Grenland Ultra Trail 23 km og 47 km

På lørdag var det duket for den første utgaven av Grenland Ultra Trail (GUT), med start på Nisterud og målgang på Vestsida skole i Porsgrunn. 48 deltakere sleit seg gjennom langløypa på 47 km, som ble vunnet av Tobias Dahl Fenre og Mathilde Ilebrekke. På halve distansen vant Stian Hamre og Ingeborg Dahl.


Hjemmeseier og kvinnedominans

På 47-kilometern ble det hjemmeseier til Tobias Dahl Fenre, på den imponerende tiden 4.11.55. For de innvidde er dette en tid som trolig kommer til å stå en stund. Det er jo også over 2000 høydemeter involvert.

– Totalt sett er jeg godt fornøyd med gjennomføringa. Jeg begynte ganske hardt, på den mest krevende delen av løypa, sånn at midtpartiet føltes litt tungt. Jeg kunne nok holdt høyere fart mellom Ulvsvann og Hvitsteintjenn. Mot slutten kom det seg igjen, så jeg kunne avslutte sterkt.

Fenre har også komponert store deler av løypa, men den var godt merka, så seieren og tida må utelukkende tilskrives den fysiske prestasjonen. At han har et utholdenhetstalent av de sjeldne viste han seinest i Rondane 80-kilometer i midten av august, der han løp inn til en overlegen seier. Tidligere i sommer kom han også først i mål på «Skogvokterløypa», en 88-kilometers runde som går på stier rundt Porsgrunn og Skien.

På plassene bak Tobias kom Johan Ingemarsson og Kim Bråthen. På kvinnesida vant Mathilde Ilebrekke, etterfulgt av Lene Heimdal og Kirsten Fahre. Førstedame Mathilde skryter av løypa, spesielt det kuperte og varierte terrenget.

– Det var jo tungt, men det var også veldig passende at det mest krevende kom i første halvdel. Jeg fant fort ut at det var gøyere å løpe nedover enn bortover, og at oppoverbakker betydde litt etterlengtet gåing. Så jeg ble faktisk glad da de sa på siste drikkestasjon at neste del var løypa var kupert uten for mye bortover. God service og hyggelige folk både på drikkestasjonene og i mål gjorde opplevelsen enda bedre!

På den halve distansen, som hadde start ved Løveid sluse, gikk seieren til Stian Hamre, på tiden 2.06.43. Av topp tre var han riktignok eneste herre, for Ingeborg Dahl og Mari K. Fenre fylte plassene bak på hhv. 2.15.14 og 2.17.50.


På krevende stier gjennom Skien og Porsgrunn

Ultraløp (løp som er lenger enn et maraton) er i vinden som aldri før, og terrenget og de mange stiene i Grenlands nærmark er perfekte til formålet. Kl. 8 lørdags morgen startet femti menn og kvinner ferden sørover fra Såtaseter, like vest for Nisterud langs Valebøveien. Første milepel er den majestetiske Geitebuvarden, som også er løypas høyeste punkt med sine 525 moh. Det er like greit å gjøre seg ferdig med den tidlig i løpet.  Herfra slipper løperne seg nesten 300 høydemeter ned til Skådalsveien, før det går like herlig opp igjen til Langelandskollen. Videre på herlige (og tørre) stier forbi Siljuknatthytta ned steinura mot parkeringsplassen ved Valebøveien. Her er også første matstasjon, løperne benyttet anledningen til å fylle opp vannflaska og mange tok seg også tid til å fråtse i cola, seigmenn og potetgull.

Men dette er intet blivende sted, i stedet går turen rett opp igjen til Ulvskollen. Veien ned herfra går via den trange passasjene kalt Kremmern, og ned til traktorveien like ved Glasergruva. Etter en kilometer sørover langs Ulvsvann, brekker løypa av til høyre og opp mot Grunntjenn og Tvittingen. I sørenden av Tvittingen er det duket for litt klyving, og senere sleipe granrøtter, opp mot Sollifjell, før det åpner seg og blir mer løpbart mot Fantekjerringkollen. Herfra må man stokke beina godt i den bratte bakken ned til Skotfoss og Løveid sluse. Her gikk også starten på 23-kilometeren (kl. 11).

Herfra følger de to distansene samme vei til mål på Vestsida skole i Porsgrunn. Men før de kommer dit må de ta seg igjennom sleipe leirestier i Åfosskogen og sugende bakker opp til Brekka og flyplassen. Videre går turen over veien, og inn langs den øvre hesteløypa i Fritidsparken før det knekker opp mot Trommedalsveien og Hvitsteintjenn. Løypas andre matstasjon kommer ute ved parkeringa ved Voldsvegen. De som ikke forsynte seg med godsaker på første matstasjon, gjør det nok her. For nå er 33 kilometer tilbakelagt, og det begynner å kjennes i kropp og sjel.

