Fredrik fra Bergen er vant til fjell og lyng, og syns det ble litt vel mye trær. Dessuten er han vant til å løpe mye lenger enn 88 km. Anders knar på fotballspillere til daglig, men leverte solid håndverk i løypa i ultradebuten. Og hvem har sagt at ultra bare er for de gamle og seige? Philip går på videregående og liker å gå på tur i skog og mark. DET var nok til å gjennomføre 9 mil og 3700 høydemeter på 12 timer. Årets Skogvokter er full av profiler og historier. Denne rapporten gir deg noen av dem.
Den tredje offisielle Skogvokteren Ultra ble avholdt lørdag 29. april, i et strålende vårvær (om enn noe vindfullt ut over dagen). Løypeforholdene var gode, med mye tørre stier. Og snøen over Gramsebu var overkommelig etter mye innsats i forkant. Omlegginga om Blåfjell ble godt mottatt. Snøtung gammelskog over Middagskollene fikk vike for 6 km med flytsti over Grenlandsalpene med stedvis luftig utsikt. Av 81 påmeldte, startet 69. Det var 59 som fullførte distansen. Selv om dette var færre enn året før, er vi likevel godt fornøyd med antallet. Det er nå, på tredjeåret, at løpet får testa sin posisjon i skogen av flotte, norske ultraløp. Basert på tilbakemeldingene vi fikk underveis og i etterkant, kan det synes som at vi besto testen. Vi i arrangørgruppa er i alle fall mer gira enn noen gang, og gleder oss naturligvis til neste års Skogvokter som inngår i norgesmesterskapet i terrengultra.
Resultater
Fullstendige resultater: Racetracker
Gjenopplev Livetracking
Resultatene på ITRA (score ferdig beregnet)
Resultatene på UTMB (score snart ferdig beregnet)
Alt av bilder finnes på vår Fb-side: Grenland Ultra Runners
Mathis
Mathis Dahl Fenre stakk av med seieren på herresida, med tiden 10:33. Mathis er ikke ukjent med terrenget – det er hans tredje Skogvokter, og pila har bare pekt oppover. Fra fjerdeplass i 2021, til tredjeplass i 2022, og i år altså seier og ny personlig bestetid. Fun fact: Det er faktisk bare folk med etternavn Fenre som har vunnet Skogvokteren, som seg hør og bør. Først Tobias, så Mari, og nå altså Mathis.
Sammenligna med tidligere år, løp Mathis et enda smartere løp i år. Han lå lenge i sekskløveret som utgjorde teten frem til Solvika (32 km), men etter dette seig han gradvis i fra. Effektive stopp på matstasjonene, sammen med tilstrekkelig brems første halvdel gjorde at han hadde mest å trøkke på med siste halvdelen. Om gjennomføringa forteller Mathis følgende:
– De tre siste årene har jeg vært helt ferdig etter første halvdel (første året endte med DNF på Bø) og resten av løpet har vært ren tortur. I år var planen å holde igjen første halvdel og hvis jeg hadde noe krutt igjen kunne jeg bruke det etter toppen av Geitebuvarden. Det funka bra og selv om jeg tok det rolig oppover hadde jeg ganske bra flyt nedover og bortover siste halvdel.
Hvordan var dynamikken i ledergruppa?
– I begynnelsen lå vi samme en gruppe på syv stykker. Det gikk rolig og praten satt løst frem til Jarseng. Videre til Galten ble det litt mer vann mellom båtene men vi var samlet igjen oppe på Vealøs. Ned til Kikut og bort til Solvika delte det seg litt igjen og vi var fire som kom likt inn til Solvika. Etter ar jeg fikk en luke ut fra Solvika var vi igjen fire mann før vi skulle opp til Blåfjell. Opp der fikk jeg sakte men sikkert en luke på noen minutter, som viste seg å holde helt til mål.
Hvordan har forberedelsene før løpet gått?
– Forberedelsene til årets Skogvokter har gått i mye langrenn i vinter samt 2-3 løpeturer i uka. Henholdsvis tre og to uker før løpet fikk jeg over 100 km løping i uka med flere back-to-back langturer. Nytt i år er at jeg har kjørt utholdende styrke på beina en gang i uka siden slutten av desember. Ser ut som det funker bra!
