Jækla mye skog å vokte over – løpsrapport 2023

Fredrik fra Bergen er vant til fjell og lyng, og syns det ble litt vel mye trær. Dessuten er han vant til å løpe mye lenger enn 88 km. Anders knar på fotballspillere til daglig, men leverte solid håndverk i løypa i ultradebuten. Og hvem har sagt at ultra bare er for de gamle og seige? Philip går på videregående og liker å gå på tur i skog og mark. DET var nok til å gjennomføre 9 mil og 3700 høydemeter på 12 timer. Årets Skogvokter er full av profiler og historier. Denne rapporten gir deg noen av dem.

Den tredje offisielle Skogvokteren Ultra ble avholdt lørdag 29. april, i et strålende vårvær (om enn noe vindfullt ut over dagen). Løypeforholdene var gode, med mye tørre stier. Og snøen over Gramsebu var overkommelig etter mye innsats i forkant. Omlegginga om Blåfjell ble godt mottatt. Snøtung gammelskog over Middagskollene fikk vike for 6 km med flytsti over Grenlandsalpene med stedvis luftig utsikt. Av 81 påmeldte, startet 69. Det var 59 som fullførte distansen. Selv om dette var færre enn året før, er vi likevel godt fornøyd med antallet. Det er nå, på tredjeåret, at løpet får testa sin posisjon i skogen av flotte, norske ultraløp. Basert på tilbakemeldingene vi fikk underveis og i etterkant, kan det synes som at vi besto testen. Vi i arrangørgruppa er i alle fall mer gira enn noen gang, og gleder oss naturligvis til neste års Skogvokter som inngår i norgesmesterskapet i terrengultra.


Resultater

Fullstendige resultater: Racetracker
Gjenopplev Livetracking
Resultatene på ITRA (score ferdig beregnet)
Resultatene på UTMB (score snart ferdig beregnet)
Alt av bilder finnes på vår Fb-side: Grenland Ultra Runners


Mathis

Mathis Dahl Fenre stakk av med seieren på herresida, med tiden 10:33. Mathis er ikke ukjent med terrenget – det er hans tredje Skogvokter, og pila har bare pekt oppover. Fra fjerdeplass i 2021, til tredjeplass i 2022, og i år altså seier og ny personlig bestetid. Fun fact: Det er faktisk bare folk med etternavn Fenre som har vunnet Skogvokteren, som seg hør og bør. Først Tobias, så Mari, og nå altså Mathis.

Sammenligna med tidligere år, løp Mathis et enda smartere løp i år. Han lå lenge i sekskløveret som utgjorde teten frem til Solvika (32 km), men etter dette seig han gradvis i fra. Effektive stopp på matstasjonene, sammen med tilstrekkelig brems første halvdel gjorde at han hadde mest å trøkke på med siste halvdelen. Om gjennomføringa forteller Mathis følgende:

– De tre siste årene har jeg vært helt ferdig etter første halvdel (første året endte med DNF på Bø) og resten av løpet har vært ren tortur. I år var planen å holde igjen første halvdel og hvis jeg hadde noe krutt igjen kunne jeg bruke det etter toppen av Geitebuvarden. Det funka bra og selv om jeg tok det rolig oppover hadde jeg ganske bra flyt nedover og bortover siste halvdel.

Hvordan var dynamikken i ledergruppa?

– I begynnelsen lå vi samme en gruppe på syv stykker. Det gikk rolig og praten satt løst frem til Jarseng. Videre til Galten ble det litt mer vann mellom båtene men vi var samlet igjen oppe på Vealøs. Ned til Kikut og bort til Solvika delte det seg litt igjen og vi var fire som kom likt inn til Solvika. Etter ar jeg fikk en luke ut fra Solvika var vi igjen fire mann før vi skulle opp til Blåfjell. Opp der fikk jeg sakte men sikkert en luke på noen minutter, som viste seg å holde helt til mål.

Hvordan har forberedelsene før løpet gått?

– Forberedelsene til årets Skogvokter har gått i mye langrenn i vinter samt 2-3 løpeturer i uka. Henholdsvis tre og to uker før løpet fikk jeg over 100 km løping i uka med flere back-to-back langturer. Nytt i år er at jeg har kjørt utholdende styrke på beina en gang i uka siden slutten av desember. Ser ut som det funker bra!

Mathis i godt driv på Sollikollen. Foto: Tobias Dahl Fenre.


Marius

Nærmest var Marius Stengle-Håkonsen, som måtte slippe Mathis opp mot Blåfjell. Men han løp også et smart løp, og var aldri mer enn 15 minutter bak. Og i mål faktisk bare 6 minutter bak. Om dagens bein og disponering sier Marius:

– Beina føltes bra i lange perioder, men noen «dupper» ble det. Jeg surra også litt med navigeringen noen steder, men gøy at det ble pallplassering!

Hvordan var styrkeforholdet med Mathis?

– Jeg merket at Mathis var kjent i løypene. Han virket sterk hele dagen, så det var en fortjent seier. Jeg følte at han løp bedre nedover og i snøpartiene. Jeg var kanskje litt raskere på de litt flatere partiene mot slutten.

Marius er blant annet 3-ganger vinner av 100 miles-distansen under Soria Moria til Verdens Ende (SMVE), og er et kjent navn i ultramiljøet. Vi bak spakene utpekte Marius tidlig som en som kunne være med å dominere i feltet. Om hva som lå bak den solide andreplassen under årets Skogvokter, sier Marius:

– Føler jeg har trent bra i vinter og vår, men det har blitt litt for lite stiløping til nå pga. mye og dårlig snø i skogen. Det har blitt mye mølle, asfalt/is og grus/snø. Jeg ladet bra opp til Skogvokteren selv om hovedmålene i år er Xreid og TDS. Gleder meg til NM i løypene deres neste år.

Marius gratuleres av Fenre-fam. Foto: Irvin Kilde.


Anders

Sistemann på pallen, og dagens største overraskelse var Anders Braastad. Som fersking i ultragamet, vartet den Skiensbosatte fysioterapeuten opp med bronse etter det som må karakteriseres som det smarteste løpet under hele konkurransen. Han lå lenge helt nede på 12. plass, men jobba seg sakte, sakte, oppover i feltet, og lekte Pac-Man som om det var 1982. I forkant av løpet var Anders aktiv med å innhente råd fra folk som har vært i gamet en stund, noe som kan ha lønnet seg:

– At det ble så bra disponert er nok litt nybegynnerflaks, men var nok lurt å starte rolig. Jeg brukte de første fire timene til å spise og drikke godt, noe som jeg tror var viktig utover i løpet. Prøvde å finne en god flyt, og så la beina løpe nedover og på lettere partier. Jeg kosa meg hele turen, men måtte jobbe litt de siste to timene. Da slet jeg også med å få i meg næring, så matstasjon med cola og vannmelon var helt magisk.

Du kommer riktignok ikke på tredjeplass i Skogvokteren med et klokt løpshode alene. Det fysiske må også være på plass, noe Anders gladelig deler tankene rundt. Og hvilken bakgrunn har han egentlig?

– Jeg gikk på ski frem til 15-16-års alderen og spilte fotball frem til 22-års alderen. Etter dette har jeg bare trent for å holde meg i form. Etter at jeg flyttet til Skien har jeg funnet mye inspirasjon i skogen, mye takket være Grenland Ultra Runners. Da jeg først hørte om dette løpet for noe år siden tenkte jeg at dette må være veldig kult å gjennomføre. På grunn av timing har jeg ikke kunne gjort det før i år.

-Har hatt 1-2 økter med motbakke i uka på mølle. Har valgt å holde samme tempo og helning og heller føle at det blir lettere etter hvert som formen blir bedre. Har gradvis økt mengde, både i kilometer og høydemeter, og passet på å la kroppen hente seg inn når den trengte det. I oppkjøringa har ukene ligget på mellom 50 og 110km. Har i tillegg trent styrke på bein (15-20min) 1-2 ganger per uke, hvor jeg har prioritert legger, fremside lår og sete.

Anders i godt driv opp Vestre Skrehelle. Foto: Adrian Kilde.


Heidi

Heidi Rørvik stakk av med seieren på kvinnesida. Dette er faktisk fjerde gangen Heidi løper Skogvokteren, inkludert teståret 2020. Og formen (og tida) blir bare bedre og bedre. Først 18 timer, så 15, så 14, og nå 13. Om formutviklingen sier Heidi:

– Jeg har utviklet meg mtp trening; mer bakkeintervaller, mølleintervaller med stigning, styrke, langrenn. Målet mitt har hele tiden vært å bli litt bedre enn året før. Det ser jo ut som det er mulig å holde på lenge i dette gamet, så det er ingenting i veien for å holde på til jeg er 50! (Hvorfor stoppe der? -red.anm.)

Heidi bor på flotte (red.anm.) Falkum i Skien, og løper for jentegjengen Charterultra. Etter å ha debutert på halvmaraton i 2017, dreide fokuset seg etter hvert mer mot virkelig langdistanse utholdenhetstrening. Først ute var å ta 10-toppern i Grenland i en smell, og i 2020 ble alle 17 av årets topper kryssa på rett i overkant av ett døgn. Gjengen var raskt ute med å tenne på idéen om Skogvokteren:

– Da vi fire (faste) jentene i gruppen hørte om Skogvokteren, fikk vi en idé om at vi ville være de første kvinnelige Skogvokterne. Vi stilte til start uoffisielt og gjennomførte hele løypa i et forferdelig drittvær. Brukte da neste 19 timer. Vi elsket løypen! Da løpet ble offisielt i 2021, løp vi sammen vi fire inn på tiden 15:20. I fjor løp jeg sammen med Silje, mens i år løp jeg alene. Jeg var klar for neste år allerede når jeg satt i fluktstolen etter løpet!

Allerede før første sjekkpunkt på Jarseng lå Heidi alene i front, og var ganske overrasket over det:

– På Jarseng fikk jeg skikkelig løft av alle og Pål Thoresen sa; Heidi, vær tålmodig nå. Det var supert! Det hjalp meg.

Men tempoet var jevnt hele veien inn, og hun var tilsynelatende aldri truet bakfra. Og det hjelper med en supportergjeng som sier akkurat de rette tinga:

– Jeg holdt samme avstanden til 2. plassen hele veien, trodde jeg. Men supporten min løy om hvor mye. De var redde jeg ville slappe av. Etter Langelandskollen ble det tungt, og jeg fikk ikke noe fart derfra til Skotfoss. Men da jeg var kommet til Skotfoss skjønte jeg at jeg kom til å vinne, da gikk resten på vilja.

Heidi på gjestmilde løvskogsstier. Foto: Irvin Kilde.


Ruth

Ruth Vingerhagen kom på andre plass, under halvtimen bak Heidi. Ruth debuterte i 2019 med Romeriksåsen på Langs (50 k), men har siden den gang rukket å spikre to tredjeplasser fra Xreid i henholdsvis 2021 (Femunden) og 2022 (Ryfylke). Om egen prestasjon forteller Ruth:

– Jeg var fornøyd med disponeringen, men var litt overrasket hvor sulten jeg ble – spiste masse på alle matstasjonene og satte veldig stor pris på de! Det var en veldig fin løype. Jeg endte opp i en gruppe på ca. 10 løpere frem til litt før Bø (49 km). Terrenget var ganske tøft og selv om vi var mange, ble det en del små feilnavigeringer. Etter Bø var det lettere terreng, men de bratte, steinete nedoverbakkene ble vanskelig på slitne bein.

Visste du avstanden opp til første dame, og i så fall hvordan tenkte du om mulighetene til å avansere ytterligere?

– Jeg visste ikke hvordan jeg lå i feltet, bare at det var minst en dame foran meg. Målet mitt var bare å fullføre.

Hva ligger i løpskalender fremover?

– Neste løp er Bérghem Ultra 130km i juni.

Ruth like etter sjekkpunkt Jarseng. Foto: Otto Gullesen.


Øyunn

På tredjeplass kom Øyunn Bygstad, bergenser bosatt i Arendal, og for øvrig et kjent smil i ultrasirkuset. For en som helst melder seg på løp som varer i minst 30 timer (eller helst over flere dager), er en 88 kilometer for sprint å regne:

– Skogvokteren var kjempefin langkjøring, og det var en hyggelig overraskelse med 3. plass. Nydelig natur, kjekke funksjonærer og mye god prat med andre medløpere. Og digg med alkoholfri øl og pizza ved målgang. Sånt varmer mitt hjerte.

Langkjøring ja, hva lader du opp til?

– Jeg løper Soria Moria til Verdens ende 168 km!

Hvordan la du opp løpet, var det kontrollert eller på «hengende håret»`?

– Å plutselig delta på 80 km er noe jeg er helt grønn på. Jeg visste ikke hvordan jeg skulle disponere kreftene, siden dette løpet er «raskere». Jeg fikk helt klart pulsen opp i de drøyeste klatrepartiene, men var obs på å ikke ryke på en smell som en lett kan gjøre hvis en disponerer feil. Så jeg safet med å løpe med et tempo som var kjappere enn min vante marsjfart, men likevel godt under terskel. Det endte med at turen kjentes utrolig bra. Jeg gleder meg til neste år!

Øyunn i velkjent stil, og med smil. Foto: Otto Gullesen.


Arne

Ikke alle kan vinne (beklager å innlede ditt avsnitt slik, Arne), og ultraløp handler også om mestring, samhold, turglede- og opplevelser. Og ikke minst kart. Og kartlesing. Og GPX-filer og andre tekniske spissfindigheter. Og her er Arne i verdensklasse. Allerede før løpet mottok vi konkrete tilbakemeldinger på det datatekniske ved løypa, hvor hver linje og sving ble gått etter i sømmene og sjekka for irregulariteter. Det er kanskje sånn det blir når man er teknisk belasta OG er dypt inni arrangering av løp selv. Og for alle som har hatt æren av å delta på Vestfold Historic Ultra Trail (VHUT), vet vi at det også ligger en brennende forkjærlighet for tekniske stier av medium minus fremkommelighet:

– Dett er ultra slik jeg liker det: Teknisk løype i skikkelig skogsterreng langt fra folk, og masse flotte topper med vanvittig utsikt. Nesten som VHUT! 🙂 Også var det veldig god service fra entusiastiske funksjonærer.

