Kategori: Ukategorisert

Tobias Dahl Fenre og Ingrid Lid vant den første offisielle utgaven Skogvokteren ultra 88 km, som ble avholdt lørdag 1. mai. Av 80 startende kandidater, var det 57 som fullførte og nå kan titulere seg Skogvoktere av Grenlands Villmark.

Etter fjorårets testløp med 18 deltakere (rapport), var det endelig duket for den første offisielle utgaven av Skogvokteren ultra 88km. Datoen var 1. mai, og de 100 plassene var fullbooket allerede i mars. Etter diverse kommunale justeringer fikk vi klarsignal til forskriftsmessig intervallstart mellom kl. 05.00 og 07.00 lørdag morgen. Med inntil 20 personer i puljer hvert 15. minutt. Selv om vi gjerne skulle hatt fellesstart, så gjorde intervallstartene at man møtte flere deltakere i løypa enn ellers. Løpsforholdene var ideelle, med nullføre ved start og maks 12 grader ut over dagen med delvis skya himmel. Med unntak av litt snø ved Gramsebu, Middagskollane og Skrehelle (ca 2 km totalt), var stiene tørre og optimale. Her følger resultater og utfyllende perspektiver fra flere av deltakerne (under).

Resultater åpen klasse

1	Tobias Dahl Fenre	Siljan IL/Grenland Ultra Runners	8:33:00
2	Vegard Triseth	Norconsult Grenland Ultra Runners	10:44:51
3	Irvin Kilde	Grenland Ultra Runners	10:58:39
4	Mathis Dahl Fenre		11:06:52
5	Marius Elvedal		11:19:24
6	Jonas Resare	Grenland Ultra Runners	11:39:01
6	Pål Thoresen	Treungen IL/Grenland Ultra Runners	11:39:01
8	Trond-Vidar Steen-Hansen	Team Steen-Hansen	12:37:41
9	Simen Furnes		12:57:38
10	Ingrid Lid	Romerike Ultraløpeklubb/BFG Bergen løpeklubb	13:07:59
11	Samuel Fredriksson	SK Kraft	13:18:30
11	Luca Roncoroni		13:18:30
11	Kenneth Dæhlen	Romerike Ultraløperklubb	13:18:30
14	Thomas Fjeldstad	Eidanger IL	13:55:24
15	Espen Ødegaarden	Sprek Fritid	13:56:17
16	Anders Vekve	Fjellsport.no	14:37:07
17	Stian Knippen Kvernsmyr	Andebu IL	14:39:07
18	Lukasz Chlosta		14:42:32
18	Tomek Kalina		14:42:32
20	Per-Kåre Sortevik	Grenland Ultra Runners / team bessefar/Gjerpen	14:43:30
20	Stian Dalen	Eidanger IL	14:43:30
20	Ida Lindkvist		14:43:30
23	Anne-Sofie Pollestad		14:45:49
24	Heidi Rørvik	Charterultra	15:19:29
24	Sissel Gåre Andresen	Charterultra	15:19:29
24	Silje Zetterstrøm	Charterultra	15:19:29
24	Hanne Nilssen	charterultra	15:19:29
28	Thomas Stornes	Grenland Ultra Runners	15:21:52
29	Sindre Eid Hermansen	Det bøherriske stikompani	15:30:10
30	Egil Kragl	Grenland Ultra Runners	15:31:07
30	Malte Rogne		15:31:07
30	Kristiane Holmøy		15:31:07
33	Anders S Sørensen	GBR	15:48:43
34	Espen Tonning	Gjerpen IF	15:51:57
35	Willy Hansteen	Eidanger IL	16:00:52
36	Heidi Røren Dahl	Porsgrunn	16:00:58
37	Hans-Petter Eikedalen	POL / ABB	16:13:06
38	Frøydis Melhuus	Kondisgruppa Elverum	16:19:35
39	Elin Akre Tellum	Gjerpen IF / Sportsjentene	16:20:18
39	Steinar Jansen	Gjerpen IF	16:20:18
41	Olav Killingbergtrø	Asker Triathlon Klubb	16:43:01
42	Kirsten Vrålstad Fahre	Grenland Ultra Runners	16:49:06
42	Live Strand	Sportsjentene	16:49:06
44	Thomas Hagen	Ingen	17:20:10
44	Lasse Hagen		17:20:10
44	Kjetil Kvanaas	Skienssilhuettens langløperlag	17:20:10
44	Ernst Matre	Kraft Performance Center	17:20:10
44	Marcus Strøm		17:20:10
49	Stian Frislie	GBR	17:20:41
50	Marie Nordhov Gundersen	Gjerpen IF	17:29:29
50	Yvonne Thorsen	Gjerpen IF	17:29:29
50	Fredrik Nordli	Gjerpen IF	17:29:29
53	Jan-Harald Lærum	Skagerrak Sportsklubb	17:36:02
54	Gyri Hoksrud Myhre	Skien orienteringsklubb	17:43:00
55	Frode Nysæter		18:29:46
56	Henriette Thorp		18:41:00
57	Bjørnar Eidsmo	Sky Blazers	19:30:30