Marius
Nærmest var Marius Stengle-Håkonsen, som måtte slippe Mathis opp mot Blåfjell. Men han løp også et smart løp, og var aldri mer enn 15 minutter bak. Og i mål faktisk bare 6 minutter bak. Om dagens bein og disponering sier Marius:
– Beina føltes bra i lange perioder, men noen «dupper» ble det. Jeg surra også litt med navigeringen noen steder, men gøy at det ble pallplassering!
Hvordan var styrkeforholdet med Mathis?
– Jeg merket at Mathis var kjent i løypene. Han virket sterk hele dagen, så det var en fortjent seier. Jeg følte at han løp bedre nedover og i snøpartiene. Jeg var kanskje litt raskere på de litt flatere partiene mot slutten.
Marius er blant annet 3-ganger vinner av 100 miles-distansen under Soria Moria til Verdens Ende (SMVE), og er et kjent navn i ultramiljøet. Vi bak spakene utpekte Marius tidlig som en som kunne være med å dominere i feltet. Om hva som lå bak den solide andreplassen under årets Skogvokter, sier Marius:
– Føler jeg har trent bra i vinter og vår, men det har blitt litt for lite stiløping til nå pga. mye og dårlig snø i skogen. Det har blitt mye mølle, asfalt/is og grus/snø. Jeg ladet bra opp til Skogvokteren selv om hovedmålene i år er Xreid og TDS. Gleder meg til NM i løypene deres neste år.
Anders
Sistemann på pallen, og dagens største overraskelse var Anders Braastad. Som fersking i ultragamet, vartet den Skiensbosatte fysioterapeuten opp med bronse etter det som må karakteriseres som det smarteste løpet under hele konkurransen. Han lå lenge helt nede på 12. plass, men jobba seg sakte, sakte, oppover i feltet, og lekte Pac-Man som om det var 1982. I forkant av løpet var Anders aktiv med å innhente råd fra folk som har vært i gamet en stund, noe som kan ha lønnet seg:
– At det ble så bra disponert er nok litt nybegynnerflaks, men var nok lurt å starte rolig. Jeg brukte de første fire timene til å spise og drikke godt, noe som jeg tror var viktig utover i løpet. Prøvde å finne en god flyt, og så la beina løpe nedover og på lettere partier. Jeg kosa meg hele turen, men måtte jobbe litt de siste to timene. Da slet jeg også med å få i meg næring, så matstasjon med cola og vannmelon var helt magisk.
Du kommer riktignok ikke på tredjeplass i Skogvokteren med et klokt løpshode alene. Det fysiske må også være på plass, noe Anders gladelig deler tankene rundt. Og hvilken bakgrunn har han egentlig?
– Jeg gikk på ski frem til 15-16-års alderen og spilte fotball frem til 22-års alderen. Etter dette har jeg bare trent for å holde meg i form. Etter at jeg flyttet til Skien har jeg funnet mye inspirasjon i skogen, mye takket være Grenland Ultra Runners. Da jeg først hørte om dette løpet for noe år siden tenkte jeg at dette må være veldig kult å gjennomføre. På grunn av timing har jeg ikke kunne gjort det før i år.
-Har hatt 1-2 økter med motbakke i uka på mølle. Har valgt å holde samme tempo og helning og heller føle at det blir lettere etter hvert som formen blir bedre. Har gradvis økt mengde, både i kilometer og høydemeter, og passet på å la kroppen hente seg inn når den trengte det. I oppkjøringa har ukene ligget på mellom 50 og 110km. Har i tillegg trent styrke på bein (15-20min) 1-2 ganger per uke, hvor jeg har prioritert legger, fremside lår og sete.
Heidi
Heidi Rørvik stakk av med seieren på kvinnesida. Dette er faktisk fjerde gangen Heidi løper Skogvokteren, inkludert teståret 2020. Og formen (og tida) blir bare bedre og bedre. Først 18 timer, så 15, så 14, og nå 13. Om formutviklingen sier Heidi:
– Jeg har utviklet meg mtp trening; mer bakkeintervaller, mølleintervaller med stigning, styrke, langrenn. Målet mitt har hele tiden vært å bli litt bedre enn året før. Det ser jo ut som det er mulig å holde på lenge i dette gamet, så det er ingenting i veien for å holde på til jeg er 50! (Hvorfor stoppe der? -red.anm.)