Arne er en som liker å løpe langt, og har mange lange ultra på samvittigheten. Soria Moria 100 miles, Oslo Trail Challenge 200k, Oslo-Bergen Trail 500 km. For å nevne noen. Til Skogvokteren stilte Arne sammen med campingkameratene fra Re, Gunnar og Stian. Om løpsopplegg og interne stridigheter sier Arne:

– Jeg er jo en slow-starter, la meg langt bak i feltet men avanserte litt etter litt. Sjekka trackingen ved golfbanen på Jønnevald, og så at Gunnar bare lå noen minutter foran. Men klarte ikke å hente han opp – ungdommen ruler!

På spørsmål om status på formen, sier Arne:

– Litt bakpå med treninga fra i vinter. Merker spesielt mangel på bakketrening!

Litt lite bakker i Vestfold?

– Er da bakker her, men da må man oppsøke dem. Håper flere fra Grenland tar turen til VHUT!

Arne glir lekent gjennom blåveisen mens han spiser lunsj og med forhandingsmøte (eller noe) rett i sneglehuset. Foto: Irvin Kilde.


Philip

Philip Brackenbury er allerede rukket å bli en legende i Grenland. I fjor fullførte han Skogvokteren som 16-åring, sammen med sin 18-årige bror, på tiden 13:40 (og slo storebror for sikkerhets skyld). I år gikk det enda bedre, og han kom inn på den sterke tiden 12:13. Etter å ha spurt pent om dispensasjon fra alderskravet, fikk Philip lov til å stille alene i år. Det var ikke et vanskelig valg ut fra fjorårets prestasjon.

Fortell om løpet, hadde du en game-plan?

– Det var en kjempefin opplevelse med fantastiske mennesker. Løypa er super, og en fikk virkelig oppleve all den beste naturen Grenland har å by på i løpet av dagen. Jeg hadde ikke noe særlig plan for løpet, annet enn å henge meg på noen litt raske fra start. Det fungerte bra de første milene, men etter det ble jeg løpende alene omtrent hele veien til mål. Da var det ekstra hyggelig å komme inn til topp stemning på sjekkpunktene.

Hadde du en mat- og drikkeplan underveis?

– Jeg drakk hovedsakelig vann, tilsatt brusetabletter, som ga både salt og karbohydrater. Ellers spiste jeg energibarer, lefser og potetgull.

Så, ikke bare perset han med halvannen time og tok en råsterk 8.plass i et solid felt. Nesten uten løpetrening. Iført fotballshorts, tursekk og xxl-flaske. Og med målgang i baris i 9 grader og østlig kuling. Philip er med andre ord selve reinkarnasjonen av ultraånden. Lowkey, casual, ekte, og 100% beinhard. Når han i tillegg er verdens mest hyggelige fyr, og takker ærbødigst for servicen på matstasjonene, så er det vanskelig å ikke like denne unge superstjernen som snart er for stor for Grenland men som aldri vil innrømme det.

Løpets yngste deltaker med desidert sjefest målgang. Foto: Irvin Kilde.


Fredrik

Det var mange sluggere på startlista i år, folk som trives med å være ute lengre enn de ultraløpere flest. Fredrik Berentsen fra Bergen faller klinkeklart inn i denne kategorien. Seieren i Oslo-Bergen-Trail (OBT, 500 km) er bare en av grunnene til at vi i crewet spøkte med at dersom løperne hadde måttet snu i Porsgrunn og løpe samme vei tilbake, så hadde Fredrik vært helt dere oppe. Det ble riktignok «bare» en 9. plass på Fredrik, og han fikk virkelig smake på østlandske røtter og kronglestier. På spørsmål om løypa rett etter målgang, sier Fredrik spontant:

– Han har jækla mye skog å vokte over han der Skogvokteren!

Når løpet har sunket litt inn, utdyper han egen prestasjon:

– Alltid kjekt med løp, selv om ultraløp ikke alltid går som man håper/forventer. Men må jo nevne at ett velsmurt arrangement og utrolig bra og hyggelig service på mat- og drikkestasjonene hjalp veldig på totalopplevelsen, og motivasjonen.

For Fredrik kan løpe kjapt hvis han vil, og har løpt maraton på 2:46:

– Det stemmer at jeg har maraton-pers fra Oslo 2019, riktignok i en tung løype da. Planen var å utfordre den tiden nå i vår, men jeg har fått småskader hver gang jeg har pushet fart, så jeg følte meg ikke klar for det. Det var også litt av grunnen til at det ble Skogvokteren istedenfor.

Aller helst liker Fredrik å leke seg i fjellene rundt Bergen, med bar stein, lyng og god utsikt. Og uten trær:

– Jeg trives best litt høyere i landskapet, og med litt mer utsikt. Men jeg visste jo i stor grad hva jeg gikk til, så når jeg sier det var vel mye skog, så er det jo med glimt i øyet. På sjekkpunkt 4 (Løveid) spøkte jeg litt med crew’et og spurte om «når fjellene kom» og fikk til svar at «nei, de har du vært på». «Åja, for jeg har ikke sett noen 😂». Men når sant skal sies så var det jo noen jysla flotte creme-de-la-creme strekk med nydelige flytstier også!

Internett vil ha det til at du også er norgesmester i både baking og tuba? Utdyp:

– Det stemmer at jeg drev å konkurrerte en del innen faget mitt (er utdannet baker) og deltok i både NM og EM, og var også innom landslaget noen år. Men dette er vel snart 20 år siden. Jeg drev også med musikk, og spilte bl.a. tuba i Norges mestvinnende brass band, Eikanger-Bjørsvik Musikklag. Har en 10-11 norgesmesterskap på samvittigheten der også.

– Etter hvert tok løpingen mer over, og i 2016 begynte jeg med ultra. Jeg foretrekker jo de virkelig lange og seige løpene, så hadde vi løpt flere runder, så hadde jeg kanskje hatt en sjans. Men da måtte jeg disponert annerledes!

Fredrik mottar velfortjent medalje etter målgang. Foto: Irvin Kilde.


Vegard

Så til nok en ultralegende fra Grenland, Vegard Triseth. Vegard har deltatt på flere ultraløp enn jeg vet om, og i har trolig vært med på alle norske terminfesta løp som noen gang har eksistert. Alle som har hatt gleden av å ligge bak Vegard og kikke ned på leggene hans, vet at han løper utrolig jevnt. I starten føles tempoet i overkant lett, mens resten av feltet fyker av gårde. «Snakkes om noen mil» tenker sånne som Vegard da. Vegard er fullblods ultraløper, og har tatt konsekvensen av det i treninga si. Der noen kan legge i overkant mye vekt på korte, intensive økter, gjør Vegard stikk motsatt. Han kjører stor mengde, på svært rolig fart. Her har nok mange mye å lære.

Hvordan gikk årets løp for deg, vi er jo vant til å se deg på pallen men feltet var jo også sterkt i år. Hvordan prega snøforholda løpet?

– I år var jeg ikke helt i konkurransemodus., så ble en relativ rolig tur uten å pushe. Men var gøy å løpe på stien igjen. Forholdene var bra. Dere hadde gjort en kjempe jobb og tråkket løyper i partiene med snø. Så med hard snø, synes jeg forholdene var bedre enn vanlig. Vinden kan jo ha spilt en rolle på de flate partiene, men ble overasket at teten ikke var lenger frem.

Du har jo løpt alle de offisielle utgavene av løpet, også sier du rett etter målgang at du skal tilbake neste år. Hva gjør at du prioriterer Skogvokteren i en ellers innholdsrik kalender?

– Hovedgrunnen er vel et fantastisk arrangement, løype og at det er i Skien på hjemmebane. Dere lager en veldig god og hyggelig stemming fra start til mål. Løypa er fin og varierer fra område og stiene blir finnere. Gulsetmarka og Solumsmarka er mine favoritter. Jeg er jo oppvokst i Sandtakvegen på Moflata og løpt utallige turer i Solumsmarka, og har barndomsminner langs hele løypa fra starten ved Rådhuset til man løper over Porsgrunnbrua.

– Løpet har også blitt spesielt siden faren min døde brått to måneder før den førte utgaven av løpet. Vi hadde jo planlagt at han skulle være support slik han var på alle renn, ritt og løp. Så det ble spesielt og fint å løpe over alle toppene han og mamma likte å gå tur. Han hadde gått titopperen siden 2005, så han var kjent i hele løypa. Veldig bra at løypa går forbi Solum kirke, så får jeg sagt hei til de når jeg løper forbi.

Sterkt Vegard. Og hva er løpsplanene videre i sommer/høst?

– I år har jeg ikke så mange løp på kalendrene, kun TDS i august. Så det blir fokus på høydemeter fremover. Jeg kommer tilbake neste år og fremover. Jeg har jo et mål om å løpe under 10 timer før jeg blir 50.

Fokusert Vegard på vei ned til Kikut. Foto: Adrian Kilde.

Tobias

I tillegg til å smøre gullski for skiskytterlandslaget, skal Tobias Dahl Fenre snart ut å jakte gull for sin egen og Norges del under VM i terrengultra i Østerrike. De øvrige internasjonale løpa han har deltatt på de siste par åra gir også god erfaring å ta med seg hjem til Skogvokteren.

Da alle stisegmentene falt på plass og løypa ble etablert i 2020, la Tobias og sine medsammensvorne en diabolsk plan om Skogvokterrutas fremtidig status og stilling. Det skal være en håndfast og ikonisk rundtur som alle turglade Grenlendere skal ønske å krysse av. Uavhengig av løpet. Skogvokteren Ultra, arrangementet, skal være arenaen der de både lokale og utenbygds møtes med startnummer og virkelig får kvessa muskler. En arena for å få vist frem bakgården vår til flest mulig.

Foruten å være overordnet ansvarlig for løypa, består Tobias sine oppgaver under løpet, i å ta imot telefoner fra folk som har brutt, fra folk som kjenner noen som kanskje har brutt, og fra folk som lurer på om noen har brutt som de skulle ha henta, og koordinere og delegere dertilhørende info. Trackere skal settes som DNF og leveres i mål, og øvrige ting som dukker opp underveis skal vurderes og løses. Dette kombineres ypperlig med å løpe 2 mil sammen med ulike deler av feltet, trykke 54 gigabyte inn på Gopro’en og legge ut 34 instastories. Tobias forteller om gjennomføringa av årets Skogvokter:

– Fra mitt ståsted virket årets løp å være en stor opplevelse for deltakerne. Takket være iherdig jobbing med løypa fikk vi gode og rettferdige forhold. Vi hadde fint løpevær og det tekniske rundt arrangement gikk knirkefritt. Dette gir oss som arrangører trygghet inn mot et forhåpentligvis litt større NM-arrangement neste år. Jeg håper og tror mange vil bli positiv overrasket når de tar turen til Grenland første helgen i mai neste år!

Tobias tar imot Mirsad Pandzic på Rådhusplassen, slik han gjør med alle løpere. Foto: Irvin Kilde.


En dag i livet til en ultraarrangør

Halv tre på morran var vi på plass ved Rådhustrappa i Porsgrunn, klare til å ta fatt på rigging av startområde og levere ut trackere og de siste startnumrene. Heldigvis hadde de fleste vært lydige og henta nummeret sitt på Sport1 kvelden i forkant, så det gikk overraskende radig. Det ga også en ekstra trygghet at Racetrackers utsendte hadde kjørt fra Oslo to timer tidligere for å bistå oss gjennom dagen.

I fem-draget på morran er den biologiske klokka egentlig i drømmemodus for de aller fleste av oss, og alle gikk rundt på kaia med vaklende skritt, smale øyer og følelsene utapå. Dette er blåtimen. Etter alminnelig tussmørke, men den kommende sola har såvidt begynt å lysne himmelen 59 grader i nordøst. Resten av byen sover, og bare rotter og en og annen russ er våken. I tillegg til oss da. Til storslåtte toner fra 1967 ble løperne sendt rett opp i første kneik – den fryktinngytende Rådhustrappa.

Her er to videosnutter fra starten. Filma av Bjørn Erik Fenre og Stian Tveten.

Bjellesau Tobias leda flokken trygt gjennom byen og over Prærien. Etter 2,1 km er det brått slutt på plant fotfeste og flikking med hælen, og løperne tok fatt på de ekte bakkene, de med høydemeter og røtter. Og steiner. Med sine 258 moh skremmer ikke Årdalsåsen på papiret. Men med innbytterpuls og før første kaffekopp krever det sin mann og sin kvinne. Det danna seg ganske raskt en sekstett (heter det det?) i teten på herresida, med Marius, Thomas, Mathis, Jan Rikard og Fredrik og Fredrik. Og med Vegard Triseth i kjent stil luskende bak. Og slik rulla de inn på sjekkpunkt 1 Jarseng skistadion, etter 11 kilometer tilbakelagt på 70 minutters løpstid. På kvinnesida var Heidi i front allerede på Klepp, og ved sjekkpunktet hadde hun 3 minutters forsprang på andrekvinne Ruth.

Det er hektisk på Jarseng. Så tidlig i løpet er det tett mellom løperne, og crewet har sin fulle hyre med å serve på best mulig vis. Det fylles vann på kryss av, og over og under hverandre, og turkopper og poser med hvitt pulver flyr veggimellom. Bananer stappes i kjeften, og trøkkes ned i sidelommer. Flakkende blikk, målretta blikk, svette panner. De fleste er ivrige etter å komme seg i vei. Mens noen er rolige som skjæra på tunet og slår av en prat om løst og fast. Noen tar seg tid til å trekke innendørs og gjøre unna morgenleveringa.

Det ble et sterkt møte med hjemlige stier for Thomas Stordalen. Foto: Adrian Kilde.