Resultater kvinner

1	Ingrid Lid	Romerike Ultraløpeklubb/BFG Bergen løpeklubb	13:07:59
2	Ida Lindkvist		14:43:30
3	Anne-Sofie Pollestad		14:45:49
4	Heidi Rørvik	Charterultra	15:19:29
4	Sissel Gåre Andresen	Charterultra	15:19:29
4	Silje Zetterstrøm	Charterultra	15:19:29
4	Hanne Nilssen	charterultra	15:19:29
8	Kristiane Holmøy		15:31:07
9	Heidi Røren Dahl	Porsgrunn	16:00:58
10	Frøydis Melhuus	Kondisgruppa Elverum	16:19:35
11	Elin Akre Tellum	Gjerpen IF / Sportsjentene	16:20:18
12	Kirsten Vrålstad Fahre	Grenland Ultra Runners	16:49:06
12	Live Strand	Sportsjentene	16:49:06
14	Marie Nordhov Gundersen	Gjerpen IF	17:29:29
14	Yvonne Thorsen	Gjerpen IF	17:29:29
16	Gyri Hoksrud Myhre	Skien orienteringsklubb	17:43:00
17	Henriette Thorp		18:41:00

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

Starten for oss B-mennesker gikk kl. 0700, og med minusgrader og klar vårluft borget det for perseforhold. På fjorårets testløp kjempa jeg meg gjennom på 11 timer og 32 minutter, noe jeg var veldig fornøyd med. Det var trossalt første gang, og på denne junidagen var det over 25 plussgrader allerede før lunsjtider. Vinterens og vårens trening hadde gått bra, selv om jeg gjerne skulle hatt en måned til med jevnlige langturer på bare og tørre stier.

Jeg har gjennomført en håndfull ultraløp siden debuten i 2016, og har etter hvert utvikla en konservativ åpningsstrategi som sørger for en positiv utvikling i løpet. Denne strategien er selvsagt et resultat av faila forsøk på det motsatte, og det er bare grusomt. Jeg liker også å observere at 99% av alle rundt meg åpner langt over evne. Da later jeg som jeg har knekt koden og feeder av andres overivrighet. Jeg er ikke ond altså, men bruker alle mentale triks når det lukter sagmugg. Opp kneikene til Årdalsåsen går jeg i taktfaste skritt og holder pusten kontrollert. Kroppen er uthvilt og restituert, og jeg går inn i sonen.

Jakten på FKT

Det knytta seg stor spenning til om hjemmehåpet og ultraesset Tobias Dahl Fenre ville klare å slå sin egen tid fra testløpet i fjor. Ni timer og tjuetre minutter på 88 kilometer høres jo ut som en temmelig solid tid. Men Tobias selv var offensiv og gikk åpent ut med mål om å klare under 9 timer. Etter å ha vært igjennom løypa flere ganger i ukene forut mente han at rekord var mulig, og snøen ble vurdert til å ikke ha veldig stor påvirkning på sluttida.

En stor del av motivasjonen bak rekordforsøket var å sette en FKT (Fastest Known Time) på løypa. Greia er her at man selv kan sende inn ikoniske ruter, og legge inn bestenoteringer. På den måten har man et sted å registrere egne løpsprosjekter, noe som er ideelt i en tid med færre ordinære løp enn vanlig. Nettstedet fastestknowntime.com har faktisk hatt en økning på 500% siden Covid inntraff, så dette er en greie som fenger.

For oss som er så heldig å få henge med Tobias på langturer er det motiverende å se hva en enkel kropp av kjøtt og bein er i stand til å utføre både utholdenhetsmessig og stiteknisk. Det smitter over på oss «vanlige», og gjør at man blir ekstra gira på å legge inn arbeidet for å bli bedre selv. Og selv om han uanstrengt prater i telefon i oppoverbakke, (vi andre har mer enn nok med å skaffe oksygen) så er nok de rolige langturene en viktig del av arbeidet. Jo større treningsmengder, jo roligere bør jo langturene gå, relativt sett. Fire mil i fire-fart gjør han selvsagt også, men da i smug før fuglene fiser.