Heidi bor på flotte (red.anm.) Falkum i Skien, og løper for jentegjengen Charterultra. Etter å ha debutert på halvmaraton i 2017, dreide fokuset seg etter hvert mer mot virkelig langdistanse utholdenhetstrening. Først ute var å ta 10-toppern i Grenland i en smell, og i 2020 ble alle 17 av årets topper kryssa på rett i overkant av ett døgn. Gjengen var raskt ute med å tenne på idéen om Skogvokteren:
– Da vi fire (faste) jentene i gruppen hørte om Skogvokteren, fikk vi en idé om at vi ville være de første kvinnelige Skogvokterne. Vi stilte til start uoffisielt og gjennomførte hele løypa i et forferdelig drittvær. Brukte da neste 19 timer. Vi elsket løypen! Da løpet ble offisielt i 2021, løp vi sammen vi fire inn på tiden 15:20. I fjor løp jeg sammen med Silje, mens i år løp jeg alene. Jeg var klar for neste år allerede når jeg satt i fluktstolen etter løpet!
Allerede før første sjekkpunkt på Jarseng lå Heidi alene i front, og var ganske overrasket over det:
– På Jarseng fikk jeg skikkelig løft av alle og Pål Thoresen sa; Heidi, vær tålmodig nå. Det var supert! Det hjalp meg.
Men tempoet var jevnt hele veien inn, og hun var tilsynelatende aldri truet bakfra. Og det hjelper med en supportergjeng som sier akkurat de rette tinga:
– Jeg holdt samme avstanden til 2. plassen hele veien, trodde jeg. Men supporten min løy om hvor mye. De var redde jeg ville slappe av. Etter Langelandskollen ble det tungt, og jeg fikk ikke noe fart derfra til Skotfoss. Men da jeg var kommet til Skotfoss skjønte jeg at jeg kom til å vinne, da gikk resten på vilja.
Ruth
Ruth Vingerhagen kom på andre plass, under halvtimen bak Heidi. Ruth debuterte i 2019 med Romeriksåsen på Langs (50 k), men har siden den gang rukket å spikre to tredjeplasser fra Xreid i henholdsvis 2021 (Femunden) og 2022 (Ryfylke). Om egen prestasjon forteller Ruth:
– Jeg var fornøyd med disponeringen, men var litt overrasket hvor sulten jeg ble – spiste masse på alle matstasjonene og satte veldig stor pris på de! Det var en veldig fin løype. Jeg endte opp i en gruppe på ca. 10 løpere frem til litt før Bø (49 km). Terrenget var ganske tøft og selv om vi var mange, ble det en del små feilnavigeringer. Etter Bø var det lettere terreng, men de bratte, steinete nedoverbakkene ble vanskelig på slitne bein.
Visste du avstanden opp til første dame, og i så fall hvordan tenkte du om mulighetene til å avansere ytterligere?
– Jeg visste ikke hvordan jeg lå i feltet, bare at det var minst en dame foran meg. Målet mitt var bare å fullføre.
Hva ligger i løpskalender fremover?
– Neste løp er Bérghem Ultra 130km i juni.
Øyunn
På tredjeplass kom Øyunn Bygstad, bergenser bosatt i Arendal, og for øvrig et kjent smil i ultrasirkuset. For en som helst melder seg på løp som varer i minst 30 timer (eller helst over flere dager), er en 88 kilometer for sprint å regne:
– Skogvokteren var kjempefin langkjøring, og det var en hyggelig overraskelse med 3. plass. Nydelig natur, kjekke funksjonærer og mye god prat med andre medløpere. Og digg med alkoholfri øl og pizza ved målgang. Sånt varmer mitt hjerte.
Langkjøring ja, hva lader du opp til?
– Jeg løper Soria Moria til Verdens ende 168 km!
Hvordan la du opp løpet, var det kontrollert eller på «hengende håret»`?
– Å plutselig delta på 80 km er noe jeg er helt grønn på. Jeg visste ikke hvordan jeg skulle disponere kreftene, siden dette løpet er «raskere». Jeg fikk helt klart pulsen opp i de drøyeste klatrepartiene, men var obs på å ikke ryke på en smell som en lett kan gjøre hvis en disponerer feil. Så jeg safet med å løpe med et tempo som var kjappere enn min vante marsjfart, men likevel godt under terskel. Det endte med at turen kjentes utrolig bra. Jeg gleder meg til neste år!