Etter at sistemann var passert sjekkpunkt Jarseng var klokka blitt 7, og bror Adrian og jeg dro til Kikut (29 km) for å knipse teten på vei ned fra Vealøs. Foruten Vealøs (499 moh), hadde løperne nå forsert alt fra blåveisstier ved Mjøvann og bildeskjønne Galten, til snøtunge østhellinger ved Gramsebu. Men samme sekstett kom klaprende ned lia og passerte hoppbakken kl. 08.20. Nummer 7 var igjen Vegard, men som nå hadde strekt strikken til 14 minutter. Jeg har vært vitne til Vegards strikk før, og var ikke det minste bekymra. To minutter seinere fulgte Espen, fire minutter etter der igjen fulgte Fredrik og Anders. Siste vi fikk med oss før vi måtte farte videre var Philip, som ennå ikke er fylt 18 og som fikk disp fra alderskravet fordi han gjennomførte i fjor under følge av storebror.

Testløper med hagehansker sjekker lysforholda ved Kikut. Foto: Adrian Kilde.

Vi stokka beina ned ura og satt oss i bilen og styrte mot Fjelldalen. Hvis Adrian gikk oppover i greit tempo ville han nå teten på Vestre Skrehelle og potensielt fange noen kule shots av svette tinderanglere. Selv tok jeg en sveiv innom SP 2 Solvika (32 km) for å sjekke ståa og avklare en ørliten GPS-glitch. På grunn av den snørike vinteren og beinkalde våren var snøforholda den store jokeren i år. To uker før løpet var vi i villrede, og var innom tanken på en betydelig omlegging av løypa til lavereliggende solhellinger helt fra Jarseng av. Men med iherdig innsats av frivillige testløpere utstyrt med spader, lange sokker og to numre for store sko fikk vi tråkka og spadd nok til at snøpartiene fikk klarsignal. Det eneste partiet vi droppa var Middagskollene. Her ligger snøen til etter 17. mai hvert år, men i år måtte vi ha krevd truger som obligatorisk utstyr for å løpe innom der. En 6 kilometers omlegging via sørvendte Blåfjell og Sankthansåsene ble redningen, og jeg tror ingen ble lei seg for det. Selv om vi mista utsikt over Siljan (sorry Siljan). Underveis i det tekniske i denne omleggingen, sneik det seg inn en feil i GPX-en langs Heivannet, hvor sporet på ett punkt sendte folk inn til en privathytte selv om den blåmerka stien gikk opp i skogen. Pål ble midlertidig avløst fra sine plikter på matstasjonen og ble sendt inn som menneskelig trafikkdirigent/skiltstolpe. Hva er vel bedre enn en smilende personlig coach og motivator som skiltstolpe midt i et ultraløp. Fysioterapeut også forresten, så ja.

Rigga og klart på Solvika. Foto: Stian Tveten.

Før jeg hasta videre fikk jeg med meg at Heidi fremdeles lå i teten inne på Solvika, og hun så fresh ut. Også var jeg så heldig å få med meg løpslege og beredskapssjef Tobias Bøs billedlige gjenfortelling av da han satt fast syke(l)bilen (ID Buzz) i en grøft på vei til dirigentoppdrag på Klepp et par timer tidligere. Han sto nå her på Solvika nå, så alt hadde gått bra. For øvrig var det lite action på beredskapsfronten hele dagen. Men Tobias fikk testa seg skikkelig med en forskriftsmessig plastring av finger av ukjent opphav.

Sykebil-Tobias med Full kontroll. Foto: Jonas Resare.


På SP3 Bø (49 km) smilte Jonas og Thomas i kapp med sola, på tross av at en sur nordavind hadde gjort seg gjeldende så det ljoma mellom husene på gårdstunet i det åpne jordbrukslandskapet. Partyteltet ble tjora i lebil(!), vaffeljernet skrudd på maks og alt lå til rette for å lokke langveisfarende til gards.

Vafler, lefser og kubjelle. Akkurat som det skal være. Foto: Jonas Resare.


Før de første løperne kom inn til Bø hadde Tobias allerede vært på Jønnevald (46 km) og filma teten. Han kunne fortelle at Mathis hadde åpna opp en 5 minutters luke på Marius som fulgte tettest. Etter å ha fått med meg de første åtte løperne på Bø, gikk ferden til Jønnevald for å ta bilder av midtfeltet i hvitveisskogen. På dette stadiet av løpet har løperne tilbakelagt den mest kuperte delen, og har sluppet seg ned i lavlandet til mer gjestmilde temperaturer og slakere terreng. Dessuten kunne de sikkert allerede lukte vaflene fra Bø, selv i sidevind. Jeg slang meg ned i positur blant vårblomster og skrukketroll mens jeg speida fremover på stien for å få et glimt av løperne der de kom med ujevne mellomrom. Og med yre ekorn som pauseunderholdning. En skulle jo tro at løperne nesten aldri hadde sett folk, så glade de ble for å se meg. Til og med kneløfta heva seg betraktelig etter at jeg var observert.

Vidas illustrerer punkt 14.9 på læreplanen i kroppsøving. Foto: Irvin Kilde.


Det var jo på ingen måte sånn at jeg hadde glemt lillebror som hadde sitti der i blåsten på Skrehelle siden morran og knipsa på seg neglsprett, men om han ville kunne han rolig slippe seg ned ura til der jeg lå i le i vårskogen. Han var up for det, og snart kom han tuslende nedover ankelura (de som vet, de vet).

Klokka var nå 13, og det begynte å nærme seg tid for å bevege seg mot målområdet. Matstasjonen på Løveid rakk jeg ikke å stikke innom, men Stian og Kim hadde alt under full kontroll der. Jeg rakk riktignok å avlegge løpets siste matstasjon, Voldsvegen P (80 km) en liten visitt. Her var Steinar og Tonje allerede klare og ferdig rigga, halvveis i le bak noen store graner og med stående beach flags på tredje forsøk. Jeg fikk med meg førstemann i løypa (Mathis) før jeg måtte komme meg til mål. Seinere på ettermiddagen og kvelden vanka det både suppe, bålpanne og partyhits, og det så riktig så koslig ut.

Løperne ble møtt med en nesten irriterende positivitet på Voldsvegen. Foto: Jonas Resare.


Vi hadde estimert at Mathis ville være i mål rundt kl 15, og i god tid før det møtte jeg Simen, Live og Tobias i målområdet. Tollboden hadde gjort klar en lounge med fluktstoler, suppe, brus, sprudlevann og alkoholfri øl. Og etter en kjapp opprigg av tidtakingsutstyr, målbue, bannere og flagg var vi klare til å ta imot slitne løpere.

God stemning i løpeloungen. Foto: Tobias Dahl Fenre.

Vi tok i mot Mathis, så Marius, så Anders, og så videre. Løperne kom noen ganger som perler på en snor, noen ganger samla i grupper og noen ganger var det mye vann mellom båtene. Målcrewets rutine satt seg etter hvert, med heiarop og kubjeller, fotografering, medaljeoverrekkelse, innhenting av trackere, geileiding til loungen og åpning av flaskekorker for de som synes det var en litt vanskelig oppgave på det tidspunktet. Fullt forståelig selvsagt.

Etter hvert som matstasjonene var ferdigpassert og pakka ned kom flere og flere fra crewet inn til målområde. Samtidig økte det også på med nysgjerrige forbipasserende på vei til eller fra ett eller annet normalt arrangement. Det var rett og slett god stemning på brygga i solnedgangen. Det hjalp ekstra på at den sure vinden hadde avtatt, og at Jonas rulla inn med et lass fra Pizzabakeren.

Etter at sola var gått ned huska vi på at det snart var et døgn siden vekkeklokka ringte, og vi mobiliserte alt av kreativitet for å holde peppen oppe. Yoga, zumba, turn, bryggeintervaller og svenskehits på ekstra høyt volum. Samtidig som vi hele tida oppdaterte Racetracker og tok imot nattens krigere ettersom de kom i mål.

Det er slitsomt å arrangere løp, men å få komme så tett på alle de personlige bragdene er betaling nok i lange baner.



Med løpesko og lett oppakning på Hardangervidda

En trenger faktisk ikke knehøye fjellstøvler og tunglasta sekk for å ta seg frem på Europas tak, Hardangervidda. DNT-hyttene ligger tett nok til at du slipper å ta med telt, og velger du juli eller august, trenger du strengt tatt bare løpesko og lett løpssekk for å oppleve høyfjellseventyret. Når det gjelder rutevalg, er det bare fantasien som setter grenser. Selv om østvidda har slakere landskapslinjer og breiere stier, er det i vest du får de mest spektakulære naturopplevelsene. Slik forserte vi Vestvidda i juli 2022.

Etappe 1: Brattespe-Litlos (50 km)

Morgendisen ligger som et lokk over Sørfjorden, i det vi hopper ut av bilen på Brattespe og tar fatt på første klatringa opp mot platået. Slik det ofte er på starten av et eventyr, ligger forventningene tykt utapå, og 40 graders stigning forseres taktfast på pur fryd. Når driftsvei går over i krøttersti sprekker disen opp og mektige Folgefonna kommer til syne på andre sida av fjorden. FOR et landskap! Vi blir som små barn i godtebutikken. Det fnises. Men i bakhodet ligger likevel en viss edruelighet, i vissheten om at dette før eller siden vil bli både hardt og utfordrende.

Vel oppe over tregrensa åpenbarer det steinete og kuperte landskapet seg, som en stor kontrast til det vi er vant til lenger østpå. Den høye årsnedbøren på denne sida av vannskillet gjør at det grønne er intenst irrgrønt og frodig, og det er aldri mangel på vann til å fylle flaska. Selv om vi skriver slutten av juli, gjorde det stabile høyttrykket at det faktisk var is på de minste pyttene. Men klokka var nå 9 og sola tar allerede godt tak. Vi følger den sagnomsuste Hardingslepa sørøstover, som for tiden fremstår som et svakt tråkk, som forsvinner og dukker opp igjen om hverandre. Stedvis er den vardet, men du skal likevel ha øya festa fremover for å ikke skjene ut til sida. Etter å ha forsert et trangt skar med det passende navnet Austamannaholet, når vi 1300 meter, og snart 1400 meter, og vegetasjon er det lenge til vi skal se igjen.

Vi kunne selvsagt valgt en enklere vei mot Litlos, men når man først er i traktene så må jo Trolltunga vies et besøk. Etter å ha holdt strak kurs sørøstover med Bersaveggen til høyre for oss, brekker vi av ved Hærevarden i en vestlig avstikker. Etter å ha fulgt en utydelig sti i noen kilometer, dreier vi ut i terrenget i sørlig retning. Her er landskap så brutalt og vakkert på en gang, vi sklir ned en fonn og snirkler oss mellom veldige kampesteiner. Kontrastene blir derfor store når vi nærmer oss hovedveien fra Skjeggedal til Trolltunga, der det gåes i kø og vi må albue oss fremover. Steinar hadde minst høydeskrekk, og trossa køen for å komme ut på selve tunga. Resten av turfølge nøyde seg med å spise lunsj, lufte beina og beskue turister som hadde tatt turen verden over for å se på ting vi tar for gitt.

Terrenget fra Trolltunga og østover gikk først oppover, så bortover på pluss minus 1300 moh, på delvis provisorisk sti på grunn av de mange snøfonnene. Da vi nådde Tyssevassbu hadde vi bikka 30 km og 2000 hm, og la derfor inn et lengre stopp, med erter, kjøtt og flesk og en ti minutters beinstrekk på brisken. Det var brutalt å dra seg ut igjen for de siste 20 kilometerne, som heldigvis fortonet seg slakere og slakere jo lenger øst vi kom. Det var noe magisk med å rulle inn på Litlos etter 5 mil og 9 effektive timer og kjenne at kroppen hang med på notene.

Etappe 2: Litlos-Hadlaskard (30 km)

Etter fråtsing og etterlengtet restitusjon på Viddas versjon av Four Seasons, var det duket for den spennende andreetappen. Det er nå kroppen virkelig vil si ifra om dette er greit eller ikke – tåler vi å gå rett på en ny lang dag ute? Vi hadde regna oss frem til at dagsetappen var på overkommelige 3 mil, så avreisen ble satt til behagelige 10.00. Selv om terrenget var slakere her i kanten av sentralvidda, sto det likevel ikke på høydemetrene. Hårteigen hadde dukka opp underveis på gårdagen, og det var en selvfølge at ruta skulle legges innom, og om mulig oppom denne.

Etter to og en halv time var vi ved foten av Hårteigen, men det ble tidlig klart at bestigning var mer utfordrende enn tidligere antatt. En seigliva snøfonn i det bratteste partiet gjorde seansen en smule nervepirrende, men trygt ledsaget av erfarne tindebestiger Steinar fikk vi lirka oss over cruxet. Belønninga var episk. På en krystallklar dag uten en sky, kunne vi se hele det vidstrakte høyfjellsplatået, med omegn på kjøpet. Hardangerjøkulen og Hallingskarvet i nord, Gaustatoppen i øst og Sandfloegga og Nupsegga i sør. Endelig står vi på Hardangerviddas pupp!

Om oppstigninga var sketchy, så var nedstigninga tilsvarende i andre potens. Men vi unngikk førstesider og kom oss trygt ned ura. På siste del mot Hadlaskard avtalte vi å dele oss opp, Pål og Steinar tok straka vegen nordover, mens de under 44 i følget følte seg yppesen og tok avstikkeren vestover mot Torehytten. Ikke at vi var lei hverandre ennå, men Lars Monsen sa jo at det var lurt å skille lag av og til. Tenk så mye fantastisk vi kan fortelle hverandre om tre timer! Kort sagt, jeg kunne vært en uke bare på Torehytten, og Øvste og Nedsta Soltjørni konkurrerte om å være de fineste vanna jeg noen gang har sett.

Etter en kopp kaffe og en drøs med bestyreren på Torehytten, slapp vi oss nedover den endeløse flytstien mot Viersdalen. Andredagstesten var bestått for egen del, og farta ble skrudd betydelig opp. Stian hadde tydeligvis også dagen, og vi pressa nesten 5-fart periodevis siste mila før ankomst Hadlaskard. Bare fordi vi kunne. Vel fremme satt Pål og Steinar i vestveggen og strålte om kapp med ettermiddagssola, og engasjerte beretninger om de respektive sidesporene haglet løst (med en håndfull ufrivillige turgåere som tilhørere). De må nok ha tenkt sitt der vi kom i kortbukse og småsko og en lite imponerende oppakning.