Etter at den småkuperte bymarka er lagt bak meg finner jeg en fin tralt videre i det slakere terrenget over Klepp og Skiensgrensa og mot første vannstopp på Jarseng. Stiene er faste og bringebærbuskene befriende underutvikla. Selv om jeg ligger langt bak Pål og Jonas stresser jeg ikke og lar heller følelsen bestemme farta. Sjefssupport Stian hjelper meg å fylle vannflaskene og like borti veien smiler jeg til kameraet og Sebastian og Simen bak det.

Krysse sidespor med utflytta Telemarking

Utflytta Saulending Bjørnar Eidsmo har løpt det meste som er av norske ultraløp, og har også begitt seg utenlands ved flere anledninger. Bjørnar er en stifilosof, som har en veldig appetitt på gode løpsopplevelser, og etter møysom digital stilokking været han at det var noe med de der Grenlandsstiene som han ikke kunne gå glipp av. Som den erfarne i gamet stilte han for anledningen som støttekontakt og turkompis for ultradebutant Frøydis Melhuus, som hadde tatt turen fra Elverum for å sette distansepers på Skogvokteren. Bjørnar må ha tatt oppgaven på grave alvor; for etter 6 mil i lære fant Frøydis ut at nok var nok og seig i fra. Jenta med sine 18 vintre til tross gikk med det fra padawan til fullblods Skogvokter, MED brudd i både hånd og fot viste det seg i ettertid (Østlendingen artikkel). Her snakker vi badass.

Etter driftsveiene langs Mjøvann og Mensvann, stiger terrenget opp mot første skikkelig topp: Galten (373). Opp løvskogslia før toppstøtet kikker jeg symbolsk etter måren Jonas og jeg så i fjor, men isteden passerer jeg en gjeng glade jenter som har startet tidligere morgenen. Den provisoriske skogvokterhatten min får noen positive kommentarer, akkurat som jeg håpet. På toppen er jeg igjen forent med Pål og Jonas, og sammen med Vegard fortsetter vi videre mot mitt favorittvannhull – Drikkebekk. Oppkalt etter god vannkvalitet, stabil vannføring selv i tørre perioder, og at den ligger langt vekk fra andre knutepunkt og man er ofte tørst akkurat her.

Snøen opp mot Gramsebu er ikke sjenerende i det hele tatt, og jeg tar meg tid til å ta inn gammelskogens ro og lukten av nylig smelta snøleier. Ferdsel gjennom århundrer har gravd stien fra Kikut til Fiskebekk ned i terrenget, og det er lett å la tankene vandre til menneskene som reiste langs 1500-tallets E18. En som deler denne undringen som oppstår underveis på stien, er Bjørnar.

Bjørnars gave til løpenorge nemlig, er hans sjeldne evne til å formidle stemning, naturopplevelser og løpeglede. Med en leken og filosofisk form, hever han blikket over de fleste andre prestasjonsjagende skauklyvere og klarer det kunststykket å se (og formidle) nærkontakter med ekorn, spennende moser, kampesteiner og hakkespetter. Det er også derfor sidespor.net kanskje er den mest besøkte sti- og ultraløpsressursen på nettet. Dette er den mest omfattende løpsdatabasen for terrengløp, og krydra med mange gode løpsrapporter, tester og turtips. Jeg møtte Bjørnar første gang på Blefjells Beste i 2016, det var ultradebut for oss begge (rapport). Siden har våre veier krysses et par noen ganger på andre løp, og jeg husker spesielt godt at han kom i mål før meg på KRSUltra i 2018. Nå var det imidlertid ikke prestasjon som var i fokus, men lysten på å utforske nye stier. Slik beskriver han Skogvokteren 2021 med egne ord.

Arrangørene av Skogvokteren Ultra har laget et mesterverk av en rute. For meg ble dette en eventyrlig og krevende reise. Løypa, som binder kollene rundt Porsgrunn og Skien sammen, viste meg hvor unike og spennende skoger kan være når gamle trær får stå. Skrehelle var et høydepunkt i den sammenheng. Der var det et sjeldent vakkert landskap preget av berg, krokete furuer og utsikt over dalen. En snørik vinter med mye tid på ski og snowboard har gitt mindre løpetrening for min del. Å delta i et krevende ultraløp så tidlig i løpesesongen var derfor noe overmodig. Samtidig ønsket jeg å oppleve naturen og stiene arrangørene lokket med, samt sjekke form og utstyr for andre konkurranser senere. De siste timene var jeg utmattet, tørst og alene i natten. Jeg måtte virkelig jobbe med viljestyrken. Å bestille drosje fristet, men jeg klarte til slutt å komme meg i mål. Da var jeg veldig glad og lettet.