Siste etappe går i Solumsmarka med sine småkuperte kneiker og furustier. Først opp mot Kjerkeåsen og ut til Ånnerød, til høyre opp grusen på Repleveien og opp en siste skikkelig sugende bakke mot Lakåsen. Bratt ned og så bortover i løvskogen mot Torsberg. Siste innspurt går i lysløypa, før du passerer Kverndammen og glir ned mot Vestsida.


Lavterskel langløp

Det er vanskelig å arrangere løp om dagen, men Thomas Stornes i Bedriftsidretten var fast bestemt på at dette skulle vi få til. Ved hjelp av gode medhjelpere og smitteverntiltak, ble GUT et etterlengtet lyspunkt i en tid hvor mosjonsløp er en mangelvare.

– Arrangementet har gått over all forventning, mye takket være de mange frivillige som har stått på med løypemerking, på matstasjonene og i målområdet. Også er det rått å se så mange glade løpere, selv om de er slitne og har det vondt er det bare smil å se likevel. Det er kult.

For det skal gjøre litt vondt å fullføre lange terrengløp. Det er en stor del av fascinasjonen ved lange utholdenhetskonkurranser – det å få kroppen til å lystre og å være i stand til å bevege seg over lange avstander i krevende terreng. Det blir alltid godt når man kommer i mål, og mot slutten av slike løp er nettopp det en stor del av motivasjonen for å holde helt inn. Det handler i bunn og grunn om mestring, og en skal heller ikke kimse av dopaminrusen en får etter å ha tatt seg fullstendig ut. Den kan vare i flere dager. Thomas forteller at han ønsker at flere skal tørre og utfordre seg selv på lange løp.

– Selv om løypa er hard, er målet at løpet skal være lavterskel. God merking og matstasjoner gir en trygghet for mange, og kanskje det har bidratt til at det var flere debutanter med. Også har vi tatt med kortløypa på 23 kilometer, som er mer enn langt nok for mange.

Blir dette en årlig greie?

– Ja!

Resultatene fra løpet finner du her: https://live.eqtiming.com/53839#result:200991-0-0-1-1-

Link til alle bilder (kan brukes fritt mot kreditering): https://drive.google.com/drive/folders/1yz–VBPPTueQWQNOilXFD0p0ZwUxhQDx?usp=sharing

Løpets hjemmeside: https://telemark.bedriftsidretten.no/events/p/1000040013/gut-ultra-2020

Vestfold Historic Ultra Trail (VHUT) 50k

VHUT er et splitter nytt ultraløp i Vestfolds skoger, med 140, 80 og 50 km på menyen. Det er jo for gæli å ikke være med på et slikt gilde på gamle jaktmarker. Her er gjenfortelling av min opplevelse av 50-kilometern.


Ifjor løp jeg 80-kilometern Sande til Verdens Ende, vant gjorde jeg og (kremt), men artigst med det løpet var å cruise gjennom steder jeg har et forhold til. Jeg har aldri løpt spesielt mye i Vestfold, da jeg bodde der var det fotball for alle penga, og de gangene jeg var i skauen var det med støvler og fiskestang. Jeg begynte først med løping da jeg bodde i Trondheim, og siden Stavanger og Grenland. Jeg hadde aldri noe mål om å flytte til hjemfylket, men politikerne gjorde så det ble sånn likevel på en måte. Nå bød det seg nok en mulighet til å gjenoppdage gammel geografi, med nye øyne og med joggesko på beina.

Primus motor for VHUT er Arne Nåtedal. Han har jeg sett flere ganger i løp jeg har deltatt i, og det er nå tydelig at han deler min forkjærlighet for stier, gjerne de som ikke er tråkka istykker, eller de som bare er tråkka av små dyr. Løypa han har sydd sammen, vitner om endeløse timer ute i skauen, for mange av stiene har ikke Kartverket den villeste anelse om. Hadde det ikke vært for Rondane 50 miles i midten av august, hadde jeg nok bitt over hele kaka. Men 50 kilometre er også artige, fordi det da går an å ha litt fart hele veien. Og jeg har alltid tenkt at sånn megdistanser får komme når jeg blir enda eldre og enda seigere.

En positiv ting med nye, lavterskel ultraløp, er at det ofte ikke er hundrevis av deltagere, spekka med ski- og o-løpere. Da kan sånne som oss _litt gode_ løpere også ha en sjanse til å skinne litt. Selv om fokuset mitt som løper er på opplevelsen og prestasjonen opp mot min egen kapasitet, så er det alltid gøy å være med i toppen. Jeg innså at dette løpet trolig var i den kategorien, og bestemte meg for å leke god og recce løypa på forhånd. Siden løpet skilter med egennavigering, ville jeg minimere sjansen for feilløping. Jeg fikk løpt igjennom de første fem og de siste 25. Partiet i midten der fikk jeg ta på sparket, jeg hadde jo trossalt fiska masse i og rundt Merkedammen.

Høy luftfuktighet og lave forventninger på start. Foto: Simen Nordby.