Etappe 3: Hadlaskard-Lofthus (39 km)

Etter foregående natt på Four Seasons, overraska likevel selvbetjente Hadlaskard stort. Innkvarteringen er i sedvanlig stil med sovesal, men på gjærbakstfeltet skåra etablissementet høyt og sørga for stjerne i boka for de fleste ferdamenn (og -kvinner) under vårt passiar. Akkurat passe nærhet til Veig Utendørs Naturistbadeland var det også. Etter groteske mengder mat og en god natts søvn våkna vi opp til dag tre, hvor vi skulle ta oss fire mil vestover, langs Søre Nordmannslepa tilbake til Lofthus.

Det var fire treigstarta dieselmotorer som dro seg opp første stigning, med en litt frisk morgenbris i fleisen. Vel oppe på Skinnfjellet åpnet landskapet seg med lange partier med flytsti, og etter hvert som kroppene våkna var det god fremdrift blant lemen og ryper. Slakt nedover mot slettene ved Fogerli, og traversering videre i lia sør for Vatnalivatnet. Den gamle setervollen i Fagradal var en perle, og den påfølgende rekken med innbydende fiskevann likeså. Ved Helnaberg tok vi lunsjstopp og staka ut kursen videre. Herfra falt terrenget nedover mot Kinsodalen, og vi var helt nede på 900 moh før vår rute knakk av mer vestover mot skardet sør for Sylfestnuten. Stigningen opp hit – Myrtakleiv – var brutal. Men istede for å stampe seg opp på sedvanlig langturvis, bestemte kroppen min seg for å ta et bakkedrag. Om det var fordi jeg kjente at jeg hadde tålt den store mengden dagene i forveien, eller at psykologien i å så smått nærme seg målet skir inn, er uvisst. Men det føltes mektig å kunne pushe jevnt i en halvtime på terskelpuls med så stinne bein. Stian responderte tydeligvis også godt, og hang som en klegg hele veien opp til Grubbeskarvotni.

Stien opp til Sylfestnuten fant vi aldri, så vi droppa den omveien og peila oss i retning Opesjo og Munketrappene. Mektige Rjukandefossen ble tatt med nærmere øyesyn, før vi samla oss helt ute på kanten mot fjorden, ved starten av nedstigningen til Lofthus. Her traff vi en gjeng innpåslitne geiter som tydeligvis hadde spesialisert seg på å slikke salt fra slitne og lettkledde turister som gikk Dronningstien. Vi så målet vårt der nede ved fjorden, og følelsen av å snart være ferdig smøyg seg innpå. Men for å sette kronen på verket måtte vi selvsagt bombe 1000 høydemeter ned Munketrappene for å sette en tid på det velkjente Stravasegmentet. Bare for å sikre at låra var helt kjøttkake når turen var over.

Fra å være en søvnig bygd med et halvkjent hotell og et fruktlager, forvandles Lofthus til et urbant episenter den siste helga i juli. Da fylles bygda til randen av sambygdinger, utenbygdinger, hjemvendte sønner og døtre og forbipasserende turister. Alt for å drikke sider og spytte morellsteiner. Ikke tilfeldig endte vår tredagers rundtur på kaia i sentrum, der vi rulla rett inn i folkehavet blant matboder og heliumballonger. Etter det som hadde vært en fysisk utskeielse av episk kaliber, var det magisk å slenge seg ned på første og beste (og eneste) gressplen og fråtse i fett og salt mens forbipasserende lurte på om vi var en del av showet.

Etter en kveld med intravenøst glykogen fra plastdunker og et bilateralt sosiologisk studie av øst-vest-problematikk (også kalt fest), ble helga avslutta på best mulig vis langs fjorden hjemme hos bygdas Mor Åse. Som nyassimilerte Hardinger vendte vi snuta østover neste morgen, visse om at det kommer en ny sommer, med nye muligheter til å utforske viddas magiske stinettverk.

NM i terrengultra i Oslomarka

Grenlands delegasjon beit godt fra seg under NM i terrengultra som ble arrangert i Oslomarka lørdag 3. september. Her er noen refleksjoner fra løpet.

For oss som ikke skulle ned i alpene å krige seint i august, pekte NM seg ut som et passende løp for å måle krefter og sjekke formstatus før høstsesongen. Ut fra det vi visste om Nordmarka så var både terreng, høydeforskjell og landskapstyper sammenlignbart med det vi finner hjemme i Grenland: Mye varierte og til dels tekniske stier, småkupert men mange høydemeter totalt. For meg som er vokst opp i flate Vestfold og aldri har vært noe O2-dyr har jeg lite å stille opp med i løp med veldig lange sammenhengende stigninger. Dessuten var dette løpet ideelt plassert i tid til å funke som en tune-up til høstens store ultramål i form av franske Les Templiers i midten av oktober.

NM ultratrail 2022

3. september, kl. 0700
83 km| 2400 m
Cut off: 15 t

Arrangør: Koll IL (nettside)

Første startpulje gikk kl. 06, for de som planla å løpe på mer enn 14 timer. Egil løp Rondane 100 km to uker tidligere og plasserte seg trygt i denne gruppa. Stian og jeg heia han av gårde i grålysninga. Vi ble litt nervøse da Egil ringte opp 20 minutter seinere, men måtte le da det viste seg at han bare skulle advare om litt glatte forhold med sand på steinene like etter Vettakollen. Egil er en lagspiller.

Klokka nærmet seg syv, og det strømmet på med deltakere til startområdet. Mari var favoritt i dameklassen, og var spent på de våte forholda og tilhørende offensivt skovalg. Formen var hun neppe bekymra over, etter å ha uppa gamet to hakk etter totalseieren i Skogvokteren i mai og uttak til kommende VM i terrengultra. Mer nervøs var derimot nylig hjemvendte Tobias, som var sjeldent påskrudd uten eget startnummer på låret. Etter å ha lekt seg ferdig med de store gutta i Mellom-Europa stilte han nå som syklende support på vegne av husstanden. Og som seg hør og bør i familien Fenre var svært lite overlatt til tilfeldighetene. Selv har jeg bevitnet Fenre seniors on-point crewing av sønnene sine flere ganger tidligere, og det fremsto åpenbart i dag at det aldri var snakk om noe postmann der i gården. En helt rolig fremført «det kan de bare hoppe og drite i», når det ble snakk om noen på-sparket endringer i crewingreglementet, vitnet om at det var rom for nøyaktig null dill-dall.

Spente mosjonister og en eliteutøver før start. Foto: Tobias Dahl Fenre.

Stian og jeg er ca. like gode med joggesko på beina, og uansett hvor mye eller hva vi trener så ender vi ofte opp med å løpe sammen eller å knive om sekunder eller plasseringer. I lys mitt rykte som slow-starter og Stians tidligere opplevelser med å sprekke, var han tydelig på at han ville åpne rolig og løpe sammen med meg. Han har sagt det samme ved flere tidligere anledninger, og jeg mistenkte at dette nok en gang var utopisk tåkeprat: Stian gikk ut i samme ville tempo, og jeg hadde mer enn nok med å henge på de første kilometerne. Det vil si, normalt ville jeg sluppet i første bakke og gått inn i min egen boble tidlig. Det er ikke (bare, hehe) det at jeg er så jækla lur og kalkulerende i starten av ultraløp, det er rett og slett min kropp som ikke trives med høy fart ut fra startblokka, den kommer liksom mer til sin rett etter mange timer relativt til mange andre. Men etter å ha følt meg som to millioner på de siste to mila av Blefjell tidligere i sommer, konkluderte jeg med at det faktisk går an å starte FOR rolig. Derfor bestemte jeg meg for å bruke Stian for det han var verdt, som et opptrekk. Innenfor rimelighetens grenser naturligvis.

Stian er hare uten at han vet det. Bak: Skilpadda. Foto: Nordmarkstraveren.

Rimeligheten innhenta meg ganske raskt. Etter Kobberhaugen på 14 km skrudde Stian opp farta ytterligere, og strikken ble lengre og lengre. Opptrekket var jo ikke for enhver pris, men jeg hadde ikke helt gitt opp ennå. Inn til første drikkestasjon på Kikuthytta (18 km) lå han 300 meter foran, men etter Kikuttoppen så jeg han aldri igjen. Jeg innså sakte men sikkert at fart og puls var litt for lite bærekraftig, så jeg ga opp å leke strikk og smøyg meg inn i min vante ultraboble. I løp av denne typen mtp lengde, varighet, terreng og høydeforskjell, ligger min sweet spot på høy sone 2, med innslag av sone 3 i bakker. De første to timene av løpet hadde jeg snitta på lav sone 3, og det var på tide å skru ned ett hakk og sørge for å holde helt inn. Opptrekket var likevel ikke bortkasta, da jeg helt sikkert hadde kommet ti minutter senere til Kikut om jeg hadde gått i bobla fra geværet. Hoftene mine var riktignok ikke helt fornøyd med prioriteringen, og sa tydelig ifra at de var enige i å roe litt ned. Hadde jeg vært for offensiv og kjørt meg selv i senk?

Jeg passerte Egil på vei ned mot Sandungen, men holdt ellers kontroll på pulsen og passa på å spise og drikke som jeg skulle. Så langt lå jeg på skjema mtp hydrering og næring, med en halv liter sportsdrikk og en bar eller en gel, dvs. totalt 200 kcal og ca. 0,8 g salt per time. Denne strategien holdt jeg hele veien, og jeg har aldri hatt så jevnt energinivå og så stabil mage i et ultraløp tidligere. De neste 20 km gikk jevnt og uten stor dramatikk, bortsett fra at mange av stipartiene var veldig kronglete og treigløpte. Det var stadig noen rundt meg i løypa, og de aller fleste var folk som åpenbart hadde åpna for hardt eller var gått på en semi-smell. Like før løypas nordligste punkt på ca 40 km, ser jeg en velkjent rygg gående oppover i lyngen med hodet litt bøyd.

Stian og jeg løp sammen et par kilometer, men jeg merka fort at jeg hadde mer å spa på med enn han og seg sakte ifra. Neste milepel var sjekkpunkt Stryken på 53 km, som også inkluderte en betydelig nedstigning og mange kilometer på grusvei. Hoftene digga ikke sub 5-fart, men det eskalerte heldigvis ikke. Og jeg visste jo også hvor mye grus som gjensto de siste 30 kilometerne, så det var briste eller bære. Vel inne på sjekkpunktet på 6 timer og 12 minutter elapsed, bytta jeg flasker og føyk videre.

Inn til sjekkpunkt Stryken. Foto: Olav Engen/Kondis.

Jeg tok det som et godt tegn at den ferdigrista colablandinga ikke var helt eureka, og at jeg dermed ikke var like dehydrert som en fort kan være etter seks timer i konkurransefart. Jeg begynte å tro på at mål finnes og regne på sluttid, mens jeg gravde dypt bortover de endeløse grusveiene som utgjør den tradisjonelle Nordmarkstraveren sørover mot Sognsvann. Selv om jeg hadde redda meg inn etter en noe hard åpning og kroppen fungerte bedre enn jeg kunne håpe, så er den siste tredelen av en ultra minst like mye en mental utfordring. Nå var det tid for å bruke alle triksa i boka.

Av en eller annen grunn hadde jeg satt meg som mål om å bli topp 20 i NM, sikkert bare for å ha et konkret mål og også å kunne si at jeg er topp 20 i Norge. Det høres liksom ikke så gærnt ut. Vet ikke. Da eldste sønnen konfronterte meg med dette tidligere i sommer, mente han det var alt for passivt. Topp 10 pappa, go for it. Litt motvillig godtok jeg utfordringa, men brukte dette som motivasjon underveis i den siste blokka før konkurransen. Disse tankene dukka opp igjen på dette tidspunktet i løpet, men en funksjonær på vannstasjon Gørja kunne ikke si noe om hvor mange som hadde passert før meg. Jeg hadde en vag følelse av at topp 10 ikke var helt borte fra bordet, og hoderegninga viste også at min forhåndsestimerte sluttid på 9.20 faktisk var mer enn mulig.

De siste tre mila besto ganske nøyaktig av 15 km grusvei og 15 km sti, og jeg fortalte meg selv at jeg SKULLE snitte sub 6 på dette strekket – dvs. 3 timer. Stiene ble breiere og turgåerne flere jo nærmere vi kom byen. Jeg tok en kilometer av gangen og begynte å merke at jeg hadde vært ute lenge. Og selv om jeg måtte grave dypt for å holde 5-fart på flat grus, pusha jeg hele veien i tilfelle det var noen foran meg som hadde fått det. Først etter Sognsvann, på jordene nedover dalen så jeg en rygg som åpenbart var med i løp. Det var noe kjent med den ryggen også, og på 300 meters avstand kunne jeg se at det var Mathis. Kjapp hoderegning tilsa at jeg ikke ville klare å ta igjen det på bare 1,5 km, men jeg skvisa sitronen ganske hardt helt inn likevel. Jeg spurter inn i mål på tiden 9 timer og 18 minutter, 17 sekunder bak Mathis, helt utslitt, men helt euforisk på en måte man bare blir i et ultraløp. Med henda på knærne, spør jeg Fenre-delegasjonen hvilken plassering jeg kom på. «Mathis kom på 10. plass», sier Bjørn. Da trenger jeg fem.

Det er mye som foregår inni hodet på en gang akkurat da. Euforisk over å ha fullført det jeg anser som mitt best gjennomførte ultra siden jeg begynte i 2016, med en kropp og en mage som spilte på lag hele veien for første gang. At treninga jeg har fått lagt inn etter en mai og juni prega av post-covid, har vært av en så god kvalitet at jeg er tilbake på mitt beste. Men kunne jeg krøsta den sitronen enda mer mot slutten, og kommet inn på på topp 10? Jeg visste jo objektivt sett der og da at akkurat det spiller keine rolle i den store sammenhengen, men jeg tillot meg selv å velte meg i egne følelser og kikke ned på egen navle i noen minutter før Tobias kom bort og skrapte meg opp fra asfalten.

