VHUT er et splitter nytt ultraløp i Vestfolds skoger, med 140, 80 og 50 km på menyen. Det er jo for gæli å ikke være med på et slikt gilde på gamle jaktmarker. Her er gjenfortelling av min opplevelse av 50-kilometern.
Ifjor løp jeg 80-kilometern Sande til Verdens Ende, vant gjorde jeg og (kremt), men artigst med det løpet var å cruise gjennom steder jeg har et forhold til. Jeg har aldri løpt spesielt mye i Vestfold, da jeg bodde der var det fotball for alle penga, og de gangene jeg var i skauen var det med støvler og fiskestang. Jeg begynte først med løping da jeg bodde i Trondheim, og siden Stavanger og Grenland. Jeg hadde aldri noe mål om å flytte til hjemfylket, men politikerne gjorde så det ble sånn likevel på en måte. Nå bød det seg nok en mulighet til å gjenoppdage gammel geografi, med nye øyne og med joggesko på beina.
Primus motor for VHUT er Arne Nåtedal. Han har jeg sett flere ganger i løp jeg har deltatt i, og det er nå tydelig at han deler min forkjærlighet for stier, gjerne de som ikke er tråkka istykker, eller de som bare er tråkka av små dyr. Løypa han har sydd sammen, vitner om endeløse timer ute i skauen, for mange av stiene har ikke Kartverket den villeste anelse om. Hadde det ikke vært for Rondane 50 miles i midten av august, hadde jeg nok bitt over hele kaka. Men 50 kilometre er også artige, fordi det da går an å ha litt fart hele veien. Og jeg har alltid tenkt at sånn megdistanser får komme når jeg blir enda eldre og enda seigere.
En positiv ting med nye, lavterskel ultraløp, er at det ofte ikke er hundrevis av deltagere, spekka med ski- og o-løpere. Da kan sånne som oss _litt gode_ løpere også ha en sjanse til å skinne litt. Selv om fokuset mitt som løper er på opplevelsen og prestasjonen opp mot min egen kapasitet, så er det alltid gøy å være med i toppen. Jeg innså at dette løpet trolig var i den kategorien, og bestemte meg for å leke god og recce løypa på forhånd. Siden løpet skilter med egennavigering, ville jeg minimere sjansen for feilløping. Jeg fikk løpt igjennom de første fem og de siste 25. Partiet i midten der fikk jeg ta på sparket, jeg hadde jo trossalt fiska masse i og rundt Merkedammen.
Min favorittaktivitet – strikking
De første 2,5 km stiger jevnt 250 høydemeter opp til Snippane (399) på mer eller mindre gjengrodde traktorveier, ispedd noen stiløse linker. Det dannet seg raskt en frontkvartett, med Espen (vinner av 21-km på Blefjells Beste 2 år på rad), Frank (ingen intro nødvendig) og Mariusz (kjente ikke til han fra før), og meg på halen. Eller i strikken. Jeg elsker de gangene det passer seg å ligge i en sånn posisjon. Ikke fordi jeg bare såvidt klarer å henge med, ei heller fordi jeg ligger og lurer eller er kynisk, men fordi jeg da kan justere intensiteten ut fra mine egenskaper. Gi litt i bakkene, ta litt på flatene. Den type ting. Alt for å konservere så mye av safta som beina holder, og holde sitronen spenstig og full. Den skal nok skvises ja. Men ikke før muligheten for punktering er borte. Åpningstempoet var fornuftig, og det så ut til å bli en flott tur gjennom Vestfoldskauen.
Ned mot Merkedammen ble det langa litt ut på grusvei før det gikk inn i regnskogen igjen, opp mot Skalhogg (424) og løypas høyeste punkt. Stien opp her var forresten helt sinnsykt bratt, på nivå med Vestlandet. Like sleipt og vått og. Vi dansa oss videre over kloppene på Tolvmannsmyra og løp langs idylliske Svartvannet, mens jeg tenkte på hvor mange pene ørreter jeg hadde fått der for 20 år siden. Det var hele tiden tekniske stier, med hyppige innslag av våt myr. Våt myr har vi ikke så mye av i Grenland, men heldigvis hadde jeg tjuvtrent på Blefjell to uker tidligere. Jeg holdt fremdeles greit følge gjennom skauen, jo mer kronglete jo lettere føltes det sammenligna med de andre tre i turfølget. Kneet kjente jeg ingenting til.