Min favorittaktivitet – strikking

De første 2,5 km stiger jevnt 250 høydemeter opp til Snippane (399) på mer eller mindre gjengrodde traktorveier, ispedd noen stiløse linker. Det dannet seg raskt en frontkvartett, med Espen (vinner av 21-km på Blefjells Beste 2 år på rad), Frank (ingen intro nødvendig) og Mariusz (kjente ikke til han fra før), og meg på halen. Eller i strikken. Jeg elsker de gangene det passer seg å ligge i en sånn posisjon. Ikke fordi jeg bare såvidt klarer å henge med, ei heller fordi jeg ligger og lurer eller er kynisk, men fordi jeg da kan justere intensiteten ut fra mine egenskaper. Gi litt i bakkene, ta litt på flatene. Den type ting. Alt for å konservere så mye av safta som beina holder, og holde sitronen spenstig og full. Den skal nok skvises ja. Men ikke før muligheten for punktering er borte. Åpningstempoet var fornuftig, og det så ut til å bli en flott tur gjennom Vestfoldskauen.

Tetkvartet tidlig i løpet. ActionFrank for øyeblikket uvanlig anonym bak Espen. Jeg strikker. Foto: Mona Kjeldsberg.
Utsøkt utsikt fra Skalhogg – på de fleste andre dager enn idag.

Ned mot Merkedammen ble det langa litt ut på grusvei før det gikk inn i regnskogen igjen, opp mot Skalhogg (424) og løypas høyeste punkt. Stien opp her var forresten helt sinnsykt bratt, på nivå med Vestlandet. Like sleipt og vått og. Vi dansa oss videre over kloppene på Tolvmannsmyra og løp langs idylliske Svartvannet, mens jeg tenkte på hvor mange pene ørreter jeg hadde fått der for 20 år siden. Det var hele tiden tekniske stier, med hyppige innslag av våt myr. Våt myr har vi ikke så mye av i Grenland, men heldigvis hadde jeg tjuvtrent på Blefjell to uker tidligere. Jeg holdt fremdeles greit følge gjennom skauen, jo mer kronglete jo lettere føltes det sammenligna med de andre tre i turfølget. Kneet kjente jeg ingenting til.


Usunn teknologi

Et lite skjær i sjøen dukka nemlig opp da jeg kjøpte meg ny løpeklokke, to uker i forkant. Noe påvirket av løpevenner i Grenland Ultra Runners så måtte jeg jo bare ha live Strava-segmenter på klokka. BIG MISTAKE. Det er tøft å si nei til klokka når den sier GO!, noe som førte til mye innslag av fart på turene i siste halvdel av juli. Det likte slettes ikke det venstre iliotibialbåndet mitt, og begynte å snike seg innpå den laterale femorale kondylen. For dere ikke-nerder: Løperkne. Dette har jeg vært borti to ganger tidligere, og jeg vet hvor lenge det kan ta å bli kvitt det. Jeg har da også lært at tiltak må settes i verk tidlig, før det får utvikla seg for mye. Siste uka ble derfor brukt til å trekke litt i nødbremsen, i form av nesten utelukkende motbakkeløping på mølle. Alt over 5% stigning brydde ITB-en seg ikke nevneverdig om. Samtidig tok jeg opp igjen tøyerutinen min. Dørgende kjedelig, men det funker.

Min deltakelse spøkte helt frem til kvelden før løpet. Jeg hadde anskaffet støttebandasje til å løpe med, og fått testa det ut på en tur. Det virket lovende, men farta på den turen var av søndagsslaget, og hva ville skje når farta skulle skrus opp i en konkurransesituasjon? Det var mye frem og tilbake, og jeg bestemte meg for å ta løpet som en moderat langkjøring, med mindre jeg lå an til å vinne. Om det ble ulevelig var det jo bare å bryte. Jeg har vært i lignende situasjoner tidligere, hvor jeg har brutt løp vel vitende om at jeg aldri burde starta. Mirakler skjer sjelden, men man jo ikke slutte å tro?


The band broke up

Traktorveien ned fra Brånafjell mot Smalmyr, etter ca 15 km, markerte enden på en æra, og den tilsynelatende uatskillelige firerbanden gikk hvert til sitt. Nå ventet 5 kilometer grusvei med minus 5-8% nedover mot Høyjordsletta, og Espen hadde fått nok av myrsteg og fant ut at han ville løpe alene i et høyt tempo. Like etter seig Frank og Mariusz ifra de og, og jeg sto igjen som en mutt Ringo mens jeg fylte vann i Merkedamselva. Jeg lot meg riktignok ikke stresse av dette. Kneet hadde kjentes topp ut til nå, men er det noe som kan fremprovosere ITB-ens vrede, så er det slake nedoverbakker i høy fart. Jeg tok meg selv i nakken og trava nedover i kontrollert 4.30-fart, og trøsta meg med at under fire blank fort ville ha tæra uforholdsmessig mye i slike løp. Jeg tar de mot slutten peppa jeg meg selv med.