Ni mils treningstur

Ett av de fascinerende aspektene ved ultraløp er at forskjellen mellom menn og kvinner ofte er mindre tidsmessig, sammenligna med andre løpsgrener. Det er ikke uvanlig at kvinner vinner hele greia, særlig jo lenger tid løpet varer. Det spekuleres i at smertetoleranse kan være medvirkende årsak, andre igjen hevder at kroppssammensetning spiller inn. Det er uansett gøy å se en solid kvinneklasse, med mange sterke tider. Mange av deltakerne debuterte også på ultradistansen, blant andre tidligere nevnte Frøydis Melhuus som stilfullt men mirakuløst gjennomførte med brudd i både hånd og fot.

Men raskest av kvinnene under årets Skogvokter var Ingrid Lid, som også satte ny løyperekord med tiden 13:07:59. Ingrid er fra Kviteseid, nå bosatt i Skien, og har deltatt i mange ultraløp tidligere. For ett og et halvt år siden fikk Ingrid påvist tretthetsbrudd i lårbeinet, og etter en solid opptreningsperiode her hun tilbake i knallform. Ingrid forteller.

Det var en veldig positiv opplevelse! Merker at det at jeg vant betyr mer for meg enn jeg hadde trodd, siden det var så mye usikkerhet rundt skaden min og om jeg kunne bli så god som jeg var før skaden. Men jeg vil si at jeg tror jeg er enda sterkere løper nå enn før skaden.

Men seieren kom ikke helt uten problemet for Ingrid, som ikke hadde trent på å følge gps-spor på klokke før. Og å hvile seg i form var ikke en aktuell strategi forut for dette løpet.

Jeg føler egentlig jeg gjorde et dårlig løp – for det første var jeg sen med å bestemme meg for å delta. Jeg løp jo 200km uken før også måtte jeg jo ha støttekontakter de første 5-6 milene før jeg lærte meg å bruke gps-en min. Og så når jeg endelig hadde call på det så gikk batteriene ut og jeg gikk og lo og gråt på riksveien, helt til noen barmhjertige sjeler gav meg sine batterier. Så løp jeg bra helt til det var 8-10km igjen, da mistet jeg signalet helt og løp feil igjen og opp og ned en bakke, og så bare tok jeg en råsjans på siste delen. Men hvis jeg blir med neste år skal jeg stille bedre forberedt! Det var veldig gøy da, og beina føles bra så jeg tror jeg får en vanlig treningsuke denne uka.

Siden Vealøs har jeg lekt pac-man og ligger nå på en 5. plass. Etter 2 minutters cola-og-kos-stopp på Solvika vinker jeg hadet til familien og begir meg ut i ødemarken på nytt. Via Middagskollane entrer jeg Grenlandsalpene, som de steile Skrehellene litt humoristisk har blitt navngitt. Vi tar de alpene vi får. Vegard Triseth har løpt mange lange løp, og liker seg best på de aller lengste distansene. Han har grusa meg i de løpene vi begge har deltatt i, men nå ligger jeg i strikken to grantrær etter bakleggene hans. Vegard avslutter alltid sterkt, og jeg vet jeg ikke kommer til å komme i mål før han. Men så lenge jeg klarer å holde følge, er det en trygg lyslugg å feste øya i der fremme på stien.

Ned den 3 kilometer lange nedstigninga fra Vestre Skrehelle er jeg i mitt ess, og leker meg nedover Ankelura. Her passerer jeg en litt sliten 4. mann, Marius. Tre kilometer på vei er en grei avveksling før jeg unner meg et par minutter på pit stop på Ulvskollen parkeringsplass (eller bare UlvsP på GURsk). Her mater Stian meg med cola og smågodt og Kristin byr på ferske boller. Den endeløse grusveien opp mot Geitebuvarden blir litt lettere da.

Breaking 9

Tobias er vant til å løpe alene i ultraløp, men denne gangen fikk han selskap av ultra-podder Hans Kristian Smedsrød (NEDA-podcast). Han slang seg med på første halvdel, og tok det som en treningstur. Det er ikke mange som i utgangspunktet ville ha klart å holdt følge, men Hans Kristian er på vei tilbake fra skade og viste bra form. Men på vei opp til Skrehelle tok HK en rolig venstresving, og Tobias fortsatte videre solo. Kort sagt kan man si at andre halvdel må ha gått fort også skulle det vise seg, for maken til rakett i baken! Her er Tobias sine egne ord:

For min egen del ble løpet en solid opptur. Jeg klarte målet mitt som var å løpe under 9 timer og jeg fikk prøvd meg på litt ny ernæringsstrategi og løpsopplegg. Jeg hadde bestemt meg for å åpne hardt for å utnytte friske bein mens jeg hadde dem. Jeg visste det ville bli tøft siste halvdel uansett og ville komme dit med et solid forsprang. Positiv splitt er muligens ikke så dum strategi når løpene blir lange? På ernæringsfronten prøvde jeg meg på et i grove trekk væske- og gelbasert inntak og hadde i meg mer enn jeg har pleid tidligere. Dette fungerte også bra. Alt i alt veldig lærerikt og svært god erfaring å ta med seg videre. Jeg håper mange tar turen til Grenland for å løpe på stiene her og at det kommer noen som ønsker å prøve seg på FKTen som ligger på Skogvokterruta. Kanskje i neste utgave av Skogvokteren?