Usunn teknologi
Et lite skjær i sjøen dukka nemlig opp da jeg kjøpte meg ny løpeklokke, to uker i forkant. Noe påvirket av løpevenner i Grenland Ultra Runners så måtte jeg jo bare ha live Strava-segmenter på klokka. BIG MISTAKE. Det er tøft å si nei til klokka når den sier GO!, noe som førte til mye innslag av fart på turene i siste halvdel av juli. Det likte slettes ikke det venstre iliotibialbåndet mitt, og begynte å snike seg innpå den laterale femorale kondylen. For dere ikke-nerder: Løperkne. Dette har jeg vært borti to ganger tidligere, og jeg vet hvor lenge det kan ta å bli kvitt det. Jeg har da også lært at tiltak må settes i verk tidlig, før det får utvikla seg for mye. Siste uka ble derfor brukt til å trekke litt i nødbremsen, i form av nesten utelukkende motbakkeløping på mølle. Alt over 5% stigning brydde ITB-en seg ikke nevneverdig om. Samtidig tok jeg opp igjen tøyerutinen min. Dørgende kjedelig, men det funker.
Min deltakelse spøkte helt frem til kvelden før løpet. Jeg hadde anskaffet støttebandasje til å løpe med, og fått testa det ut på en tur. Det virket lovende, men farta på den turen var av søndagsslaget, og hva ville skje når farta skulle skrus opp i en konkurransesituasjon? Det var mye frem og tilbake, og jeg bestemte meg for å ta løpet som en moderat langkjøring, med mindre jeg lå an til å vinne. Om det ble ulevelig var det jo bare å bryte. Jeg har vært i lignende situasjoner tidligere, hvor jeg har brutt løp vel vitende om at jeg aldri burde starta. Mirakler skjer sjelden, men man jo ikke slutte å tro?
The band broke up
Traktorveien ned fra Brånafjell mot Smalmyr, etter ca 15 km, markerte enden på en æra, og den tilsynelatende uatskillelige firerbanden gikk hvert til sitt. Nå ventet 5 kilometer grusvei med minus 5-8% nedover mot Høyjordsletta, og Espen hadde fått nok av myrsteg og fant ut at han ville løpe alene i et høyt tempo. Like etter seig Frank og Mariusz ifra de og, og jeg sto igjen som en mutt Ringo mens jeg fylte vann i Merkedamselva. Jeg lot meg riktignok ikke stresse av dette. Kneet hadde kjentes topp ut til nå, men er det noe som kan fremprovosere ITB-ens vrede, så er det slake nedoverbakker i høy fart. Jeg tok meg selv i nakken og trava nedover i kontrollert 4.30-fart, og trøsta meg med at under fire blank fort ville ha tæra uforholdsmessig mye i slike løp. Jeg tar de mot slutten peppa jeg meg selv med.
Nede på Høyjordsletta hadde jeg godt overblikk forut. Espen var long gone, og Frank og Mariusz var en snau kilometer foran. På vei opp til Nabberen etter ca 22 km, ble jeg møtt av en alltid smilende support-Simen som var på plass for å heie på Kristiane. Han kunne fortelle at Espen nå var 11 minutter foran meg, og de to andre ca 5 minutter. Det var bare å hoppe i det (bokstavlig talt; det var en hoftedyp dam midt i stien på toppen av Nabberen) og stålsette seg for et par timer med solokriging i den psykologisk utfordrende midtfasen av løpet. En trøst var dog at jeg nå entra siste halvdel av løpet, et strekke jeg hadde løpt på forhånd. Det gir en trygghet, og all energi kan fokuseres på å løpe avslappa men radig. Det bar over Fossanveien, gjennom skiløypa og mot Langevann. Teknisk granrotsti i vannkanten før det gikk over i 2 kilometer med grusvei. Inn på lett flytsti, før løypa svingte nordover og snirkla seg bratt oppover mot Søndre Brattås. Nydelig teknisk flytsti bortover ryggen med fjellskrent på venstre side, fortsatt uten særlig utsyn på grunn av tåka. Men jeg var jo ikke på søndagstur idag, selv om det var søndag. Like før toppen, etter ca. 34 km, tok jeg igjen Mariusz. Han hadde åpenbart lavere fart enn meg, så jeg passerte lett og ledig. «You OK?», «Yes, bad stomach». Midtfasen var over, og nå føltes alt mye lettere. Både mentalt og i beina. Det var på tide å sveive igang saftpressa.