Vi er ikke mer seriøse enn at vi dokumenterer litt fra stien.

Nede på Høyjordsletta hadde jeg godt overblikk forut. Espen var long gone, og Frank og Mariusz var en snau kilometer foran. På vei opp til Nabberen etter ca 22 km, ble jeg møtt av en alltid smilende support-Simen som var på plass for å heie på Kristiane. Han kunne fortelle at Espen nå var 11 minutter foran meg, og de to andre ca 5 minutter. Det var bare å hoppe i det (bokstavlig talt; det var en hoftedyp dam midt i stien på toppen av Nabberen) og stålsette seg for et par timer med solokriging i den psykologisk utfordrende midtfasen av løpet. En trøst var dog at jeg nå entra siste halvdel av løpet, et strekke jeg hadde løpt på forhånd. Det gir en trygghet, og all energi kan fokuseres på å løpe avslappa men radig. Det bar over Fossanveien, gjennom skiløypa og mot Langevann. Teknisk granrotsti i vannkanten før det gikk over i 2 kilometer med grusvei. Inn på lett flytsti, før løypa svingte nordover og snirkla seg bratt oppover mot Søndre Brattås. Nydelig teknisk flytsti bortover ryggen med fjellskrent på venstre side, fortsatt uten særlig utsyn på grunn av tåka. Men jeg var jo ikke på søndagstur idag, selv om det var søndag. Like før toppen, etter ca. 34 km, tok jeg igjen Mariusz. Han hadde åpenbart lavere fart enn meg, så jeg passerte lett og ledig. «You OK?», «Yes, bad stomach». Midtfasen var over, og nå føltes alt mye lettere. Både mentalt og i beina. Det var på tide å sveive igang saftpressa.


«Fade the least» aka «Fade with grace»

Kneet hadde oppført seg eksemplarisk til nå, og jeg kjente at det var saft nok igjen på tanken til å skru opp intensiteten ett hakk. Fade the least, er mantraet mitt i sånne situasjoner. For alle fader før eller siden, i større eller mindre grad. Det har på en måte fulgt meg gjennom løpekarriæren min. Jeg sprengåpner sjelden, sikkert fordi min styrke er å kunne holde _relativt_ høy intensitet, relativt lenge. Bikker det for langt opp i rød sone, kan det fort gå sørover med både bein og mage. Plukking av folk mot slutten av løp gir også en veldig positiv opplevelse, både underveis og sett i etterkant.

Nedover fra Søndre Brattås mot Pyttedraget holdt jeg god fart, først gjennom en underlig gran- og bøkeskog, før jeg styrte ned i leiredalen og kryssa Ramneselva. Denne jungelfloden i miniatyr har en bestand av den sjeldne elvemuslingen, men jeg klarte å avstå fra fristelsen om å stoppe å titte. Istede peisa jeg videre gjennom det lange grasset på Tufteplassen og over Sjøssfjell, eller «Sjøss-meg-i-****-fjell» som jeg døpte fjellet for øyeblikket. Apropos barnehage, før Bergsåsen svingte løypa til venstre ned langs utområdet til en barnehage. Her finner jeg en bortkommen Frank, på leting etter lekekamerater. Vi tok følge frem til Revetal, der jeg måtte en kjapp tur innom utekrana for en siste bunkring av vann før finalen. Det var 9 kilometer igjen til mål.

Det minuttet det tok meg å fylle vann, brukte Frank godt, og seig igjen ifra. Gjennom de kronglete gatene oppe i Revetalfeltet var jeg godt kjent, og tok meg raskt igjennom før jeg entra hogstflatene på Lefsrødåsen. Frank så jeg ikke noe til i det åpne landskapet, var han stuck i Grevlingstien eller Røyskattlia? Svaret fikk jeg etter å ha passert Bøåsen og tatt av opp mot Skjeggestadåsen. Der fikk jeg glimt av Løken på toppen av kollen, mens jeg var i bunn, og jeg anslo avstanden til ca 3 minutter. Det var nå ca 5 kilometer igjen til mål, og på tide å skvise sitronen til siste sure dråpe. De siste to flytstipartiene før mål skulle nailes, i det minste for å få en så god sluttid som mulig.

2:a plats är ju också jättebra

To kilometer før mål ser jeg kjent rygg, men med gående bein nedenfor. Espen hadde løpt til krampa tok han, og var nå henvist til fotgjengertempo. «Du så jo ut som en million der bak», uttrykker jeg medfølende. «Jeg følte meg som en million også, i 40 kilometer». Kjipern, rett og slett. Men med en så god kapasitet som Espen har, kommer han til å få sin revansj på ultradistansen. Men det var ingen veldedighet fra min side på dette tidspunktet. Jeg løper florlett forbi, og hadde jeg hatt god flyt forut for dette, fikk jeg det i hvertfall nå. Man må jo prøve liksom – fullt inneforstått med at Frank må ha passert Espen like før, og fått los på «bøtta», som han åpenbart er veldig opptatt av. Det ville derfor bli vrient å slå et konkurransehue av det kaliberet dersom det skulle komme til en spurt. Og med bare snaue to kilometer igjen til mål, kom det aldri til det punktet.