Arne
Ikke alle kan vinne (beklager å innlede ditt avsnitt slik, Arne), og ultraløp handler også om mestring, samhold, turglede- og opplevelser. Og ikke minst kart. Og kartlesing. Og GPX-filer og andre tekniske spissfindigheter. Og her er Arne i verdensklasse. Allerede før løpet mottok vi konkrete tilbakemeldinger på det datatekniske ved løypa, hvor hver linje og sving ble gått etter i sømmene og sjekka for irregulariteter. Det er kanskje sånn det blir når man er teknisk belasta OG er dypt inni arrangering av løp selv. Og for alle som har hatt æren av å delta på Vestfold Historic Ultra Trail (VHUT), vet vi at det også ligger en brennende forkjærlighet for tekniske stier av medium minus fremkommelighet:
– Dett er ultra slik jeg liker det: Teknisk løype i skikkelig skogsterreng langt fra folk, og masse flotte topper med vanvittig utsikt. Nesten som VHUT! 🙂 Også var det veldig god service fra entusiastiske funksjonærer.
Arne er en som liker å løpe langt, og har mange lange ultra på samvittigheten. Soria Moria 100 miles, Oslo Trail Challenge 200k, Oslo-Bergen Trail 500 km. For å nevne noen. Til Skogvokteren stilte Arne sammen med campingkameratene fra Re, Gunnar og Stian. Om løpsopplegg og interne stridigheter sier Arne:
– Jeg er jo en slow-starter, la meg langt bak i feltet men avanserte litt etter litt. Sjekka trackingen ved golfbanen på Jønnevald, og så at Gunnar bare lå noen minutter foran. Men klarte ikke å hente han opp – ungdommen ruler!
På spørsmål om status på formen, sier Arne:
– Litt bakpå med treninga fra i vinter. Merker spesielt mangel på bakketrening!
Litt lite bakker i Vestfold?
– Er da bakker her, men da må man oppsøke dem. Håper flere fra Grenland tar turen til VHUT!
Philip
Philip Brackenbury er allerede rukket å bli en legende i Grenland. I fjor fullførte han Skogvokteren som 16-åring, sammen med sin 18-årige bror, på tiden 13:40 (og slo storebror for sikkerhets skyld). I år gikk det enda bedre, og han kom inn på den sterke tiden 12:13. Etter å ha spurt pent om dispensasjon fra alderskravet, fikk Philip lov til å stille alene i år. Det var ikke et vanskelig valg ut fra fjorårets prestasjon.
Fortell om løpet, hadde du en game-plan?
– Det var en kjempefin opplevelse med fantastiske mennesker. Løypa er super, og en fikk virkelig oppleve all den beste naturen Grenland har å by på i løpet av dagen. Jeg hadde ikke noe særlig plan for løpet, annet enn å henge meg på noen litt raske fra start. Det fungerte bra de første milene, men etter det ble jeg løpende alene omtrent hele veien til mål. Da var det ekstra hyggelig å komme inn til topp stemning på sjekkpunktene.
Hadde du en mat- og drikkeplan underveis?
– Jeg drakk hovedsakelig vann, tilsatt brusetabletter, som ga både salt og karbohydrater. Ellers spiste jeg energibarer, lefser og potetgull.
Så, ikke bare perset han med halvannen time og tok en råsterk 8.plass i et solid felt. Nesten uten løpetrening. Iført fotballshorts, tursekk og xxl-flaske. Og med målgang i baris i 9 grader og østlig kuling. Philip er med andre ord selve reinkarnasjonen av ultraånden. Lowkey, casual, ekte, og 100% beinhard. Når han i tillegg er verdens mest hyggelige fyr, og takker ærbødigst for servicen på matstasjonene, så er det vanskelig å ikke like denne unge superstjernen som snart er for stor for Grenland men som aldri vil innrømme det.
Fredrik
Det var mange sluggere på startlista i år, folk som trives med å være ute lengre enn de ultraløpere flest. Fredrik Berentsen fra Bergen faller klinkeklart inn i denne kategorien. Seieren i Oslo-Bergen-Trail (OBT, 500 km) er bare en av grunnene til at vi i crewet spøkte med at dersom løperne hadde måttet snu i Porsgrunn og løpe samme vei tilbake, så hadde Fredrik vært helt dere oppe. Det ble riktignok «bare» en 9. plass på Fredrik, og han fikk virkelig smake på østlandske røtter og kronglestier. På spørsmål om løypa rett etter målgang, sier Fredrik spontant:
– Han har jækla mye skog å vokte over han der Skogvokteren!