Mari var selvsagt først av damene, på den fantastiske tida 8.31. Men hun hadde fått solid matching fra Marjo Liikanen som bare var 2 minutter bak i mål. På herresida var det også en tett duell i teten, med forhåndsfavoritt Didrik Hermansen først i mål på tida 7.22. Men ned til andreplass Erland Eldrup var det bare ett minutt! Jeg kan ikke forestille meg hvor tøft det må være fysiske og mentalt å bli jaga så tett så lenge når det står om NM-gull. Også er det utrolig inspirerende å se hvor raskt det faktiske er mulig å løpe i et slikt terreng. Cred til alle i eliten som stiller i lokale norske løp, vit at dere motiverer oss mosjonister enormt!

En snau time etter kommer Stian i mål, tar av seg sekken og slenger den på asfalten. At han var misfornøyd med egen innsats var tydelig. «Dette ultragreiene ække noe for meg» kommer det raskt, i typisk spontan rett-etter-målgang-antiklimaks som de fleste av oss kjenner til etter etter en dårlig opplevelse. Han modererer seg overraskende fort, hjulpet av faktum at han tross alt fullfører på en veldig respektabel tid etter å ha fått kjenne det tidlig.

Vi får tatt oss en dusj og dobla bekledninga for å være i stand til å være heiagjeng i noen timer utover ettermiddagen og kvelden. Trackeren viste at Egil var på skjema til å klare cut-off tida, og han skulle selvsagt få velkomstkomite. Det føltes faktisk meningsfylt å sitte på en benk i mange timer, nible litt til medbragt sjokolade og potetgull og heie i mål løpere som tikka inn med jevne mellomrom. Bare så synd vi var aleine om dette. Hver og en som fullfører et ultraløp, har vunnet sitt eget personlige VM, og det fortjener oppmerksomhet.

Personlige stats

Sko: Adidas Terrex Agravic Ultra

Mat: 2xMaxim Energy bar, 8x Gu gels

Drikke: 5,5 l. Hvorav 3 l sportsdrikk (Maurten/Maxim-blanding), 1,7 l vann, 0,3 l cola, 0,5 l saft.

Kalorier: 2000. Hvorav 1200 mat+800 drikke.

Salt: 6, 68 g. Hvorav 0,48 g fra 8 gels, 1 g fra 3x S!Caps, 4,8 g fra 3 l sportsdrikk, 0,4 g fra 2x Maxim Energy Bar.

Les mer: Kondis.

Merk: Jeg har i denne rapporten bevisst valgt å hoppe bukk over de mange åpenbare svakhetene ved ultradelen av arrangementet, for å fokusere på egen og andres opplevelse og prestasjon. La meg bare si det slik: Norgesmesterskapet bør inngå i et etablert og årlig arrangement, slik at arrangørens prestasjon og deltakernes inntrykk faktisk betyr noe for kommende års arrangement.

Skogvokteren ultra 2021 – resultater og løpsrapport

Tobias Dahl Fenre og Ingrid Lid vant den første offisielle utgaven Skogvokteren ultra 88 km, som ble avholdt lørdag 1. mai. Av 80 startende kandidater, var det 57 som fullførte og nå kan titulere seg Skogvoktere av Grenlands Villmark.

Etter fjorårets testløp med 18 deltakere (rapport), var det endelig duket for den første offisielle utgaven av Skogvokteren ultra 88km. Datoen var 1. mai, og de 100 plassene var fullbooket allerede i mars. Etter diverse kommunale justeringer fikk vi klarsignal til forskriftsmessig intervallstart mellom kl. 05.00 og 07.00 lørdag morgen. Med inntil 20 personer i puljer hvert 15. minutt. Selv om vi gjerne skulle hatt fellesstart, så gjorde intervallstartene at man møtte flere deltakere i løypa enn ellers. Løpsforholdene var ideelle, med nullføre ved start og maks 12 grader ut over dagen med delvis skya himmel. Med unntak av litt snø ved Gramsebu, Middagskollane og Skrehelle (ca 2 km totalt), var stiene tørre og optimale. Her følger resultater og utfyllende perspektiver fra flere av deltakerne (under).

Resultater åpen klasse

1Tobias Dahl FenreSiljan IL/Grenland Ultra Runners8:33:00
2Vegard TrisethNorconsult Grenland Ultra Runners10:44:51
3Irvin KildeGrenland Ultra Runners10:58:39
4Mathis Dahl Fenre 11:06:52
5Marius Elvedal 11:19:24
6Jonas ResareGrenland Ultra Runners11:39:01
6Pål ThoresenTreungen IL/Grenland Ultra Runners11:39:01
8Trond-Vidar Steen-HansenTeam Steen-Hansen12:37:41
9Simen Furnes 12:57:38
10Ingrid LidRomerike Ultraløpeklubb/BFG Bergen løpeklubb13:07:59
11Samuel FredrikssonSK Kraft13:18:30
11Luca Roncoroni 13:18:30
11Kenneth DæhlenRomerike Ultraløperklubb13:18:30
14Thomas FjeldstadEidanger IL13:55:24
15Espen ØdegaardenSprek Fritid13:56:17
16Anders VekveFjellsport.no14:37:07
17Stian Knippen KvernsmyrAndebu IL14:39:07
18Lukasz Chlosta 14:42:32
18Tomek Kalina 14:42:32
20Per-Kåre SortevikGrenland Ultra Runners / team bessefar/Gjerpen14:43:30
20Stian DalenEidanger IL14:43:30
20Ida Lindkvist 14:43:30
23Anne-Sofie Pollestad 14:45:49
24Heidi RørvikCharterultra15:19:29
24Sissel Gåre AndresenCharterultra15:19:29
24Silje ZetterstrømCharterultra15:19:29
24Hanne Nilssencharterultra15:19:29
28Thomas StornesGrenland Ultra Runners15:21:52
29Sindre Eid HermansenDet bøherriske stikompani15:30:10
30Egil KraglGrenland Ultra Runners15:31:07
30Malte Rogne 15:31:07
30Kristiane Holmøy 15:31:07
33Anders S SørensenGBR15:48:43
34Espen TonningGjerpen IF15:51:57
35Willy HansteenEidanger IL16:00:52
36Heidi Røren DahlPorsgrunn16:00:58
37Hans-Petter EikedalenPOL / ABB16:13:06
38Frøydis MelhuusKondisgruppa Elverum16:19:35
39Elin Akre TellumGjerpen IF / Sportsjentene16:20:18
39Steinar JansenGjerpen IF16:20:18
41Olav KillingbergtrøAsker Triathlon Klubb16:43:01
42Kirsten Vrålstad FahreGrenland Ultra Runners16:49:06
42Live StrandSportsjentene16:49:06
44Thomas HagenIngen17:20:10
44Lasse Hagen 17:20:10
44Kjetil KvanaasSkienssilhuettens langløperlag17:20:10
44Ernst MatreKraft Performance Center17:20:10
44Marcus Strøm 17:20:10
49Stian FrislieGBR17:20:41
50Marie Nordhov GundersenGjerpen IF17:29:29
50Yvonne ThorsenGjerpen IF17:29:29
50Fredrik NordliGjerpen IF17:29:29
53Jan-Harald LærumSkagerrak Sportsklubb17:36:02
54Gyri Hoksrud MyhreSkien orienteringsklubb17:43:00
55Frode Nysæter 18:29:46
56Henriette Thorp 18:41:00
57Bjørnar EidsmoSky Blazers19:30:30

Resultater kvinner

1Ingrid LidRomerike Ultraløpeklubb/BFG Bergen løpeklubb13:07:59
2Ida Lindkvist 14:43:30
3Anne-Sofie Pollestad 14:45:49
4Heidi RørvikCharterultra15:19:29
4Sissel Gåre AndresenCharterultra15:19:29
4Silje ZetterstrømCharterultra15:19:29
4Hanne Nilssencharterultra15:19:29
8Kristiane Holmøy 15:31:07
9Heidi Røren DahlPorsgrunn16:00:58
10Frøydis MelhuusKondisgruppa Elverum16:19:35
11Elin Akre TellumGjerpen IF / Sportsjentene16:20:18
12Kirsten Vrålstad FahreGrenland Ultra Runners16:49:06
12Live StrandSportsjentene16:49:06
14Marie Nordhov GundersenGjerpen IF17:29:29
14Yvonne ThorsenGjerpen IF17:29:29
16Gyri Hoksrud MyhreSkien orienteringsklubb17:43:00
17Henriette Thorp 18:41:00

Starten for oss B-mennesker gikk kl. 0700, og med minusgrader og klar vårluft borget det for perseforhold. På fjorårets testløp kjempa jeg meg gjennom på 11 timer og 32 minutter, noe jeg var veldig fornøyd med. Det var trossalt første gang, og på denne junidagen var det over 25 plussgrader allerede før lunsjtider. Vinterens og vårens trening hadde gått bra, selv om jeg gjerne skulle hatt en måned til med jevnlige langturer på bare og tørre stier.

Jeg har gjennomført en håndfull ultraløp siden debuten i 2016, og har etter hvert utvikla en konservativ åpningsstrategi som sørger for en positiv utvikling i løpet. Denne strategien er selvsagt et resultat av faila forsøk på det motsatte, og det er bare grusomt. Jeg liker også å observere at 99% av alle rundt meg åpner langt over evne. Da later jeg som jeg har knekt koden og feeder av andres overivrighet. Jeg er ikke ond altså, men bruker alle mentale triks når det lukter sagmugg. Opp kneikene til Årdalsåsen går jeg i taktfaste skritt og holder pusten kontrollert. Kroppen er uthvilt og restituert, og jeg går inn i sonen.

Jakten på FKT

Det knytta seg stor spenning til om hjemmehåpet og ultraesset Tobias Dahl Fenre ville klare å slå sin egen tid fra testløpet i fjor. Ni timer og tjuetre minutter på 88 kilometer høres jo ut som en temmelig solid tid. Men Tobias selv var offensiv og gikk åpent ut med mål om å klare under 9 timer. Etter å ha vært igjennom løypa flere ganger i ukene forut mente han at rekord var mulig, og snøen ble vurdert til å ikke ha veldig stor påvirkning på sluttida.

En stor del av motivasjonen bak rekordforsøket var å sette en FKT (Fastest Known Time) på løypa. Greia er her at man selv kan sende inn ikoniske ruter, og legge inn bestenoteringer. På den måten har man et sted å registrere egne løpsprosjekter, noe som er ideelt i en tid med færre ordinære løp enn vanlig. Nettstedet fastestknowntime.com har faktisk hatt en økning på 500% siden Covid inntraff, så dette er en greie som fenger.

For oss som er så heldig å få henge med Tobias på langturer er det motiverende å se hva en enkel kropp av kjøtt og bein er i stand til å utføre både utholdenhetsmessig og stiteknisk. Det smitter over på oss «vanlige», og gjør at man blir ekstra gira på å legge inn arbeidet for å bli bedre selv. Og selv om han uanstrengt prater i telefon i oppoverbakke, (vi andre har mer enn nok med å skaffe oksygen) så er nok de rolige langturene en viktig del av arbeidet. Jo større treningsmengder, jo roligere bør jo langturene gå, relativt sett. Fire mil i fire-fart gjør han selvsagt også, men da i smug før fuglene fiser.

Etter at den småkuperte bymarka er lagt bak meg finner jeg en fin tralt videre i det slakere terrenget over Klepp og Skiensgrensa og mot første vannstopp på Jarseng. Stiene er faste og bringebærbuskene befriende underutvikla. Selv om jeg ligger langt bak Pål og Jonas stresser jeg ikke og lar heller følelsen bestemme farta. Sjefssupport Stian hjelper meg å fylle vannflaskene og like borti veien smiler jeg til kameraet og Sebastian og Simen bak det.

Krysse sidespor med utflytta Telemarking

Utflytta Saulending Bjørnar Eidsmo har løpt det meste som er av norske ultraløp, og har også begitt seg utenlands ved flere anledninger. Bjørnar er en stifilosof, som har en veldig appetitt på gode løpsopplevelser, og etter møysom digital stilokking været han at det var noe med de der Grenlandsstiene som han ikke kunne gå glipp av. Som den erfarne i gamet stilte han for anledningen som støttekontakt og turkompis for ultradebutant Frøydis Melhuus, som hadde tatt turen fra Elverum for å sette distansepers på Skogvokteren. Bjørnar må ha tatt oppgaven på grave alvor; for etter 6 mil i lære fant Frøydis ut at nok var nok og seig i fra. Jenta med sine 18 vintre til tross gikk med det fra padawan til fullblods Skogvokter, MED brudd i både hånd og fot viste det seg i ettertid (Østlendingen artikkel). Her snakker vi badass.

Etter driftsveiene langs Mjøvann og Mensvann, stiger terrenget opp mot første skikkelig topp: Galten (373). Opp løvskogslia før toppstøtet kikker jeg symbolsk etter måren Jonas og jeg så i fjor, men isteden passerer jeg en gjeng glade jenter som har startet tidligere morgenen. Den provisoriske skogvokterhatten min får noen positive kommentarer, akkurat som jeg håpet. På toppen er jeg igjen forent med Pål og Jonas, og sammen med Vegard fortsetter vi videre mot mitt favorittvannhull – Drikkebekk. Oppkalt etter god vannkvalitet, stabil vannføring selv i tørre perioder, og at den ligger langt vekk fra andre knutepunkt og man er ofte tørst akkurat her.

Snøen opp mot Gramsebu er ikke sjenerende i det hele tatt, og jeg tar meg tid til å ta inn gammelskogens ro og lukten av nylig smelta snøleier. Ferdsel gjennom århundrer har gravd stien fra Kikut til Fiskebekk ned i terrenget, og det er lett å la tankene vandre til menneskene som reiste langs 1500-tallets E18. En som deler denne undringen som oppstår underveis på stien, er Bjørnar.