Jeg skviser på og kommer i mål på 5:09:35, bare 1:25 bak Frank. Akkurat passe sliten, og med et kne som har gjort som den har fått beskjed om hele dagen. Kall det gjerne et mirakel, men jeg velger å tro at nødbrems og gode tiltak ble iverksatt i tide. Jeg kunne ikke ha håpet på en bedre gjennomføring og totalopplevelse.

Stappa t-skjorta baki shortsen for å hindre fuktskade på telefonen, som lå i magebeltet (for øyeblikket pungvarmer). Foto: Arrangøren.
Forsoningens time mellom to kamphaner. Foto: Simen Nordby.
Tar grill fremfor plastbøtte, any day. Men kjekt å stå i midten da.


Avslutningsvis vil jeg berømme Arne og kona Bjørg Marit som har levert til de grader i denne første utgaven av Vestfold Historic Ultra Trail. Løypa var helt etter min smak, og rammene rundt var solide. Rett og slett et trivelig, lavterskel bygdeultra med proft opplegg. Jeg kommer garantert tilbake, og da vil jeg få med meg enda mer av gildet. Dessert og nachspiel og alt. Noen som fikk med seg både dessert og nachspiel var nemlig de fullførende på 80- og 140-kilometeren. For en gjeng med helter!

Fullstendige resulater
VHUT
VHUT-Facebook
Kondis-artikkel

Blefjells Beste 18.07.2020 – løpsrapport

Bli med Tobias og Irvin gjennom strabasene som utspilte seg i den golde tåkeheimen, under ultraløpet Blefjells Beste.


Blefjell er ett av de minst avsides høyfjellsområdene i Norge. Det er såpass lite avsides at du kommer dit på 2 timer fra både Oslo og Skien, og såpass høyfjell at det er en egen reinsdyrstamme der. «Europe’s last wild reindeer, grazing just outside Oslo», temmelig postkort.

Her er det flere kvadratmil med nydelig løpeterreng, både under og over tregrensa, passelig antrukket av herlige tekniske stier. Du får både vidde- og tindefølelse på samme tid. Dette er altså et kortreist løpeeldorado. Jamen bra arrangørene Mona og Einar klarer å holde dette løpet så godt skjult. Men så er det endel myr da, også i oppoverbakke. Mer om dette senere.

Tobias er ex. skiløper og er født med O2 på Dæhlie-nivå, men viktigst av alt, han er nyfrelst på sti- og terrengløping. Seieren i Blefjells Beste i 2019 var ultradebuten og trolig det som fora crazen en gang for alle. Siden da har han trappa opp timene på sti ytterligere, men det matcher bare nesten timene med sti i huet. Han kan se rett på deg, men oppi topplokket jobber det mentale kartet på høygir med å løse en eller annen snedig trasè.

Jeg derimot, har jeg ååårelang erfaring med terrengultraløp. Og for å ikke la meg tynge av manglende O2, passer jeg på å rette meg opp og kremte alvorlig når jeg øser av mine innerste hemmeligheter om hvordan leke pac-man siste 20. Blefjells Beste var også min ultradebut, helt tilbake i det herrens år 2016. Så det har vi ihvertfall til felles, her vi sitter å prater om løst og fast i bilen på vei tilbake til åstedet.

Været var ikke av den beste sorten denne gangen, tunge skyer lå ned over skogsida der vi tok av fra Lågendalen og opp mot Kyrkjevatnet ved foten av Ble-massivet. Gislefoss fabla om både tåke, regn og kuling på en gang, noe som ifølge Tobias ikke var fysisk mulig. Boy was he wrong… Tempen på start var ca 12 grader, men vi skulle ganske raskt opp en 5-600 høydemeter så jakka lå ikke nederst i sekken. En tur ut i myra før start for å fukte skoa, før en siste stramming og dobbeltsjekking av dobbelknute. Så bar det av gårde i provirusorisk puljestart, med 10 og 10 av gangen med 2 minutters mellomrom. Helt etter boka selvsagt, men litt mindf*** underveis. Det stoppa liksom aldri å komme kanoner bakfra. Den første kanonen var Tobias, der han halsa seg forbi i blautmyra etter bare 1,8 kilometer. Han begynte to minutter etter meg, og så ut som han hadde lagt til side alle formaninger om kontrollert åpning. Han hadde allerede distansert den antatt sterkeste konkurrenten Fredrik Askeland, så jeg skjønte det var snakk om et presist skremmeskudd.

Jeg åpna som vanlig kontrollert, men med godt driv, og kjente nøye etter på pusten opp de første stigningene mot Blenuten. Jeg visste jeg var i god form, og at persen på 8.11 måtte være mulig å gruse. Den ble satt på første forsøk i 2016, og selv om jeg var i bedre form i de to påfølgende åra, kom henholdsvis magevirus og sydentemperaturer i veien for persing da. Nå var både magen og temperaturen helt i vater, hva kunne vel stoppe meg nå?