Selv fikk jeg vite tida til Tobias mens jeg sleit meg opp gjørma i Åfosskogen. Jeg lobba opp telefonen og ringte support-Stian for å fiske etter noen motiverende ord. Tallene åtte tjuetre måtte jeg gjenta med utestemme, og Vegard som løp foran meg snudde seg og lurte på om jeg hadde begynt med verbal selvhjelp der jeg subba i bakleksa.

Et varmt og inkluderende sti- og ultramiljø

Ernæringsstrategien hadde vært on point hele veien, med jevnt inntak av vann, brødskiver og hjemmelaget stikjeks. Mistanken om overinntak av cola kom snikende med kvalmen etter Langelandskollen. Vegard og jeg hadde tatt igjen 3. mann Mathis, og hadde brukbart driv sørover i Gulsetmarka. Men magen min surna sakte men sikkert, og vannflaskene ble sjeldnere fylt. Tanken på en ny saftig stikjeks virka alt annet enn innbydende, og jeg måtte sentrere all resterende energi og konsentrasjon på å holde på flyten. Jeg så at tidsskjemaet mitt til 11 timer fortsatt var mulig å nå.

For en som konstant bakgrunnsrendrer mulige furustier på bortgjemte halvøyer, betyr Skogvokterruta mye for Tobias. Det er også han har kompilert løypa, og er medarrangør og primus motor i Grenland Ultra Runners. Han har sitra i flere uker etter å få høre folks opplevelser av løypa og arrangementet. Om helgas løpsfest i Grenland sier Tobias følgende.

Skogvokteren ble helt magisk. For det første var det utrolig moro at vi klarte å arrangere løp. Så var det veldig gøy at det kom en del folk som ikke har tilknytning til Grenland fra før, og at en stor gjeng med ultraløpere fra Grenland stilte stil start. Det at det var puljestarter som ble naturlig organisert slik at de som antatt ville bruke lengst tid startet først gjorde at det ble veldig god stemning i løypa. Utrolig moro å passere blide folk i løypa og heie hverandre frem. Det er veldig gøy å være en del at et så varmt og inkluderende miljø som det vi har rundt sti og ultraløping i Norge og spesielt her i Grenland.

Vegard observerte nok at jeg hang litt ekstra langt etter opp Hentiabekken, og satt da inn et rolig rykk. Da jeg passerte lamaene på Brekka gård så jeg ryggen til Vegard for siste gang inn i skauen ved flyplassen. Kampen mot klokka fortsatte dog, og når Piggen ble passert før kl. 17.10 skjønte jeg at det ville gå. Derfra var det bare å gli nedover mot Rugtvedt, Kverdammen og over Porsgrunnsbrua. Så skarpt venstre langs elva og i mål med 2 minutter til overs. Midt oppe i kvalme, utmattethet og alvorlig dehydrering føltes det ganske rått.

Tusen takk til alle som deltok i årets utgave, og gratulerer så mye til alle nye og gamle Skogvoktere! Vi ønsker både Bjørnar, Ingrid, Frøydis, Vegard, Marius og Mathis og alle dere andre tilbake til Skogvokteren 2022. Da håper vi å kunne be inn til ny ultrafest med fellesstart, matstasjoner, publikum og dunka-dunk musikk ved målgang! Vi i Grenland Ultra Runners gleder oss allerede!

Andre helga i august var det dags for en eventyrhelg med sti- og fjelløping i magiske Rondane. Noen av oss løp langt, noen løp superlangt, noen fikk heteslag, noen vant, og noen løp brøyt barrierer de aldri trodde var mulig.

Hvem som gjorde hva, kommer vi tilbake til. Men vi kan begynne kvelden før løpet, på en romslig AirBnB-hytte på Tiriltoppen i Morkagrenda, ca 15 minutters kjøring øst for start og mål i Folldal. Løpets egne planlagte pastaparty utgikk på grunn av covid, så Simen tok saken i egne hender og disket opp store mengder pasta med laks. Det var en alvorspreget gjeng som fortærte The Last Supper, vel vitende om at morgendagen ville by på noe langt mer utfordrende og potensielt ubehagelig enn å sitte tilbakelent på en terrasse en nydelig sommerkveld i fjellheimen.