Bjørnars gave til løpenorge nemlig, er hans sjeldne evne til å formidle stemning, naturopplevelser og løpeglede. Med en leken og filosofisk form, hever han blikket over de fleste andre prestasjonsjagende skauklyvere og klarer det kunststykket å se (og formidle) nærkontakter med ekorn, spennende moser, kampesteiner og hakkespetter. Det er også derfor sidespor.net kanskje er den mest besøkte sti- og ultraløpsressursen på nettet. Dette er den mest omfattende løpsdatabasen for terrengløp, og krydra med mange gode løpsrapporter, tester og turtips. Jeg møtte Bjørnar første gang på Blefjells Beste i 2016, det var ultradebut for oss begge (rapport). Siden har våre veier krysses et par noen ganger på andre løp, og jeg husker spesielt godt at han kom i mål før meg på KRSUltra i 2018. Nå var det imidlertid ikke prestasjon som var i fokus, men lysten på å utforske nye stier. Slik beskriver han Skogvokteren 2021 med egne ord.

Arrangørene av Skogvokteren Ultra har laget et mesterverk av en rute. For meg ble dette en eventyrlig og krevende reise. Løypa, som binder kollene rundt Porsgrunn og Skien sammen, viste meg hvor unike og spennende skoger kan være når gamle trær får stå. Skrehelle var et høydepunkt i den sammenheng. Der var det et sjeldent vakkert landskap preget av berg, krokete furuer og utsikt over dalen. En snørik vinter med mye tid på ski og snowboard har gitt mindre løpetrening for min del. Å delta i et krevende ultraløp så tidlig i løpesesongen var derfor noe overmodig. Samtidig ønsket jeg å oppleve naturen og stiene arrangørene lokket med, samt sjekke form og utstyr for andre konkurranser senere. De siste timene var jeg utmattet, tørst og alene i natten. Jeg måtte virkelig jobbe med viljestyrken. Å bestille drosje fristet, men jeg klarte til slutt å komme meg i mål. Da var jeg veldig glad og lettet.

Ni mils treningstur

Ett av de fascinerende aspektene ved ultraløp er at forskjellen mellom menn og kvinner ofte er mindre tidsmessig, sammenligna med andre løpsgrener. Det er ikke uvanlig at kvinner vinner hele greia, særlig jo lenger tid løpet varer. Det spekuleres i at smertetoleranse kan være medvirkende årsak, andre igjen hevder at kroppssammensetning spiller inn. Det er uansett gøy å se en solid kvinneklasse, med mange sterke tider. Mange av deltakerne debuterte også på ultradistansen, blant andre tidligere nevnte Frøydis Melhuus som stilfullt men mirakuløst gjennomførte med brudd i både hånd og fot.

Men raskest av kvinnene under årets Skogvokter var Ingrid Lid, som også satte ny løyperekord med tiden 13:07:59. Ingrid er fra Kviteseid, nå bosatt i Skien, og har deltatt i mange ultraløp tidligere. For ett og et halvt år siden fikk Ingrid påvist tretthetsbrudd i lårbeinet, og etter en solid opptreningsperiode her hun tilbake i knallform. Ingrid forteller.

Det var en veldig positiv opplevelse! Merker at det at jeg vant betyr mer for meg enn jeg hadde trodd, siden det var så mye usikkerhet rundt skaden min og om jeg kunne bli så god som jeg var før skaden. Men jeg vil si at jeg tror jeg er enda sterkere løper nå enn før skaden.

Men seieren kom ikke helt uten problemet for Ingrid, som ikke hadde trent på å følge gps-spor på klokke før. Og å hvile seg i form var ikke en aktuell strategi forut for dette løpet.

Jeg føler egentlig jeg gjorde et dårlig løp – for det første var jeg sen med å bestemme meg for å delta. Jeg løp jo 200km uken før også måtte jeg jo ha støttekontakter de første 5-6 milene før jeg lærte meg å bruke gps-en min. Og så når jeg endelig hadde call på det så gikk batteriene ut og jeg gikk og lo og gråt på riksveien, helt til noen barmhjertige sjeler gav meg sine batterier. Så løp jeg bra helt til det var 8-10km igjen, da mistet jeg signalet helt og løp feil igjen og opp og ned en bakke, og så bare tok jeg en råsjans på siste delen. Men hvis jeg blir med neste år skal jeg stille bedre forberedt! Det var veldig gøy da, og beina føles bra så jeg tror jeg får en vanlig treningsuke denne uka.

Siden Vealøs har jeg lekt pac-man og ligger nå på en 5. plass. Etter 2 minutters cola-og-kos-stopp på Solvika vinker jeg hadet til familien og begir meg ut i ødemarken på nytt. Via Middagskollane entrer jeg Grenlandsalpene, som de steile Skrehellene litt humoristisk har blitt navngitt. Vi tar de alpene vi får. Vegard Triseth har løpt mange lange løp, og liker seg best på de aller lengste distansene. Han har grusa meg i de løpene vi begge har deltatt i, men nå ligger jeg i strikken to grantrær etter bakleggene hans. Vegard avslutter alltid sterkt, og jeg vet jeg ikke kommer til å komme i mål før han. Men så lenge jeg klarer å holde følge, er det en trygg lyslugg å feste øya i der fremme på stien.

Ned den 3 kilometer lange nedstigninga fra Vestre Skrehelle er jeg i mitt ess, og leker meg nedover Ankelura. Her passerer jeg en litt sliten 4. mann, Marius. Tre kilometer på vei er en grei avveksling før jeg unner meg et par minutter på pit stop på Ulvskollen parkeringsplass (eller bare UlvsP på GURsk). Her mater Stian meg med cola og smågodt og Kristin byr på ferske boller. Den endeløse grusveien opp mot Geitebuvarden blir litt lettere da.

Breaking 9

Tobias er vant til å løpe alene i ultraløp, men denne gangen fikk han selskap av ultra-podder Hans Kristian Smedsrød (NEDA-podcast). Han slang seg med på første halvdel, og tok det som en treningstur. Det er ikke mange som i utgangspunktet ville ha klart å holdt følge, men Hans Kristian er på vei tilbake fra skade og viste bra form. Men på vei opp til Skrehelle tok HK en rolig venstresving, og Tobias fortsatte videre solo. Kort sagt kan man si at andre halvdel må ha gått fort også skulle det vise seg, for maken til rakett i baken! Her er Tobias sine egne ord:

For min egen del ble løpet en solid opptur. Jeg klarte målet mitt som var å løpe under 9 timer og jeg fikk prøvd meg på litt ny ernæringsstrategi og løpsopplegg. Jeg hadde bestemt meg for å åpne hardt for å utnytte friske bein mens jeg hadde dem. Jeg visste det ville bli tøft siste halvdel uansett og ville komme dit med et solid forsprang. Positiv splitt er muligens ikke så dum strategi når løpene blir lange? På ernæringsfronten prøvde jeg meg på et i grove trekk væske- og gelbasert inntak og hadde i meg mer enn jeg har pleid tidligere. Dette fungerte også bra. Alt i alt veldig lærerikt og svært god erfaring å ta med seg videre. Jeg håper mange tar turen til Grenland for å løpe på stiene her og at det kommer noen som ønsker å prøve seg på FKTen som ligger på Skogvokterruta. Kanskje i neste utgave av Skogvokteren?

Selv fikk jeg vite tida til Tobias mens jeg sleit meg opp gjørma i Åfosskogen. Jeg lobba opp telefonen og ringte support-Stian for å fiske etter noen motiverende ord. Tallene åtte tjuetre måtte jeg gjenta med utestemme, og Vegard som løp foran meg snudde seg og lurte på om jeg hadde begynt med verbal selvhjelp der jeg subba i bakleksa.

Et varmt og inkluderende sti- og ultramiljø

Ernæringsstrategien hadde vært on point hele veien, med jevnt inntak av vann, brødskiver og hjemmelaget stikjeks. Mistanken om overinntak av cola kom snikende med kvalmen etter Langelandskollen. Vegard og jeg hadde tatt igjen 3. mann Mathis, og hadde brukbart driv sørover i Gulsetmarka. Men magen min surna sakte men sikkert, og vannflaskene ble sjeldnere fylt. Tanken på en ny saftig stikjeks virka alt annet enn innbydende, og jeg måtte sentrere all resterende energi og konsentrasjon på å holde på flyten. Jeg så at tidsskjemaet mitt til 11 timer fortsatt var mulig å nå.

For en som konstant bakgrunnsrendrer mulige furustier på bortgjemte halvøyer, betyr Skogvokterruta mye for Tobias. Det er også han har kompilert løypa, og er medarrangør og primus motor i Grenland Ultra Runners. Han har sitra i flere uker etter å få høre folks opplevelser av løypa og arrangementet. Om helgas løpsfest i Grenland sier Tobias følgende.

Skogvokteren ble helt magisk. For det første var det utrolig moro at vi klarte å arrangere løp. Så var det veldig gøy at det kom en del folk som ikke har tilknytning til Grenland fra før, og at en stor gjeng med ultraløpere fra Grenland stilte stil start. Det at det var puljestarter som ble naturlig organisert slik at de som antatt ville bruke lengst tid startet først gjorde at det ble veldig god stemning i løypa. Utrolig moro å passere blide folk i løypa og heie hverandre frem. Det er veldig gøy å være en del at et så varmt og inkluderende miljø som det vi har rundt sti og ultraløping i Norge og spesielt her i Grenland.

Vegard observerte nok at jeg hang litt ekstra langt etter opp Hentiabekken, og satt da inn et rolig rykk. Da jeg passerte lamaene på Brekka gård så jeg ryggen til Vegard for siste gang inn i skauen ved flyplassen. Kampen mot klokka fortsatte dog, og når Piggen ble passert før kl. 17.10 skjønte jeg at det ville gå. Derfra var det bare å gli nedover mot Rugtvedt, Kverdammen og over Porsgrunnsbrua. Så skarpt venstre langs elva og i mål med 2 minutter til overs. Midt oppe i kvalme, utmattethet og alvorlig dehydrering føltes det ganske rått.

Tusen takk til alle som deltok i årets utgave, og gratulerer så mye til alle nye og gamle Skogvoktere! Vi ønsker både Bjørnar, Ingrid, Frøydis, Vegard, Marius og Mathis og alle dere andre tilbake til Skogvokteren 2022. Da håper vi å kunne be inn til ny ultrafest med fellesstart, matstasjoner, publikum og dunka-dunk musikk ved målgang! Vi i Grenland Ultra Runners gleder oss allerede!

Grenland Ultra Trail 23 km og 47 km

På lørdag var det duket for den første utgaven av Grenland Ultra Trail (GUT), med start på Nisterud og målgang på Vestsida skole i Porsgrunn. 48 deltakere sleit seg gjennom langløypa på 47 km, som ble vunnet av Tobias Dahl Fenre og Mathilde Ilebrekke. På halve distansen vant Stian Hamre og Ingeborg Dahl.


Hjemmeseier og kvinnedominans

På 47-kilometern ble det hjemmeseier til Tobias Dahl Fenre, på den imponerende tiden 4.11.55. For de innvidde er dette en tid som trolig kommer til å stå en stund. Det er jo også over 2000 høydemeter involvert.

– Totalt sett er jeg godt fornøyd med gjennomføringa. Jeg begynte ganske hardt, på den mest krevende delen av løypa, sånn at midtpartiet føltes litt tungt. Jeg kunne nok holdt høyere fart mellom Ulvsvann og Hvitsteintjenn. Mot slutten kom det seg igjen, så jeg kunne avslutte sterkt.

Fenre har også komponert store deler av løypa, men den var godt merka, så seieren og tida må utelukkende tilskrives den fysiske prestasjonen. At han har et utholdenhetstalent av de sjeldne viste han seinest i Rondane 80-kilometer i midten av august, der han løp inn til en overlegen seier. Tidligere i sommer kom han også først i mål på «Skogvokterløypa», en 88-kilometers runde som går på stier rundt Porsgrunn og Skien.

På plassene bak Tobias kom Johan Ingemarsson og Kim Bråthen. På kvinnesida vant Mathilde Ilebrekke, etterfulgt av Lene Heimdal og Kirsten Fahre. Førstedame Mathilde skryter av løypa, spesielt det kuperte og varierte terrenget.

– Det var jo tungt, men det var også veldig passende at det mest krevende kom i første halvdel. Jeg fant fort ut at det var gøyere å løpe nedover enn bortover, og at oppoverbakker betydde litt etterlengtet gåing. Så jeg ble faktisk glad da de sa på siste drikkestasjon at neste del var løypa var kupert uten for mye bortover. God service og hyggelige folk både på drikkestasjonene og i mål gjorde opplevelsen enda bedre!

På den halve distansen, som hadde start ved Løveid sluse, gikk seieren til Stian Hamre, på tiden 2.06.43. Av topp tre var han riktignok eneste herre, for Ingeborg Dahl og Mari K. Fenre fylte plassene bak på hhv. 2.15.14 og 2.17.50.


På krevende stier gjennom Skien og Porsgrunn

Ultraløp (løp som er lenger enn et maraton) er i vinden som aldri før, og terrenget og de mange stiene i Grenlands nærmark er perfekte til formålet. Kl. 8 lørdags morgen startet femti menn og kvinner ferden sørover fra Såtaseter, like vest for Nisterud langs Valebøveien. Første milepel er den majestetiske Geitebuvarden, som også er løypas høyeste punkt med sine 525 moh. Det er like greit å gjøre seg ferdig med den tidlig i løpet.  Herfra slipper løperne seg nesten 300 høydemeter ned til Skådalsveien, før det går like herlig opp igjen til Langelandskollen. Videre på herlige (og tørre) stier forbi Siljuknatthytta ned steinura mot parkeringsplassen ved Valebøveien. Her er også første matstasjon, løperne benyttet anledningen til å fylle opp vannflaska og mange tok seg også tid til å fråtse i cola, seigmenn og potetgull.