På vei opp første stigning, med ny fresh teknikk («hand on knee»). Foto: Sebastian Mamaj.

Jo, nummer 1: Tåke. Over tregrensa satt tåka inn, såpass at det var tøft å se 30 meter foran seg. På tross av å ha vært igjennom løypa tre ganger tidligere, og at den var godt merka, måtte jeg virkelig jobbe med øya for å følge med på stien. Eller, sti og sti, dyretråkk, lyng og myr er vel mer rett beskrivelse av de første 20 kilometrene, og for øyeblikket våtere enn noen gang i løpets historie. Av og til kom det opp folk bakfra i et veldig driv. Det var tydelig at feltet var dypt i år, da folk som hadde starta et kvarter etter, tok meg igjen allerede. En av de forbipasserende beit jeg meg ekstra merke i. Basert på fart, skrittlengde og en tydelig velutvikla myrteknikk, måtte det være «han O-løpern» som det ble hviska og tiska om før start. Jeg sendte en tanke til Tobias der fremme i løypa og håpa han virkelig hadde dagen. Det dukker liksom alltid opp en O-løper.

På vei opp igjen til Eriksbu ble det skikkelig tøft. Jeg kjente igjen denne følelsen fra tidligere år, at den første biten stjeler mer krefter enn man tror. Det var bare å sette inn i en jevn trot, og ikke pushe for hardt. Det fremdeles early days på dette tidspunktet, og nå bega vi oss inn i den mest alpine delen av trasèen. Men før vi kom så langt, skulle vi opp den lengste sammenhengende stigninga på turen. Og hva skjer da? Jo, skyene letter og sola titter frem. Og det blir varmt, skikkelig varmt. Men, dette var heldigvis (?) forbigående. Når vi bikker kneika på rundt 1100 moh, setter tåka inn igjen, denne gangen av grøtkaliber. Men hva er det neste på lista over ting som kan stoppe meg fra å perse? Jo, vind. Og ikke bare lett sommerdrag, men kuling. Jevn og rett i fleisen. Og om jeg sa at det var en 6-7 grader, tror jeg ikke det hadde vært helt ute.

Neste 20 kilometrene blir en jobb med huet. Det går smått, både fordi jeg er sliten i kroppen og i hodet etter all mysinga ned mot bakken for å skimte konturene av sti. Vinden jobber også jevnt i mot meg. Og når jeg omsider kom meg opp og over milepelen Store-Ble, løypas høyeste topp, så kommer tredje punktet på den tvilsomme lista over ting som jobber mot Irvin-pers: Regn. Og ganske heftig også. Fortsatt med grøttåke da, og gode gamle kuling. Jodu, han Gislefoss er ikke så dum likevel.

Tralten går videre nedover forbi Sigridsbu og langs traversen mot Sørstul. Dette partiet er langt, teknisk, glatt og kronglete. Men, det heller jevnt nedover i terrenget. Ned mot snillere omgivelser. Jeg high-fiver det første furutreet og kjenner at tempen bikker 10 grader igjen. Tåka letter litt. Det er under 2 mil igjen, og jeg kjenner at skrotten får en ny giv. Det føles som jeg har vært i overlevelsesmodus i tre timer, og spart på kreftene. Frem til nå, hvor det i grunn er på tide å fyre litt igjen. F*** vind, regn og tåke. Jeg skal perse!

Jeg finner en fin rytme nordover over lyngflatene, som for øyeblikket var langt mindre høyvokste enn jeg huska fra tidligere år. Denne evige myrlyngen som alle frykta var faktisk relativt lettløpt. Hvertfall inni mitt hode, for nå var jeg på offensiven igjen. I det som føltes ut som skikkelig god driv mata jeg på for å prøve å redde en god tid, og til min forundring ser jeg på klokka at det er mulighet for å nærme seg drømmegrensa på 7 timer. Så skal det nevnes at det alltid er mye lenger til traktorveien begynner enn det man tror, men det hjalp på å stadig plukke løpere som hadde stega litt for langt i timene forut. Nå var det jeg som stega ut. Det er utrolig hvor motiverende det er å klare å skru opp til 6-fart i kupert myr 45 kilometer ut i en fjellultra. Endelig ute på traktorveien gikk det unna i en småfrekk 4.20-fart frem til over elva. Når jeg når parkeringsplassen før målbakken ser jeg at klokka sier 6.59. Problemet var at den siste bakken opp er så bratt og ekkel at jeg skjønte at det ikke ville gå, jeg ble rett og slett for fornøyd med å ha perset med 1 time og 11 minutter at jeg ble for lite offensiv. Utilgivelig…

