som hadde tatt turen verden over for å se på ting vi tar for gitt.

Terrenget fra Trolltunga og østover gikk først oppover, så bortover på pluss minus 1300 moh, på delvis provisorisk sti på grunn av de mange snøfonnene. Da vi nådde Tyssevassbu hadde vi bikka 30 km og 2000 hm, og la derfor inn et lengre stopp, med erter, kjøtt og flesk og en ti minutters beinstrekk på brisken. Det var brutalt å dra seg ut igjen for de siste 20 kilometerne, som heldigvis fortonet seg slakere og slakere jo lenger øst vi kom. Det var noe magisk med å rulle inn på Litlos etter 5 mil og 9 effektive timer og kjenne at kroppen hang med på notene.

Etappe 2: Litlos-Hadlaskard (30 km)

Etter fråtsing og etterlengtet restitusjon på Viddas versjon av Four Seasons, var det duket for den spennende andreetappen. Det er nå kroppen virkelig vil si ifra om dette er greit eller ikke – tåler vi å gå rett på en ny lang dag ute? Vi hadde regna oss frem til at dagsetappen var på overkommelige 3 mil, så avreisen ble satt til behagelige 10.00. Selv om terrenget var slakere her i kanten av sentralvidda, sto det likevel ikke på høydemetrene. Hårteigen hadde dukka opp underveis på gårdagen, og det var en selvfølge at ruta skulle legges innom, og om mulig oppom denne.

Etter to og en halv time var vi ved foten av Hårteigen, men det ble tidlig klart at bestigning var mer utfordrende enn tidligere antatt. En seigliva snøfonn i det bratteste partiet gjorde seansen en smule nervepirrende, men trygt ledsaget av erfarne tindebestiger Steinar fikk vi lirka oss over cruxet. Belønninga var episk. På en krystallklar dag uten en sky, kunne vi se hele det vidstrakte høyfjellsplatået, med omegn på kjøpet. Hardangerjøkulen og Hallingskarvet i nord, Gaustatoppen i øst og Sandfloegga og Nupsegga i sør. Endelig står vi på Hardangerviddas pupp!

Om oppstigninga var sketchy, så var nedstigninga tilsvarende i andre potens. Men vi unngikk førstesider og kom oss trygt ned ura. På siste del mot Hadlaskard avtalte vi å dele oss opp, Pål og Steinar tok straka vegen nordover, mens de under 44 i følget følte seg yppesen og tok avstikkeren vestover mot Torehytten. Ikke at vi var lei hverandre ennå, men Lars Monsen sa jo at det var lurt å skille lag av og til. Tenk så mye fantastisk vi kan fortelle hverandre om tre timer! Kort sagt, jeg kunne vært en uke bare på Torehytten, og Øvste og Nedsta Soltjørni konkurrerte om å være de fineste vanna jeg noen gang har sett.

Etter en kopp kaffe og en drøs med bestyreren på Torehytten, slapp vi oss nedover den endeløse flytstien mot Viersdalen. Andredagstesten var bestått for egen del, og farta ble skrudd betydelig opp. Stian hadde tydeligvis også dagen, og vi pressa nesten 5-fart periodevis siste mila før ankomst Hadlaskard. Bare fordi vi kunne. Vel fremme satt Pål og Steinar i vestveggen og strålte om kapp med ettermiddagssola, og engasjerte beretninger om de respektive sidesporene haglet løst (med en håndfull ufrivillige turgåere som tilhørere). De må nok ha tenkt sitt der vi kom i kortbukse og småsko og en lite imponerende oppakning.

Etappe 3: Hadlaskard-Lofthus (39 km)

Etter foregående natt på Four Seasons, overraska likevel selvbetjente Hadlaskard stort. Innkvarteringen er i sedvanlig stil med sovesal, men på gjærbakstfeltet skåra etablissementet høyt og sørga for stjerne i boka for de fleste ferdamenn (og -kvinner) under vårt passiar. Akkurat passe nærhet til Veig Utendørs Naturistbadeland var det også. Etter groteske mengder mat og en god natts søvn våkna vi opp til dag tre, hvor vi skulle ta oss fire mil vestover, langs Søre Nordmannslepa tilbake til Lofthus.

Det var fire treigstarta dieselmotorer som dro seg opp første stigning, med en litt frisk morgenbris i fleisen. Vel oppe på Skinnfjellet åpnet landskapet seg med lange partier med flytsti, og etter hvert som kroppene våkna var det god fremdrift blant lemen og ryper. Slakt nedover mot slettene ved Fogerli, og traversering videre i lia sør for Vatnalivatnet. Den gamle setervollen i Fagradal var en perle, og den påfølgende rekken med innbydende fiskevann likeså. Ved Helnaberg tok vi lunsjstopp og staka ut kursen videre. Herfra falt terrenget nedover mot Kinsodalen, og vi var helt nede på 900 moh før vår rute knakk av mer vestover mot skardet sør for Sylfestnuten. Stigningen opp hit – Myrtakleiv – var brutal. Men istede for å stampe seg opp på sedvanlig langturvis, bestemte kroppen min seg for å ta et bakkedrag. Om det var fordi jeg kjente at jeg hadde tålt den store mengden dagene i forveien, eller at psykologien i å så smått nærme seg målet skir inn, er uvisst. Men det føltes mektig å kunne pushe jevnt i en halvtime på terskelpuls med så stinne bein. Stian responderte tydeligvis også godt, og hang som en klegg hele veien opp til Grubbeskarvotni.

Stien opp til Sylfestnuten fant vi aldri, så vi droppa den omveien og peila oss i retning Opesjo og Munketrappene. Mektige Rjukandefossen ble tatt med nærmere øyesyn, før vi samla oss helt ute på kanten mot fjorden, ved starten av nedstigningen til Lofthus. Her traff vi en gjeng innpåslitne geiter som tydeligvis hadde spesialisert seg på å slikke salt fra slitne og lettkledde turister som gikk Dronningstien. Vi så målet vårt der nede ved fjorden, og følelsen av å snart være ferdig smøyg seg innpå. Men for å sette kronen på verket måtte vi selvsagt bombe 1000 høydemeter ned Munketrappene for å sette en tid på det velkjente Stravasegmentet. Bare for å sikre at låra var helt kjøttkake når turen var over.

Fra å være en søvnig bygd med et halvkjent hotell og et fruktlager, forvandles Lofthus til et urbant episenter den siste helga i juli. Da fylles bygda til randen av sambygdinger, utenbygdinger, hjemvendte sønner og døtre og forbipasserende turister. Alt for å drikke sider og spytte morellsteiner. Ikke tilfeldig endte vår tredagers rundtur på kaia i sentrum, der vi rulla rett inn i folkehavet blant matboder og heliumballonger. Etter det som hadde vært en fysisk utskeielse av episk kaliber, var det magisk å slenge seg ned på første og beste (og eneste) gressplen og fråtse i fett og salt mens forbipasserende lurte på om vi var en del av showet.

Etter en kveld med intravenøst glykogen fra plastdunker og et bilateralt sosiologisk studie av øst-vest-problematikk (også kalt fest), ble helga avslutta på best mulig vis langs fjorden hjemme hos bygdas Mor Åse. Som nyassimilerte Hardinger vendte vi snuta østover neste morgen, visse om at det kommer en ny sommer, med nye muligheter til å utforske viddas magiske stinettverk.