Når løpet har sunket litt inn, utdyper han egen prestasjon:
– Alltid kjekt med løp, selv om ultraløp ikke alltid går som man håper/forventer. Men må jo nevne at ett velsmurt arrangement og utrolig bra og hyggelig service på mat- og drikkestasjonene hjalp veldig på totalopplevelsen, og motivasjonen.
For Fredrik kan løpe kjapt hvis han vil, og har løpt maraton på 2:46:
– Det stemmer at jeg har maraton-pers fra Oslo 2019, riktignok i en tung løype da. Planen var å utfordre den tiden nå i vår, men jeg har fått småskader hver gang jeg har pushet fart, så jeg følte meg ikke klar for det. Det var også litt av grunnen til at det ble Skogvokteren istedenfor.
Aller helst liker Fredrik å leke seg i fjellene rundt Bergen, med bar stein, lyng og god utsikt. Og uten trær:
– Jeg trives best litt høyere i landskapet, og med litt mer utsikt. Men jeg visste jo i stor grad hva jeg gikk til, så når jeg sier det var vel mye skog, så er det jo med glimt i øyet. På sjekkpunkt 4 (Løveid) spøkte jeg litt med crew’et og spurte om «når fjellene kom» og fikk til svar at «nei, de har du vært på». «Åja, for jeg har ikke sett noen 
». Men når sant skal sies så var det jo noen jysla flotte creme-de-la-creme strekk med nydelige flytstier også!
Internett vil ha det til at du også er norgesmester i både baking og tuba? Utdyp:
– Det stemmer at jeg drev å konkurrerte en del innen faget mitt (er utdannet baker) og deltok i både NM og EM, og var også innom landslaget noen år. Men dette er vel snart 20 år siden. Jeg drev også med musikk, og spilte bl.a. tuba i Norges mestvinnende brass band, Eikanger-Bjørsvik Musikklag. Har en 10-11 norgesmesterskap på samvittigheten der også.
– Etter hvert tok løpingen mer over, og i 2016 begynte jeg med ultra. Jeg foretrekker jo de virkelig lange og seige løpene, så hadde vi løpt flere runder, så hadde jeg kanskje hatt en sjans. Men da måtte jeg disponert annerledes!
Vegard
Så til nok en ultralegende fra Grenland, Vegard Triseth. Vegard har deltatt på flere ultraløp enn jeg vet om, og i har trolig vært med på alle norske terminfesta løp som noen gang har eksistert. Alle som har hatt gleden av å ligge bak Vegard og kikke ned på leggene hans, vet at han løper utrolig jevnt. I starten føles tempoet i overkant lett, mens resten av feltet fyker av gårde. «Snakkes om noen mil» tenker sånne som Vegard da. Vegard er fullblods ultraløper, og har tatt konsekvensen av det i treninga si. Der noen kan legge i overkant mye vekt på korte, intensive økter, gjør Vegard stikk motsatt. Han kjører stor mengde, på svært rolig fart. Her har nok mange mye å lære.
Hvordan gikk årets løp for deg, vi er jo vant til å se deg på pallen men feltet var jo også sterkt i år. Hvordan prega snøforholda løpet?
– I år var jeg ikke helt i konkurransemodus., så ble en relativ rolig tur uten å pushe. Men var gøy å løpe på stien igjen. Forholdene var bra. Dere hadde gjort en kjempe jobb og tråkket løyper i partiene med snø. Så med hard snø, synes jeg forholdene var bedre enn vanlig. Vinden kan jo ha spilt en rolle på de flate partiene, men ble overasket at teten ikke var lenger frem.
Du har jo løpt alle de offisielle utgavene av løpet, også sier du rett etter målgang at du skal tilbake neste år. Hva gjør at du prioriterer Skogvokteren i en ellers innholdsrik kalender?
– Hovedgrunnen er vel et fantastisk arrangement, løype og at det er i Skien på hjemmebane. Dere lager en veldig god og hyggelig stemming fra start til mål. Løypa er fin og varierer fra område og stiene blir finnere. Gulsetmarka og Solumsmarka er mine favoritter. Jeg er jo oppvokst i Sandtakvegen på Moflata og løpt utallige turer i Solumsmarka, og har barndomsminner langs hele løypa fra starten ved Rådhuset til man løper over Porsgrunnbrua.