Men hvordan hadde det gått med veddeløpshesten Dahle-Fenris? Han ble slått! Av en svenske! Mine bange anelser oppe i skråmyra hadde vært reelle, og selv om han har svenskt flagg må vi berømme den tida der. I ettertid har det kommet frem at han grusa Pau Capell på 100 km i Åre Fjellmaraton, så ehm. Vi sier godkjent+ likevel Tobias 😉

Tobias er fornøyd med medalje, trossalt! Foto: Kondis/Bjørn Hauge
De to kamphanene diskuterer taktikk og steglengde for hoftedyp myr. Foto: Laagendalsposten/Ole John Hostvedt
Irvin og brødrene Fenre fornøyde med løpet

Ord for dagen (vi folder hendene):

Selv om fjellet kan føles tunggått og myrene kan føles endeløse, så er det bare en illusjon. Det er tankene som prøver å finne en vei ut. Det er da du skal gjenvinne kontroll, og kjenne på tilfredsstillelsen av å styre din egen skjebne. Og kjenne på at du er istand til å flyte frem gjennom skog og over fjell, uten at tid finnes, fullstendig bevisst rundt ditt eget jeg, og din egen anatomi.

Kroppen blir med på det du tar den med på!

Amen

Blefjells Beste
Fullstendige resultater
Kondis-artikkel
Kondis-artikkel2

Skogvokterruta testløp 13.6.2020

Et komplekst geologisk avtrykk har gitt Grenland et svært variert og spennende terreng, som krydres av en myriade av ulike vegetasjonstyper. Det er åpne furuåser med blåbær og mykt barnåldekke, bratte svaberg med luftig vidsyn, skrinne åssider med grove granrøtter, frodige løvskoger med tett overhengende løvverk, ravinedaler og bekkefar, steinurer og åpne myrer. Store vann og små skogstjern, sildrebekker og elver. Det er rolige landskapslinjer med jevne stigninger, og rundt neste sving er det småkupert og bortgjemt. Ut av intet står du på et stup og kan iakta Gaustatoppen og Skagerrak.

Dette er nærmarka til oss som bor i Grenland, og vi vet ikke helt selv hvor heldige vi er som har dette utenfor stuedørene. Grenland Ultra Trail (GUT) Skogvokteren er blitt til som et direkte resultat av en gjeng ivrige løpere som elsker å leke på stien og som har funnet sammen gjennom kjærligheten for nærmarka. Løypa er nykomponert av primus motor Tobias Dahl Fenre, og sammen med resten av Grenland Ultra Runners håper vi at dette kan bli et offisielt løp på sikt. Vi skal vokte om nærmarka vår, om stien og om skogen. De som fullfører kan med stolthet kalle seg Skogvokter.

Skogvokteren har start og mål på rådhustrappa i Porsgrunn, og følger det mangslungne stinettet som omkranser Porsgrunn og Skien. Distansen er 88 km, med 3500 høydemeter. Den 13. juni arrangerte Grenland Ultra Runners testløp, både for å få løpt hele runden i ett, og for sjekke stemninga blant regionens ultraløpere. Atten løpere stilte til fellesstart kl. 05.00 lørdag morgen. Noen hadde planer om å løpe hele, og noen planla å bli med halvveis.

Jonas Resare fra Skien var en av de som løp hele, og her er hans gjenfortelling av dagen

– Ved starten ved rådhuset er det lite som minner om en skogvokter. Løypa begynner rolig med to fine kilometere fra Porsgrunn sentrum til bymarka ved Valleråsen vannverk. Deretter får vi en fin stigning opp til første utsiktspunkt, Årdalsåsen 258 moh. Her er det vel verdt å snu seg om for å se ut over Porsgrunn og tikke av den første av turens topper.Deretter er det en forholdsvis snill tur mot Jarseng via Klepp og Lid. Her er det forholdsvis urørt, smale stier og ikke rent ned av andre turgåere. Da har vi også passert kommunegrensen og løper inn i Skien.

Strekket fra Jarseng via Mjåvann og Mensvann er magisk naturskjønt. Seiler opp som en ny favoritt i Grenland. Her er det fine vann og mye urørt natur. Vi fikk et møte med en klatrende mår og passerte en av motstandsbevegelsen våpengjemmere under krigen. Skikkelige bonusopplevelser og god distraksjon fra tankene om at det begynte å bli tungt.

Etter påfyll av vann fra Mensvann siktet vi inn oss på Galten. Først litt grus og deretter bart fjell på veien mot toppen. Fortsatt ganske pigge fikk vi en formidabel utsikt fra 373 moh og hadde overskudd til å ta bilde.

Fra Galten gikk det ganske raskt mot den kjente toppen Vealøs med sitt karakteristiske tårn. Siste delen er tidvis bratt men vi får litt hjelp da løypa har et strekk på en grusvei. Vestre Vealøs er 500 moh, men reisen dit er levelig.