Harde fakta

• Rondane 50: 85 km og 2700 hm, start på Dørålseter og mål i Folldal.
• Rondane 100: 163 km og 5400 hm, start og mål i Folldal.
• Terrenget er for det meste sti, med mye stein. Noe grus og traktorvei. Spektakulære omgivelser.
• Løpets hjemmeside: Rondane100.no

Simen, Kristiane, Tobias og Irvin skulle begi seg ut på 50-miles, mens Jonas og Egil var påmeldt voksenløypa på 100 miles. Selv om vi forberedte oss på en hard lørdag (og søndag) med blod, svette, tårer og hard jobbing, hjalp det at rammene rundt løpet var som de var. Rondane er som det er – enormt vakkert, og organiseringen av løpet virket superproft på tross av at dette var første gang det ble arrangert. I tillegg lå det et stabilt høytrykk over hele landet, og vi kunne slippe å bekymre oss over tåke, storm, snø, osv. To uker i forkant hadde det vært nettopp dette. Etter litt prepping av utstyr, dobesøk og friidrett på et antikvarisk TV-apparat, fant vi etterhvert hver vår seng. Egil og Jonas skulle i ilden allerede klokka 05, så her var det om å gjøre å få hvile.

Simen var designert sjåfør for de tidligstarterne, og fikk heiet Egil og Jonas av gårde fra startstreken ved Folldal samfunnshus. Stemningen var spent, som seg hør og bør før en legger ut på 160 kilometer i fjellterreng med løpesko og startnummer. Egil har fullført flere slike løp tidligere, og hadde roen som alltid. Men for Jonas var dette ilddåpen. I juni fullførte han Skogvokteren 88 km med glans, men det var også det lengste han hadde løpt inntil da. Nå var distansen dobla, og den seige svensken skulle vise at sin sub 3-maratonform kunne utrette ting også på ultraløpenes kongedistanse. Jonas var spent på hvordan kroppen ville reagere på løping så lenge, inkludert nattestid, under forhold han aldri før har løpt i. Han var ydmyk til distansen, og hadde først og fremst mål om å gjennomføre: «I’m an absolute beginner, som Bowie sjöng».

Jeg nevnte høyttrykk. Det var 2 grader på start.

• 

• 

• 

Dørålseter turisthytte, 1040 moh

Fast forward til klokka 12, da resten av gjengen sto på startstreken på Dørålseter turisthytte. I et vidåpent landskap i grågrønt med voldsomme fjell på alle sider, hadde arrangøren rigga til tenna med oppblåsbart startsegl og partytelt. I tillegg til å være starten på 50-miles, var det også checkpoint med servering for 100-miles. Red Bull-bilen spilte dunka-dunk-musikk og folk stima lett nervøst hit og dit i forsøk på å finne det lille som var av skygge. Vi hadde tatt bussen opp fra Folldal, spist vår andre frokost og hydrert oss etter beste evne. Temperaturen hadde i løpet av formiddagen steget til over 20 grader, selv om vi befant oss på 1040 moh. Vi sendte en tanke til de to som hadde vært ute og kjempet i 7 timer allerede, men nå var det fokus på egen kropp som gjaldt.

Tobias var forhåndsfavoritt på distansen, og det fremgikk tydelig allerede rett etter startskuddet var gått at han igrunn var enig i den vurderingen. De tre-fire som hang seg på, slapp etter ca. 20 meter. Først skulle Langglupdalen forseres. Denne steg rolig ca 400 høydemeter fordelt på 10 kilometer, før det gikk tilsvarende ned igjen ca 10 kilometer mot Bjørnhollia. Med unntak av noen kneiker, var det slake linjer, og stien var relativt god. Men likevel var det mye stein, og tidvis steinur. For min egen del, åpna jeg kontrollert med med bra driv og kontroll på pust og puls. Noe var likevel ikke helt som det pleier, noe jeg igrunn er vant til under varme løp. Noe var off. Allerede på kilometer 5 merka jeg at føttene var sykt varme, og den gnagende (!) følelsen av et begynnende gnagsår på tåballene. Begge faktisk. Gnagsår hadde jeg ikke opplevd på fire år. Jeg trodde også jeg hadde kontroll på mat og væskeinntak. På de første 22 km og 2,5 timene hadde jeg drukket 0,5 liter sportsdrikk og 0,5 liter vann. Det føltes ikke ut som jeg trengte noe mer der og da, men nede i Bjørnhollia der lufta sto stille og kvikksølvet hadde steget enda mer, fikk jeg nok en gang bekreftet at det er langt mellom liv og lære. Det ble tungt. Jeg bada hodet i elva og sleit meg opp noen djevelske steintrapper opp Musvolkampen mens jeg tygde på en seig og tørr energibar med åpen munn og fikk havregryn i nese og luftrør. Dette er alt, alt for tidlig å begynne å slite. Det var på dette øyeblikket bare 4-5 foran meg i løypa, men når det gikk slakt nedover mot Strømbu var jeg ikke i stand til å lange ut slik jeg hadde sett for meg. Det var egentlig veldig løpbart, og et terreng jeg normalt trives i. Nå snubla jeg i steiner, sklei på mose og hadde et skummelt nesten-overtråkk. En annen løper som hadde ligget bak meg en stund tok meg igjen og feis ifra på dette tidspunktet. Slik skal det jo ikke være!