Men dette er intet blivende sted, i stedet går turen rett opp igjen til Ulvskollen. Veien ned herfra går via den trange passasjene kalt Kremmern, og ned til traktorveien like ved Glasergruva. Etter en kilometer sørover langs Ulvsvann, brekker løypa av til høyre og opp mot Grunntjenn og Tvittingen. I sørenden av Tvittingen er det duket for litt klyving, og senere sleipe granrøtter, opp mot Sollifjell, før det åpner seg og blir mer løpbart mot Fantekjerringkollen. Herfra må man stokke beina godt i den bratte bakken ned til Skotfoss og Løveid sluse. Her gikk også starten på 23-kilometeren (kl. 11).

Herfra følger de to distansene samme vei til mål på Vestsida skole i Porsgrunn. Men før de kommer dit må de ta seg igjennom sleipe leirestier i Åfosskogen og sugende bakker opp til Brekka og flyplassen. Videre går turen over veien, og inn langs den øvre hesteløypa i Fritidsparken før det knekker opp mot Trommedalsveien og Hvitsteintjenn. Løypas andre matstasjon kommer ute ved parkeringa ved Voldsvegen. De som ikke forsynte seg med godsaker på første matstasjon, gjør det nok her. For nå er 33 kilometer tilbakelagt, og det begynner å kjennes i kropp og sjel.

Siste etappe går i Solumsmarka med sine småkuperte kneiker og furustier. Først opp mot Kjerkeåsen og ut til Ånnerød, til høyre opp grusen på Repleveien og opp en siste skikkelig sugende bakke mot Lakåsen. Bratt ned og så bortover i løvskogen mot Torsberg. Siste innspurt går i lysløypa, før du passerer Kverndammen og glir ned mot Vestsida.


Lavterskel langløp

Det er vanskelig å arrangere løp om dagen, men Thomas Stornes i Bedriftsidretten var fast bestemt på at dette skulle vi få til. Ved hjelp av gode medhjelpere og smitteverntiltak, ble GUT et etterlengtet lyspunkt i en tid hvor mosjonsløp er en mangelvare.

– Arrangementet har gått over all forventning, mye takket være de mange frivillige som har stått på med løypemerking, på matstasjonene og i målområdet. Også er det rått å se så mange glade løpere, selv om de er slitne og har det vondt er det bare smil å se likevel. Det er kult.

For det skal gjøre litt vondt å fullføre lange terrengløp. Det er en stor del av fascinasjonen ved lange utholdenhetskonkurranser – det å få kroppen til å lystre og å være i stand til å bevege seg over lange avstander i krevende terreng. Det blir alltid godt når man kommer i mål, og mot slutten av slike løp er nettopp det en stor del av motivasjonen for å holde helt inn. Det handler i bunn og grunn om mestring, og en skal heller ikke kimse av dopaminrusen en får etter å ha tatt seg fullstendig ut. Den kan vare i flere dager. Thomas forteller at han ønsker at flere skal tørre og utfordre seg selv på lange løp.

– Selv om løypa er hard, er målet at løpet skal være lavterskel. God merking og matstasjoner gir en trygghet for mange, og kanskje det har bidratt til at det var flere debutanter med. Også har vi tatt med kortløypa på 23 kilometer, som er mer enn langt nok for mange.

Blir dette en årlig greie?

– Ja!

Resultatene fra løpet finner du her: https://live.eqtiming.com/53839#result:200991-0-0-1-1-

Link til alle bilder (kan brukes fritt mot kreditering): https://drive.google.com/drive/folders/1yz–VBPPTueQWQNOilXFD0p0ZwUxhQDx?usp=sharing

Løpets hjemmeside: https://telemark.bedriftsidretten.no/events/p/1000040013/gut-ultra-2020

Blod, svette, tårer og kjærlighet i Rondane

Andre helga i august var det dags for en eventyrhelg med sti- og fjelløping i magiske Rondane. Noen av oss løp langt, noen løp superlangt, noen fikk heteslag, noen vant, og noen løp brøyt barrierer de aldri trodde var mulig.

Hvem som gjorde hva, kommer vi tilbake til. Men vi kan begynne kvelden før løpet, på en romslig AirBnB-hytte på Tiriltoppen i Morkagrenda, ca 15 minutters kjøring øst for start og mål i Folldal. Løpets egne planlagte pastaparty utgikk på grunn av covid, så Simen tok saken i egne hender og disket opp store mengder pasta med laks. Det var en alvorspreget gjeng som fortærte The Last Supper, vel vitende om at morgendagen ville by på noe langt mer utfordrende og potensielt ubehagelig enn å sitte tilbakelent på en terrasse en nydelig sommerkveld i fjellheimen.


Harde fakta

  • Rondane 50: 85 km og 2700 hm, start på Dørålseter og mål i Folldal.
  • Rondane 100: 163 km og 5400 hm, start og mål i Folldal.
  • Terrenget er for det meste sti, med mye stein. Noe grus og traktorvei. Spektakulære omgivelser.
  • Løpets hjemmeside: Rondane100.no


Simen, Kristiane, Tobias og Irvin skulle begi seg ut på 50-miles, mens Jonas og Egil var påmeldt voksenløypa på 100 miles. Selv om vi forberedte oss på en hard lørdag (og søndag) med blod, svette, tårer og hard jobbing, hjalp det at rammene rundt løpet var som de var. Rondane er som det er – enormt vakkert, og organiseringen av løpet virket superproft på tross av at dette var første gang det ble arrangert. I tillegg lå det et stabilt høytrykk over hele landet, og vi kunne slippe å bekymre oss over tåke, storm, snø, osv. To uker i forkant hadde det vært nettopp dette. Etter litt prepping av utstyr, dobesøk og friidrett på et antikvarisk TV-apparat, fant vi etterhvert hver vår seng. Egil og Jonas skulle i ilden allerede klokka 05, så her var det om å gjøre å få hvile.

Simen var designert sjåfør for de tidligstarterne, og fikk heiet Egil og Jonas av gårde fra startstreken ved Folldal samfunnshus. Stemningen var spent, som seg hør og bør før en legger ut på 160 kilometer i fjellterreng med løpesko og startnummer. Egil har fullført flere slike løp tidligere, og hadde roen som alltid. Men for Jonas var dette ilddåpen. I juni fullførte han Skogvokteren 88 km med glans, men det var også det lengste han hadde løpt inntil da. Nå var distansen dobla, og den seige svensken skulle vise at sin sub 3-maratonform kunne utrette ting også på ultraløpenes kongedistanse. Jonas var spent på hvordan kroppen ville reagere på løping så lenge, inkludert nattestid, under forhold han aldri før har løpt i. Han var ydmyk til distansen, og hadde først og fremst mål om å gjennomføre: «I’m an absolute beginner, som Bowie sjöng».

Jeg nevnte høyttrykk. Det var 2 grader på start.

Dørålseter turisthytte, 1040 moh

Fast forward til klokka 12, da resten av gjengen sto på startstreken på Dørålseter turisthytte. I et vidåpent landskap i grågrønt med voldsomme fjell på alle sider, hadde arrangøren rigga til tenna med oppblåsbart startsegl og partytelt. I tillegg til å være starten på 50-miles, var det også checkpoint med servering for 100-miles. Red Bull-bilen spilte dunka-dunk-musikk og folk stima lett nervøst hit og dit i forsøk på å finne det lille som var av skygge. Vi hadde tatt bussen opp fra Folldal, spist vår andre frokost og hydrert oss etter beste evne. Temperaturen hadde i løpet av formiddagen steget til over 20 grader, selv om vi befant oss på 1040 moh. Vi sendte en tanke til de to som hadde vært ute og kjempet i 7 timer allerede, men nå var det fokus på egen kropp som gjaldt.

Tobias var forhåndsfavoritt på distansen, og det fremgikk tydelig allerede rett etter startskuddet var gått at han igrunn var enig i den vurderingen. De tre-fire som hang seg på, slapp etter ca. 20 meter. Først skulle Langglupdalen forseres. Denne steg rolig ca 400 høydemeter fordelt på 10 kilometer, før det gikk tilsvarende ned igjen ca 10 kilometer mot Bjørnhollia. Med unntak av noen kneiker, var det slake linjer, og stien var relativt god. Men likevel var det mye stein, og tidvis steinur. For min egen del, åpna jeg kontrollert med med bra driv og kontroll på pust og puls. Noe var likevel ikke helt som det pleier, noe jeg igrunn er vant til under varme løp. Noe var off. Allerede på kilometer 5 merka jeg at føttene var sykt varme, og den gnagende (!) følelsen av et begynnende gnagsår på tåballene. Begge faktisk. Gnagsår hadde jeg ikke opplevd på fire år. Jeg trodde også jeg hadde kontroll på mat og væskeinntak. På de første 22 km og 2,5 timene hadde jeg drukket 0,5 liter sportsdrikk og 0,5 liter vann. Det føltes ikke ut som jeg trengte noe mer der og da, men nede i Bjørnhollia der lufta sto stille og kvikksølvet hadde steget enda mer, fikk jeg nok en gang bekreftet at det er langt mellom liv og lære. Det ble tungt. Jeg bada hodet i elva og sleit meg opp noen djevelske steintrapper opp Musvolkampen mens jeg tygde på en seig og tørr energibar med åpen munn og fikk havregryn i nese og luftrør. Dette er alt, alt for tidlig å begynne å slite. Det var på dette øyeblikket bare 4-5 foran meg i løypa, men når det gikk slakt nedover mot Strømbu var jeg ikke i stand til å lange ut slik jeg hadde sett for meg. Det var egentlig veldig løpbart, og et terreng jeg normalt trives i. Nå snubla jeg i steiner, sklei på mose og hadde et skummelt nesten-overtråkk. En annen løper som hadde ligget bak meg en stund tok meg igjen og feis ifra på dette tidspunktet. Slik skal det jo ikke være!

Checkpoint Strømbu 28 km, 700 moh

Inne på checkpoint Strømbu var jeg gåen, men ikke mer enn at jeg ikke hadde DNF i tankene. Plukka opp en kopp glovarm cola og sjokomelk. Raskt ut igjen, over veien og opp i skogen. Ut fra løypeprofilen ville den kommende stigninga være den mest krevende på hele turen, det var jeg klar over. Den viste seg å være langt mer krevende enn jeg hadde forestilt meg, spesielt i min dehydrerte og underernærte tilstand. Det var høyreist furuskog og jevnt 30% stigning, og lufta sto dønn stille. Det må ha vært nærmere 30 grader her. Selv rolig gåtempo føltes blytungt. Halvveis opp satt jeg meg på en stubbe og funderte litt over livet og lot pulsen synke. Dette kan aldri gå. KANSKJE vil skrotten våkne til live over toppen når det flater ut? Jeg fortsatte motvillig opp bakken. Det kom flere folk opp bakfra som passerte meg, noe som ytterligere påvirka mitt negative tankesett. Det flata etter hvert ut over tregrensa før det bikka over mot en enorm flat dal med utsyn til nok en monsterstigning. Tempoet gikk ikke særlig opp, og da jeg måtte gå i nedoverbakken også sa jeg takk for meg. Det var ingen mulighet å droppe på neste checkpoint Breisjøseter (43 km), og neste er Grimsbu på 73 km. Det betyr 40 km før drop-mulighet. Jeg var ikke klar for den oppgaven, og snudde slukøra tilbake mot Strømbu mens jeg tenkte på hvor godt den sjokomelka hadde smakt om den var iskald.

Nede ved Strømbu var Simen og Kristiane kommet inn. De hadde løpt sammen fra start av, og hatt en flott tur hit. De var slitne selvsagt, men etter inntak av mat og bytte av sko var begge ved godt mot på vei ut av sjekkpunktet. Det er en fryd å være rundt Simen og Kristiane, nyforelsketheten smitter og man kan ikke annet enn å smile av dialogen og interaksjonen dem i mellom. Å løpe et ultraløp sammen som par, må være den ultimate testen på et forhold.

Mens jeg ventet på skyss tilbake til Folldal, fikk jeg også litt gratis underholdning i form av å iakta de to ledende på 100-miles distansen. Sebastian Krogvik hadde ledet fra start og holdt et forrykende tempo i 100 km, men satt nå i en stol og var medtatt. Det viste seg at han på dette tidspunktet var tatt ut av løpet av løpslegen. Årsaken var elektrolyttubalanse, trolig saltmangel. Pulsen hans raste, og han hadde visstnok vært litt fortumlet og forvirret i en periode i forkant av at kom inn til sjekkpunktet. Dette er et tydelig vitne om hvor viktig væske og elektrolyttbalanse er i løp, spesielt for de som løper fort. Like etter kom andremann Paul Ogier inn. Han var også medtatt, og det så ærlig talt ikke ut som han var klar for 60 kilometer til. Beskjeden om at han nå ledet løpet må ha gitt en ekstra boost.

En positiv ting med at jeg nå var ute av løpet, var at jeg hadde muligheten til å følge siste del av Tobias sitt løp, og å ta imot han ved mål. Det var faktisk en god trøst. For Tobias hadde ikke fada, eller latt seg påvirke av forholdene. Racetracker fortalte om et voldsomt tempo, og solid ledelse. Etter en dusj og litt kalorier på Tiriltoppen var klokka blitt 19, og Tobias nærma seg mål. Jeg kjørte ned til Grimsbu for å heie og høre hvordan det gikk. Han hadde et solid driv og virka helt ship shape før de siste 12-13 kilometrene.

Rondane 50 miles

Publisert av Irvin Kilde Lørdag 15. august 2020
Live-sending fra Grimsbu, 73 km.
Litt reaksjoner og småprat ved målgang.

For Egil hadde dagen vært varm og tung, og han hadde droppa ut ved 60 km. Det var hans første DNF, noe han synes var kjedelig. Men han hadde ikke klart å ta til seg næring etter kilometer 40, og var kokt i bein og topplokk. Han fikk skyss til Folldal, og rakk akkurat å ta imot Tobias i mål sammen med meg.