– Løpet har også blitt spesielt siden faren min døde brått to måneder før den førte utgaven av løpet. Vi hadde jo planlagt at han skulle være support slik han var på alle renn, ritt og løp. Så det ble spesielt og fint å løpe over alle toppene han og mamma likte å gå tur. Han hadde gått titopperen siden 2005, så han var kjent i hele løypa. Veldig bra at løypa går forbi Solum kirke, så får jeg sagt hei til de når jeg løper forbi.
Sterkt Vegard. Og hva er løpsplanene videre i sommer/høst?
– I år har jeg ikke så mange løp på kalendrene, kun TDS i august. Så det blir fokus på høydemeter fremover. Jeg kommer tilbake neste år og fremover. Jeg har jo et mål om å løpe under 10 timer før jeg blir 50.
Tobias
I tillegg til å smøre gullski for skiskytterlandslaget, skal Tobias Dahl Fenre snart ut å jakte gull for sin egen og Norges del under VM i terrengultra i Østerrike. De øvrige internasjonale løpa han har deltatt på de siste par åra gir også god erfaring å ta med seg hjem til Skogvokteren.
Da alle stisegmentene falt på plass og løypa ble etablert i 2020, la Tobias og sine medsammensvorne en diabolsk plan om Skogvokterrutas fremtidig status og stilling. Det skal være en håndfast og ikonisk rundtur som alle turglade Grenlendere skal ønske å krysse av. Uavhengig av løpet. Skogvokteren Ultra, arrangementet, skal være arenaen der de både lokale og utenbygds møtes med startnummer og virkelig får kvessa muskler. En arena for å få vist frem bakgården vår til flest mulig.
Foruten å være overordnet ansvarlig for løypa, består Tobias sine oppgaver under løpet, i å ta imot telefoner fra folk som har brutt, fra folk som kjenner noen som kanskje har brutt, og fra folk som lurer på om noen har brutt som de skulle ha henta, og koordinere og delegere dertilhørende info. Trackere skal settes som DNF og leveres i mål, og øvrige ting som dukker opp underveis skal vurderes og løses. Dette kombineres ypperlig med å løpe 2 mil sammen med ulike deler av feltet, trykke 54 gigabyte inn på Gopro’en og legge ut 34 instastories. Tobias forteller om gjennomføringa av årets Skogvokter:
– Fra mitt ståsted virket årets løp å være en stor opplevelse for deltakerne. Takket være iherdig jobbing med løypa fikk vi gode og rettferdige forhold. Vi hadde fint løpevær og det tekniske rundt arrangement gikk knirkefritt. Dette gir oss som arrangører trygghet inn mot et forhåpentligvis litt større NM-arrangement neste år. Jeg håper og tror mange vil bli positiv overrasket når de tar turen til Grenland første helgen i mai neste år!
En dag i livet til en ultraarrangør
Halv tre på morran var vi på plass ved Rådhustrappa i Porsgrunn, klare til å ta fatt på rigging av startområde og levere ut trackere og de siste startnumrene. Heldigvis hadde de fleste vært lydige og henta nummeret sitt på Sport1 kvelden i forkant, så det gikk overraskende radig. Det ga også en ekstra trygghet at Racetrackers utsendte hadde kjørt fra Oslo to timer tidligere for å bistå oss gjennom dagen.
I fem-draget på morran er den biologiske klokka egentlig i drømmemodus for de aller fleste av oss, og alle gikk rundt på kaia med vaklende skritt, smale øyer og følelsene utapå. Dette er blåtimen. Etter alminnelig tussmørke, men den kommende sola har såvidt begynt å lysne himmelen 59 grader i nordøst. Resten av byen sover, og bare rotter og en og annen russ er våken. I tillegg til oss da. Til storslåtte toner fra 1967 ble løperne sendt rett opp i første kneik – den fryktinngytende Rådhustrappa.
Her er to videosnutter fra starten. Filma av Bjørn Erik Fenre og Stian Tveten.