Checkpoint Strømbu 28 km, 700 moh

Inne på checkpoint Strømbu var jeg gåen, men ikke mer enn at jeg ikke hadde DNF i tankene. Plukka opp en kopp glovarm cola og sjokomelk. Raskt ut igjen, over veien og opp i skogen. Ut fra løypeprofilen ville den kommende stigninga være den mest krevende på hele turen, det var jeg klar over. Den viste seg å være langt mer krevende enn jeg hadde forestilt meg, spesielt i min dehydrerte og underernærte tilstand. Det var høyreist furuskog og jevnt 30% stigning, og lufta sto dønn stille. Det må ha vært nærmere 30 grader her. Selv rolig gåtempo føltes blytungt. Halvveis opp satt jeg meg på en stubbe og funderte litt over livet og lot pulsen synke. Dette kan aldri gå. KANSKJE vil skrotten våkne til live over toppen når det flater ut? Jeg fortsatte motvillig opp bakken. Det kom flere folk opp bakfra som passerte meg, noe som ytterligere påvirka mitt negative tankesett. Det flata etter hvert ut over tregrensa før det bikka over mot en enorm flat dal med utsyn til nok en monsterstigning. Tempoet gikk ikke særlig opp, og da jeg måtte gå i nedoverbakken også sa jeg takk for meg. Det var ingen mulighet å droppe på neste checkpoint Breisjøseter (43 km), og neste er Grimsbu på 73 km. Det betyr 40 km før drop-mulighet. Jeg var ikke klar for den oppgaven, og snudde slukøra tilbake mot Strømbu mens jeg tenkte på hvor godt den sjokomelka hadde smakt om den var iskald.

• 

• 

• 

• 

• 

• 

Nede ved Strømbu var Simen og Kristiane kommet inn. De hadde løpt sammen fra start av, og hatt en flott tur hit. De var slitne selvsagt, men etter inntak av mat og bytte av sko var begge ved godt mot på vei ut av sjekkpunktet. Det er en fryd å være rundt Simen og Kristiane, nyforelsketheten smitter og man kan ikke annet enn å smile av dialogen og interaksjonen dem i mellom. Å løpe et ultraløp sammen som par, må være den ultimate testen på et forhold.

Mens jeg ventet på skyss tilbake til Folldal, fikk jeg også litt gratis underholdning i form av å iakta de to ledende på 100-miles distansen. Sebastian Krogvik hadde ledet fra start og holdt et forrykende tempo i 100 km, men satt nå i en stol og var medtatt. Det viste seg at han på dette tidspunktet var tatt ut av løpet av løpslegen. Årsaken var elektrolyttubalanse, trolig saltmangel. Pulsen hans raste, og han hadde visstnok vært litt fortumlet og forvirret i en periode i forkant av at kom inn til sjekkpunktet. Dette er et tydelig vitne om hvor viktig væske og elektrolyttbalanse er i løp, spesielt for de som løper fort. Like etter kom andremann Paul Ogier inn. Han var også medtatt, og det så ærlig talt ikke ut som han var klar for 60 kilometer til. Beskjeden om at han nå ledet løpet må ha gitt en ekstra boost.

En positiv ting med at jeg nå var ute av løpet, var at jeg hadde muligheten til å følge siste del av Tobias sitt løp, og å ta imot han ved mål. Det var faktisk en god trøst. For Tobias hadde ikke fada, eller latt seg påvirke av forholdene. Racetracker fortalte om et voldsomt tempo, og solid ledelse. Etter en dusj og litt kalorier på Tiriltoppen var klokka blitt 19, og Tobias nærma seg mål. Jeg kjørte ned til Grimsbu for å heie og høre hvordan det gikk. Han hadde et solid driv og virka helt ship shape før de siste 12-13 kilometrene.