«Fade the least» aka «Fade with grace»
Kneet hadde oppført seg eksemplarisk til nå, og jeg kjente at det var saft nok igjen på tanken til å skru opp intensiteten ett hakk. Fade the least, er mantraet mitt i sånne situasjoner. For alle fader før eller siden, i større eller mindre grad. Det har på en måte fulgt meg gjennom løpekarriæren min. Jeg sprengåpner sjelden, sikkert fordi min styrke er å kunne holde _relativt_ høy intensitet, relativt lenge. Bikker det for langt opp i rød sone, kan det fort gå sørover med både bein og mage. Plukking av folk mot slutten av løp gir også en veldig positiv opplevelse, både underveis og sett i etterkant.
Nedover fra Søndre Brattås mot Pyttedraget holdt jeg god fart, først gjennom en underlig gran- og bøkeskog, før jeg styrte ned i leiredalen og kryssa Ramneselva. Denne jungelfloden i miniatyr har en bestand av den sjeldne elvemuslingen, men jeg klarte å avstå fra fristelsen om å stoppe å titte. Istede peisa jeg videre gjennom det lange grasset på Tufteplassen og over Sjøssfjell, eller «Sjøss-meg-i-****-fjell» som jeg døpte fjellet for øyeblikket. Apropos barnehage, før Bergsåsen svingte løypa til venstre ned langs utområdet til en barnehage. Her finner jeg en bortkommen Frank, på leting etter lekekamerater. Vi tok følge frem til Revetal, der jeg måtte en kjapp tur innom utekrana for en siste bunkring av vann før finalen. Det var 9 kilometer igjen til mål.
Det minuttet det tok meg å fylle vann, brukte Frank godt, og seig igjen ifra. Gjennom de kronglete gatene oppe i Revetalfeltet var jeg godt kjent, og tok meg raskt igjennom før jeg entra hogstflatene på Lefsrødåsen. Frank så jeg ikke noe til i det åpne landskapet, var han stuck i Grevlingstien eller Røyskattlia? Svaret fikk jeg etter å ha passert Bøåsen og tatt av opp mot Skjeggestadåsen. Der fikk jeg glimt av Løken på toppen av kollen, mens jeg var i bunn, og jeg anslo avstanden til ca 3 minutter. Det var nå ca 5 kilometer igjen til mål, og på tide å skvise sitronen til siste sure dråpe. De siste to flytstipartiene før mål skulle nailes, i det minste for å få en så god sluttid som mulig.
2:a plats är ju också jättebra
To kilometer før mål ser jeg kjent rygg, men med gående bein nedenfor. Espen hadde løpt til krampa tok han, og var nå henvist til fotgjengertempo. «Du så jo ut som en million der bak», uttrykker jeg medfølende. «Jeg følte meg som en million også, i 40 kilometer». Kjipern, rett og slett. Men med en så god kapasitet som Espen har, kommer han til å få sin revansj på ultradistansen. Men det var ingen veldedighet fra min side på dette tidspunktet. Jeg løper florlett forbi, og hadde jeg hatt god flyt forut for dette, fikk jeg det i hvertfall nå. Man må jo prøve liksom – fullt inneforstått med at Frank må ha passert Espen like før, og fått los på «bøtta», som han åpenbart er veldig opptatt av. Det ville derfor bli vrient å slå et konkurransehue av det kaliberet dersom det skulle komme til en spurt. Og med bare snaue to kilometer igjen til mål, kom det aldri til det punktet.
Jeg skviser på og kommer i mål på 5:09:35, bare 1:25 bak Frank. Akkurat passe sliten, og med et kne som har gjort som den har fått beskjed om hele dagen. Kall det gjerne et mirakel, men jeg velger å tro at nødbrems og gode tiltak ble iverksatt i tide. Jeg kunne ikke ha håpet på en bedre gjennomføring og totalopplevelse.
Avslutningsvis vil jeg berømme Arne og kona Bjørg Marit som har levert til de grader i denne første utgaven av Vestfold Historic Ultra Trail. Løypa var helt etter min smak, og rammene rundt var solide. Rett og slett et trivelig, lavterskel bygdeultra med proft opplegg. Jeg kommer garantert tilbake, og da vil jeg få med meg enda mer av gildet. Dessert og nachspiel og alt. Noen som fikk med seg både dessert og nachspiel var nemlig de fullførende på 80- og 140-kilometeren. For en gjeng med helter!
Fullstendige resulater
VHUT
VHUT-Facebook
Kondis-artikkel