Bjellesau Tobias leda flokken trygt gjennom byen og over Prærien. Etter 2,1 km er det brått slutt på plant fotfeste og flikking med hælen, og løperne tok fatt på de ekte bakkene, de med høydemeter og røtter. Og steiner. Med sine 258 moh skremmer ikke Årdalsåsen på papiret. Men med innbytterpuls og før første kaffekopp krever det sin mann og sin kvinne. Det danna seg ganske raskt en sekstett (heter det det?) i teten på herresida, med Marius, Thomas, Mathis, Jan Rikard og Fredrik og Fredrik. Og med Vegard Triseth i kjent stil luskende bak. Og slik rulla de inn på sjekkpunkt 1 Jarseng skistadion, etter 11 kilometer tilbakelagt på 70 minutters løpstid. På kvinnesida var Heidi i front allerede på Klepp, og ved sjekkpunktet hadde hun 3 minutters forsprang på andrekvinne Ruth.
Det er hektisk på Jarseng. Så tidlig i løpet er det tett mellom løperne, og crewet har sin fulle hyre med å serve på best mulig vis. Det fylles vann på kryss av, og over og under hverandre, og turkopper og poser med hvitt pulver flyr veggimellom. Bananer stappes i kjeften, og trøkkes ned i sidelommer. Flakkende blikk, målretta blikk, svette panner. De fleste er ivrige etter å komme seg i vei. Mens noen er rolige som skjæra på tunet og slår av en prat om løst og fast. Noen tar seg tid til å trekke innendørs og gjøre unna morgenleveringa.
Etter at sistemann var passert sjekkpunkt Jarseng var klokka blitt 7, og bror Adrian og jeg dro til Kikut (29 km) for å knipse teten på vei ned fra Vealøs. Foruten Vealøs (499 moh), hadde løperne nå forsert alt fra blåveisstier ved Mjøvann og bildeskjønne Galten, til snøtunge østhellinger ved Gramsebu. Men samme sekstett kom klaprende ned lia og passerte hoppbakken kl. 08.20. Nummer 7 var igjen Vegard, men som nå hadde strekt strikken til 14 minutter. Jeg har vært vitne til Vegards strikk før, og var ikke det minste bekymra. To minutter seinere fulgte Espen, fire minutter etter der igjen fulgte Fredrik og Anders. Siste vi fikk med oss før vi måtte farte videre var Philip, som ennå ikke er fylt 18 og som fikk disp fra alderskravet fordi han gjennomførte i fjor under følge av storebror.
Vi stokka beina ned ura og satt oss i bilen og styrte mot Fjelldalen. Hvis Adrian gikk oppover i greit tempo ville han nå teten på Vestre Skrehelle og potensielt fange noen kule shots av svette tinderanglere. Selv tok jeg en sveiv innom SP 2 Solvika (32 km) for å sjekke ståa og avklare en ørliten GPS-glitch. På grunn av den snørike vinteren og beinkalde våren var snøforholda den store jokeren i år. To uker før løpet var vi i villrede, og var innom tanken på en betydelig omlegging av løypa til lavereliggende solhellinger helt fra Jarseng av. Men med iherdig innsats av frivillige testløpere utstyrt med spader, lange sokker og to numre for store sko fikk vi tråkka og spadd nok til at snøpartiene fikk klarsignal. Det eneste partiet vi droppa var Middagskollene. Her ligger snøen til etter 17. mai hvert år, men i år måtte vi ha krevd truger som obligatorisk utstyr for å løpe innom der. En 6 kilometers omlegging via sørvendte Blåfjell og Sankthansåsene ble redningen, og jeg tror ingen ble lei seg for det. Selv om vi mista utsikt over Siljan (sorry Siljan). Underveis i det tekniske i denne omleggingen, sneik det seg inn en feil i GPX-en langs Heivannet, hvor sporet på ett punkt sendte folk inn til en privathytte selv om den blåmerka stien gikk opp i skogen. Pål ble midlertidig avløst fra sine plikter på matstasjonen og ble sendt inn som menneskelig trafikkdirigent/skiltstolpe. Hva er vel bedre enn en smilende personlig coach og motivator som skiltstolpe midt i et ultraløp. Fysioterapeut også forresten, så ja.
Før jeg hasta videre fikk jeg med meg at Heidi fremdeles lå i teten inne på Solvika, og hun så fresh ut. Også var jeg så heldig å få med meg løpslege og beredskapssjef Tobias Bøs billedlige gjenfortelling av da han satt fast syke(l)bilen (ID Buzz) i en grøft på vei til dirigentoppdrag på Klepp et par timer tidligere. Han sto nå her på Solvika nå, så alt hadde gått bra. For øvrig var det lite action på beredskapsfronten hele dagen. Men Tobias fikk testa seg skikkelig med en forskriftsmessig plastring av finger av ukjent opphav.