Rondane 50 miles

Publisert av Irvin Kilde Lørdag 15. august 2020

• 

• 

For Egil hadde dagen vært varm og tung, og han hadde droppa ut ved 60 km. Det var hans første DNF, noe han synes var kjedelig. Men han hadde ikke klart å ta til seg næring etter kilometer 40, og var kokt i bein og topplokk. Han fikk skyss til Folldal, og rakk akkurat å ta imot Tobias i mål sammen med meg.

Vi fulgte Racetracker jevnlig. Da Egil og jeg la oss i 23-tida, lå Simen og Kristiane an til å komme i mål i 05-tida. Vi våkna av klokka 04.30 og hoppa i bilen til Folldal. Vi rakk akkurat å ta i mot ultraparet sjanglende inn i mål, hånd i hånd, like før soloppgang klokka 04.50. De var slitne, fornøyde og overveldet av å ha holdt det gående i over 17 timer. Natta hadde vært lang og kald, men tydeligvis effektiv og godt disponert. Andre halvdel gikk nesten like raskt som første.

Etter en tur på hytta med dusjing og et par timers slumring var det duket for the grand finale, Jonas sin målgang. Han hadde lenge ligget an til målgang i 05-tida, men hadde fått det tungt nattestid og sakket tempoet noe. Men han hadde likevel bra driv, og var fast bestemt på å fullføre. Det var en preget og sliten Jonas Resare som kom i mål litt før 9 søndag morgen, etter litt over 28 timer på tur. Også skal det legges til at 28 timer i denne sammenheng er ganske så bra prestasjon. I tillegg til at 40% av de 100 deltakerne på 100-miles droppa ut, hadde han over 30 stk bak seg i mål. La oss avslutte oppsummeringen av Rondane-helga, med Jonas sine egne refleksjoner rundt sin egen gjennomføring:

Efter att jag närmast kröp i mål har jag tänkt på vad som präglade mitt lopp och vad jag kunde/borde lära av till en annan gång. Kanske det även kan vara lärorikt eller i alla fall tänkvärt för andra?

• Min målsättning var att öppna lugnt och kontrollerat. Jag öppnade kontrollerat, men för offensivt. Om jag kunde starta pånytt skulle jag öppna långsammare. 100 miles är långt och man behöver energi till slutet av loppet…
• Jag hade med bröd och energibarer. Om jag skulle packa pånytt skulle jag ta med mer egen högoktanig näring. Det är långt mellan matstationerna och där finns det främst mycket småplock och snacks, men inte alltid karbo som man behöver för att fylla på lagret under ett längre lopp. Det var riklig tillgång på porlande, klart och kallt vatten i bäckar och älvar.
• Jag hade bestämt mig för att stanna på matstationerna för att äta tillräckligt. Jag önskar att jag framöver kan unna mig ännu mer tid till att äta och ladda på matstationer. De minuterna man investerar i återhämtning, näringspåfyll, klädbyte får man helt klart betalt för under påföljande timmar (som det var till nästa station).
• Jag hade förberett mig på varierande terräng och tuffare terräng på andra halvan av loppet. Jag hade planerat skobyte (hade packat skohorn) och det funkade enligt planen. MEN, jag hade inte undersökt eller förstått hur stenigt det var på andra halvan. Om jag hade vetat om hur stenigt det var så hade jag sparat mer energi och mer saft i benen til den terrängdelen som krävde absolut mest.
• Lyssna till kroppen och speciellt till fötterna – andra halvan fokuserade jag på att komma i mål. Med lite bättre fotvård, kunde till exempel bett om hjälp av en sjukvårdare på en av stationerna, så kunde «slutspurten» (haha) blivit skonsammare. Nu kom jag i mål med fötter som behövde flera dagars vila innan jag kände igen de igen.
• Jag är egentligen nöjd med utrustningen och packningen. 100 miles sträcker sig gärna genom en natt och då behövs hela spektret av kläder. Temperaturen varierade mellan +2 och +25…. Följ listan «mandatory equipment» och ta dig tid till att byta kläder när det behövs.
• Jag känner att jag kunde lita på gpx-filen. Min Garmin hjälpte mig tillbaka till stigen när jag ensam och lite ängslig snubblade omkring bland stenar, buskar och vattenhål i mörkret. Ett par titt på urtavlan gjorde att jag hade möjlighet att hitta tillbaka till («den omärkta») stigen. 

Hoppas att mina «nybörjar-tankar» kan vara till hjälp när du skall ut på äventyr! Vi ses på eller utanför stigen!

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

Resultater 50-miles
Resultater 100-miles
Kondis-reportasje