Det er på tid å sette kursen mot en ny kommune, Siljan. Terrenget fra Vealøs via Kikut til Solvika tillater litt høyere tempo da det heller litt nedover totalt sett. Her er det noen partier med myr, men også fine flystier siste partiet ned mot Solvika. Ved Solvika har vi passert 30 km. Der finnes det springvann på campingen og hjelpsom support. Vi ladet med litt kake og vann. Husker at stemningen var god og at vi var optimistiske selv om teten hadde passert samme plass en time før oss.

Fra Solvika styrer vi mot Middagskollene, men i bakhodet er det Skrehelle som er kjent som en bratt kneik. Synes nok at partiet over Middagskollene er litt krevende da det er pen stigning og «kollene» ikke er så snille som de høres ut. Vakkert er det i hvert fall, med noen nydelige myrer hvor det blomstrer uendelig med «bomullsdotter» av noen blomster. Angrer fortsatt på at jeg ikke stoppet for et bilde. Men, vi skulle jo videre mot Skrehelle. Her blir det litt tåkete i hodet for varmen og en krevende løype begynner å sette sine spor. Vi passerer Skrehelle som er løypas høyeste punkt med 553 moh, men utsikten er langt bedre på Lille Skrehelle med sine 484 moh. Fra blanke fjellhyller får vi en magisk utsikt over Skien og Grenland. På Skrehelle er vi forresten tilbake i Skien kommune. Her møter vi flere som har overnattet under bar himmel, så dette er virkelig en perle. Når vi tar fatt på turen ned fra toppen er det ekstremt viktig å koble på frekvensen og blikket. Her løper vi på meget bratt og steinete sti, så her må man være konsentrert. Vel nede i dalen ved Jønnevald venter et litt mer lettløpt parti med ca. 10 km gress, grus og asfalt.

Neste fokuspunkt er den fryktinngytende Geitebuvarden, løypas nest høyeste punkt med 525 moh. Veien opp starter med grusvei og veksler deretter over på 3,4 km sti. Det er jevn stigning oppover så dette partiet var litt sugende når det kommer etter ca. 50 km.

Fra Geitebuvarden til Skotfoss er vi inne i Gulsetmarka. Her er det merket løype med stier, røtter og en del opp og ned. Det er også en velbesøkt del av marka så her møter vi turgåere med et smil. Vi løper mot Langelandskollen som har fin utsikt fra 436 moh. Stigning opp til den også, men etter Geitebuvarden så må vi jo takle slikt. Husker også at det til arrangementet er skrevet at «fra Geitebuvarden går det bare nedover…» Fra Langelandskollen er det helling nedover til Langevann og Tvittingen, fine skogsvann i marka. Deretter kommer et bratt parti ned til samfunnet ved Skotfoss. Butikk og kald cola var helt nødvendig og aldeles nydelig!

Vi løper på asfalt forbi slusene, bruket og over den mektige fossen. Etter en kilometer kan vi dukke inn mot Åfosstien og nyte av stien langs den bortgjemte bekken. Her er det urskog, lite folk, litt magisk følelse og ikke minst forholdsvis lettløpte stier. Det kommer godt med etter et parti med mye teknisk løping og bestigning av topper!

Det er bare å kjøre på forbi flyplassen og finne turveien inn mot «toppen» Piggen, 237 moh. Her kan du koble på litt mer teknisk løping mot Solmyrås og få opp farten på vei ned mot Porsgrunn. Her heller det ned mot bebyggelsen og det var en meget god følelse å løpe over brua fra Vestsiden over til Porsgrunn sentrum. Det er en herlig avslutning med en kilometers oppløp langs elva hvor det er mulig å legge inn en spurt for de som har spart på kreftene!

Befriende å komme i mål ved Rådhustrappa! Koselig å få skryt fra gjester på uteserveringen, men enda bedre å kunne ta en dukkert i elva like ved.

Løpet gikk en varm sommerdag og det var (som vanlig vil noen si) meget viktig å fylle på med nok med veske og næring. «Én av de som holder pennen» var litt tom etter Geitebuvarden og måtte grave dypt i kjelleren for å komme seg videre på anstendig vis.

Oppsummert en krevende løype både teknisk og med mange høydemeter. Spektakulære utsiktspunkter og mange fine naturopplevelser underveis. Skogvokteren er riktig navn og den anbefales på det sterkeste!

Resultater fra testløpet
1. Tobias Dahl Fenre, 9.23
2. Irvin Kilde, 11.32
3. Jonas Resare, 11.59
4. Kristian Qvenild 13.00
5. Eirik Fjeld, 14.44
6. Egil Kragl, 19.20
7. Per Kåre Sortevik, 19.20
8. Yann Erik Skyllingstad, 19.20

Ti stykker sto av underveis, de fleste av dem etter halvgått løp. Enten planlagt eller ikke. Det skal sies at det var en særdeles varm dag, med 18 grader ved start kl 05.00 og minst 26 grader litt utpå dagen. Nevner avslutningsvis at erfarne ultrabeist Pål Thoresen løp hele løypa på trening for to uker siden, og bærer nå tilnavnet Skogvokter1.

Jonas Resare og Irvin Kilde