På SP3 Bø (49 km) smilte Jonas og Thomas i kapp med sola, på tross av at en sur nordavind hadde gjort seg gjeldende så det ljoma mellom husene på gårdstunet i det åpne jordbrukslandskapet. Partyteltet ble tjora i lebil(!), vaffeljernet skrudd på maks og alt lå til rette for å lokke langveisfarende til gards.
Før de første løperne kom inn til Bø hadde Tobias allerede vært på Jønnevald (46 km) og filma teten. Han kunne fortelle at Mathis hadde åpna opp en 5 minutters luke på Marius som fulgte tettest. Etter å ha fått med meg de første åtte løperne på Bø, gikk ferden til Jønnevald for å ta bilder av midtfeltet i hvitveisskogen. På dette stadiet av løpet har løperne tilbakelagt den mest kuperte delen, og har sluppet seg ned i lavlandet til mer gjestmilde temperaturer og slakere terreng. Dessuten kunne de sikkert allerede lukte vaflene fra Bø, selv i sidevind. Jeg slang meg ned i positur blant vårblomster og skrukketroll mens jeg speida fremover på stien for å få et glimt av løperne der de kom med ujevne mellomrom. Og med yre ekorn som pauseunderholdning. En skulle jo tro at løperne nesten aldri hadde sett folk, så glade de ble for å se meg. Til og med kneløfta heva seg betraktelig etter at jeg var observert.
Det var jo på ingen måte sånn at jeg hadde glemt lillebror som hadde sitti der i blåsten på Skrehelle siden morran og knipsa på seg neglsprett, men om han ville kunne han rolig slippe seg ned ura til der jeg lå i le i vårskogen. Han var up for det, og snart kom han tuslende nedover ankelura (de som vet, de vet).
Klokka var nå 13, og det begynte å nærme seg tid for å bevege seg mot målområdet. Matstasjonen på Løveid rakk jeg ikke å stikke innom, men Stian og Kim hadde alt under full kontroll der. Jeg rakk riktignok å avlegge løpets siste matstasjon, Voldsvegen P (80 km) en liten visitt. Her var Steinar og Tonje allerede klare og ferdig rigga, halvveis i le bak noen store graner og med stående beach flags på tredje forsøk. Jeg fikk med meg førstemann i løypa (Mathis) før jeg måtte komme meg til mål. Seinere på ettermiddagen og kvelden vanka det både suppe, bålpanne og partyhits, og det så riktig så koslig ut.
Vi hadde estimert at Mathis ville være i mål rundt kl 15, og i god tid før det møtte jeg Simen, Live og Tobias i målområdet. Tollboden hadde gjort klar en lounge med fluktstoler, suppe, brus, sprudlevann og alkoholfri øl. Og etter en kjapp opprigg av tidtakingsutstyr, målbue, bannere og flagg var vi klare til å ta imot slitne løpere.
Vi tok i mot Mathis, så Marius, så Anders, og så videre. Løperne kom noen ganger som perler på en snor, noen ganger samla i grupper og noen ganger var det mye vann mellom båtene. Målcrewets rutine satt seg etter hvert, med heiarop og kubjeller, fotografering, medaljeoverrekkelse, innhenting av trackere, geileiding til loungen og åpning av flaskekorker for de som synes det var en litt vanskelig oppgave på det tidspunktet. Fullt forståelig selvsagt.
Etter hvert som matstasjonene var ferdigpassert og pakka ned kom flere og flere fra crewet inn til målområde. Samtidig økte det også på med nysgjerrige forbipasserende på vei til eller fra ett eller annet normalt arrangement. Det var rett og slett god stemning på brygga i solnedgangen. Det hjalp ekstra på at den sure vinden hadde avtatt, og at Jonas rulla inn med et lass fra Pizzabakeren.
Etter at sola var gått ned huska vi på at det snart var et døgn siden vekkeklokka ringte, og vi mobiliserte alt av kreativitet for å holde peppen oppe. Yoga, zumba, turn, bryggeintervaller og svenskehits på ekstra høyt volum. Samtidig som vi hele tida oppdaterte Racetracker og tok imot nattens krigere ettersom de kom i mål.
Det er slitsomt å arrangere løp, men å få komme så tett på alle de personlige bragdene er betaling nok i lange baner.