Vi fulgte Racetracker jevnlig. Da Egil og jeg la oss i 23-tida, lå Simen og Kristiane an til å komme i mål i 05-tida. Vi våkna av klokka 04.30 og hoppa i bilen til Folldal. Vi rakk akkurat å ta i mot ultraparet sjanglende inn i mål, hånd i hånd, like før soloppgang klokka 04.50. De var slitne, fornøyde og overveldet av å ha holdt det gående i over 17 timer. Natta hadde vært lang og kald, men tydeligvis effektiv og godt disponert. Andre halvdel gikk nesten like raskt som første.

Etter en tur på hytta med dusjing og et par timers slumring var det duket for the grand finale, Jonas sin målgang. Han hadde lenge ligget an til målgang i 05-tida, men hadde fått det tungt nattestid og sakket tempoet noe. Men han hadde likevel bra driv, og var fast bestemt på å fullføre. Det var en preget og sliten Jonas Resare som kom i mål litt før 9 søndag morgen, etter litt over 28 timer på tur. Også skal det legges til at 28 timer i denne sammenheng er ganske så bra prestasjon. I tillegg til at 40% av de 100 deltakerne på 100-miles droppa ut, hadde han over 30 stk bak seg i mål. La oss avslutte oppsummeringen av Rondane-helga, med Jonas sine egne refleksjoner rundt sin egen gjennomføring:

Efter att jag närmast kröp i mål har jag tänkt på vad som präglade mitt lopp och vad jag kunde/borde lära av till en annan gång. Kanske det även kan vara lärorikt eller i alla fall tänkvärt för andra?

  • Min målsättning var att öppna lugnt och kontrollerat. Jag öppnade kontrollerat, men för offensivt. Om jag kunde starta pånytt skulle jag öppna långsammare. 100 miles är långt och man behöver energi till slutet av loppet…
  • Jag hade med bröd och energibarer. Om jag skulle packa pånytt skulle jag ta med mer egen högoktanig näring. Det är långt mellan matstationerna och där finns det främst mycket småplock och snacks, men inte alltid karbo som man behöver för att fylla på lagret under ett längre lopp. Det var riklig tillgång på porlande, klart och kallt vatten i bäckar och älvar.
  • Jag hade bestämt mig för att stanna på matstationerna för att äta tillräckligt. Jag önskar att jag framöver kan unna mig ännu mer tid till att äta och ladda på matstationer. De minuterna man investerar i återhämtning, näringspåfyll, klädbyte får man helt klart betalt för under påföljande timmar (som det var till nästa station).
  • Jag hade förberett mig på varierande terräng och tuffare terräng på andra halvan av loppet. Jag hade planerat skobyte (hade packat skohorn) och det funkade enligt planen. MEN, jag hade inte undersökt eller förstått hur stenigt det var på andra halvan. Om jag hade vetat om hur stenigt det var så hade jag sparat mer energi och mer saft i benen til den terrängdelen som krävde absolut mest.
  • Lyssna till kroppen och speciellt till fötterna – andra halvan fokuserade jag på att komma i mål. Med lite bättre fotvård, kunde till exempel bett om hjälp av en sjukvårdare på en av stationerna, så kunde «slutspurten» (haha) blivit skonsammare. Nu kom jag i mål med fötter som behövde flera dagars vila innan jag kände igen de igen.
  • Jag är egentligen nöjd med utrustningen och packningen. 100 miles sträcker sig gärna genom en natt och då behövs hela spektret av kläder. Temperaturen varierade mellan +2 och +25…. Följ listan «mandatory equipment» och ta dig tid till att byta kläder när det behövs.
  • Jag känner att jag kunde lita på gpx-filen. Min Garmin hjälpte mig tillbaka till stigen när jag ensam och lite ängslig snubblade omkring bland stenar, buskar och vattenhål i mörkret. Ett par titt på urtavlan gjorde att jag hade möjlighet att hitta tillbaka till («den omärkta») stigen. 

Hoppas att mina «nybörjar-tankar» kan vara till hjälp när du skall ut på äventyr! Vi ses på eller utanför stigen!



Resultater 50-miles
Resultater 100-miles
Kondis-reportasje

Vestfold Historic Ultra Trail (VHUT) 50k

VHUT er et splitter nytt ultraløp i Vestfolds skoger, med 140, 80 og 50 km på menyen. Det er jo for gæli å ikke være med på et slikt gilde på gamle jaktmarker. Her er gjenfortelling av min opplevelse av 50-kilometern.


Ifjor løp jeg 80-kilometern Sande til Verdens Ende, vant gjorde jeg og (kremt), men artigst med det løpet var å cruise gjennom steder jeg har et forhold til. Jeg har aldri løpt spesielt mye i Vestfold, da jeg bodde der var det fotball for alle penga, og de gangene jeg var i skauen var det med støvler og fiskestang. Jeg begynte først med løping da jeg bodde i Trondheim, og siden Stavanger og Grenland. Jeg hadde aldri noe mål om å flytte til hjemfylket, men politikerne gjorde så det ble sånn likevel på en måte. Nå bød det seg nok en mulighet til å gjenoppdage gammel geografi, med nye øyne og med joggesko på beina.

Primus motor for VHUT er Arne Nåtedal. Han har jeg sett flere ganger i løp jeg har deltatt i, og det er nå tydelig at han deler min forkjærlighet for stier, gjerne de som ikke er tråkka istykker, eller de som bare er tråkka av små dyr. Løypa han har sydd sammen, vitner om endeløse timer ute i skauen, for mange av stiene har ikke Kartverket den villeste anelse om. Hadde det ikke vært for Rondane 50 miles i midten av august, hadde jeg nok bitt over hele kaka. Men 50 kilometre er også artige, fordi det da går an å ha litt fart hele veien. Og jeg har alltid tenkt at sånn megdistanser får komme når jeg blir enda eldre og enda seigere.

En positiv ting med nye, lavterskel ultraløp, er at det ofte ikke er hundrevis av deltagere, spekka med ski- og o-løpere. Da kan sånne som oss _litt gode_ løpere også ha en sjanse til å skinne litt. Selv om fokuset mitt som løper er på opplevelsen og prestasjonen opp mot min egen kapasitet, så er det alltid gøy å være med i toppen. Jeg innså at dette løpet trolig var i den kategorien, og bestemte meg for å leke god og recce løypa på forhånd. Siden løpet skilter med egennavigering, ville jeg minimere sjansen for feilløping. Jeg fikk løpt igjennom de første fem og de siste 25. Partiet i midten der fikk jeg ta på sparket, jeg hadde jo trossalt fiska masse i og rundt Merkedammen.

Høy luftfuktighet og lave forventninger på start. Foto: Simen Nordby.


Min favorittaktivitet – strikking

De første 2,5 km stiger jevnt 250 høydemeter opp til Snippane (399) på mer eller mindre gjengrodde traktorveier, ispedd noen stiløse linker. Det dannet seg raskt en frontkvartett, med Espen (vinner av 21-km på Blefjells Beste 2 år på rad), Frank (ingen intro nødvendig) og Mariusz (kjente ikke til han fra før), og meg på halen. Eller i strikken. Jeg elsker de gangene det passer seg å ligge i en sånn posisjon. Ikke fordi jeg bare såvidt klarer å henge med, ei heller fordi jeg ligger og lurer eller er kynisk, men fordi jeg da kan justere intensiteten ut fra mine egenskaper. Gi litt i bakkene, ta litt på flatene. Den type ting. Alt for å konservere så mye av safta som beina holder, og holde sitronen spenstig og full. Den skal nok skvises ja. Men ikke før muligheten for punktering er borte. Åpningstempoet var fornuftig, og det så ut til å bli en flott tur gjennom Vestfoldskauen.

Tetkvartet tidlig i løpet. ActionFrank for øyeblikket uvanlig anonym bak Espen. Jeg strikker. Foto: Mona Kjeldsberg.
Utsøkt utsikt fra Skalhogg – på de fleste andre dager enn idag.

Ned mot Merkedammen ble det langa litt ut på grusvei før det gikk inn i regnskogen igjen, opp mot Skalhogg (424) og løypas høyeste punkt. Stien opp her var forresten helt sinnsykt bratt, på nivå med Vestlandet. Like sleipt og vått og. Vi dansa oss videre over kloppene på Tolvmannsmyra og løp langs idylliske Svartvannet, mens jeg tenkte på hvor mange pene ørreter jeg hadde fått der for 20 år siden. Det var hele tiden tekniske stier, med hyppige innslag av våt myr. Våt myr har vi ikke så mye av i Grenland, men heldigvis hadde jeg tjuvtrent på Blefjell to uker tidligere. Jeg holdt fremdeles greit følge gjennom skauen, jo mer kronglete jo lettere føltes det sammenligna med de andre tre i turfølget. Kneet kjente jeg ingenting til.


Usunn teknologi

Et lite skjær i sjøen dukka nemlig opp da jeg kjøpte meg ny løpeklokke, to uker i forkant. Noe påvirket av løpevenner i Grenland Ultra Runners så måtte jeg jo bare ha live Strava-segmenter på klokka. BIG MISTAKE. Det er tøft å si nei til klokka når den sier GO!, noe som førte til mye innslag av fart på turene i siste halvdel av juli. Det likte slettes ikke det venstre iliotibialbåndet mitt, og begynte å snike seg innpå den laterale femorale kondylen. For dere ikke-nerder: Løperkne. Dette har jeg vært borti to ganger tidligere, og jeg vet hvor lenge det kan ta å bli kvitt det. Jeg har da også lært at tiltak må settes i verk tidlig, før det får utvikla seg for mye. Siste uka ble derfor brukt til å trekke litt i nødbremsen, i form av nesten utelukkende motbakkeløping på mølle. Alt over 5% stigning brydde ITB-en seg ikke nevneverdig om. Samtidig tok jeg opp igjen tøyerutinen min. Dørgende kjedelig, men det funker.

Min deltakelse spøkte helt frem til kvelden før løpet. Jeg hadde anskaffet støttebandasje til å løpe med, og fått testa det ut på en tur. Det virket lovende, men farta på den turen var av søndagsslaget, og hva ville skje når farta skulle skrus opp i en konkurransesituasjon? Det var mye frem og tilbake, og jeg bestemte meg for å ta løpet som en moderat langkjøring, med mindre jeg lå an til å vinne. Om det ble ulevelig var det jo bare å bryte. Jeg har vært i lignende situasjoner tidligere, hvor jeg har brutt løp vel vitende om at jeg aldri burde starta. Mirakler skjer sjelden, men man jo ikke slutte å tro?


The band broke up

Traktorveien ned fra Brånafjell mot Smalmyr, etter ca 15 km, markerte enden på en æra, og den tilsynelatende uatskillelige firerbanden gikk hvert til sitt. Nå ventet 5 kilometer grusvei med minus 5-8% nedover mot Høyjordsletta, og Espen hadde fått nok av myrsteg og fant ut at han ville løpe alene i et høyt tempo. Like etter seig Frank og Mariusz ifra de og, og jeg sto igjen som en mutt Ringo mens jeg fylte vann i Merkedamselva. Jeg lot meg riktignok ikke stresse av dette. Kneet hadde kjentes topp ut til nå, men er det noe som kan fremprovosere ITB-ens vrede, så er det slake nedoverbakker i høy fart. Jeg tok meg selv i nakken og trava nedover i kontrollert 4.30-fart, og trøsta meg med at under fire blank fort ville ha tæra uforholdsmessig mye i slike løp. Jeg tar de mot slutten peppa jeg meg selv med.

Vi er ikke mer seriøse enn at vi dokumenterer litt fra stien.

Nede på Høyjordsletta hadde jeg godt overblikk forut. Espen var long gone, og Frank og Mariusz var en snau kilometer foran. På vei opp til Nabberen etter ca 22 km, ble jeg møtt av en alltid smilende support-Simen som var på plass for å heie på Kristiane. Han kunne fortelle at Espen nå var 11 minutter foran meg, og de to andre ca 5 minutter. Det var bare å hoppe i det (bokstavlig talt; det var en hoftedyp dam midt i stien på toppen av Nabberen) og stålsette seg for et par timer med solokriging i den psykologisk utfordrende midtfasen av løpet. En trøst var dog at jeg nå entra siste halvdel av løpet, et strekke jeg hadde løpt på forhånd. Det gir en trygghet, og all energi kan fokuseres på å løpe avslappa men radig. Det bar over Fossanveien, gjennom skiløypa og mot Langevann. Teknisk granrotsti i vannkanten før det gikk over i 2 kilometer med grusvei. Inn på lett flytsti, før løypa svingte nordover og snirkla seg bratt oppover mot Søndre Brattås. Nydelig teknisk flytsti bortover ryggen med fjellskrent på venstre side, fortsatt uten særlig utsyn på grunn av tåka. Men jeg var jo ikke på søndagstur idag, selv om det var søndag. Like før toppen, etter ca. 34 km, tok jeg igjen Mariusz. Han hadde åpenbart lavere fart enn meg, så jeg passerte lett og ledig. «You OK?», «Yes, bad stomach». Midtfasen var over, og nå føltes alt mye lettere. Både mentalt og i beina. Det var på tide å sveive igang saftpressa.


«Fade the least» aka «Fade with grace»

Kneet hadde oppført seg eksemplarisk til nå, og jeg kjente at det var saft nok igjen på tanken til å skru opp intensiteten ett hakk. Fade the least, er mantraet mitt i sånne situasjoner. For alle fader før eller siden, i større eller mindre grad. Det har på en måte fulgt meg gjennom løpekarriæren min. Jeg sprengåpner sjelden, sikkert fordi min styrke er å kunne holde _relativt_ høy intensitet, relativt lenge. Bikker det for langt opp i rød sone, kan det fort gå sørover med både bein og mage. Plukking av folk mot slutten av løp gir også en veldig positiv opplevelse, både underveis og sett i etterkant.

Nedover fra Søndre Brattås mot Pyttedraget holdt jeg god fart, først gjennom en underlig gran- og bøkeskog, før jeg styrte ned i leiredalen og kryssa Ramneselva. Denne jungelfloden i miniatyr har en bestand av den sjeldne elvemuslingen, men jeg klarte å avstå fra fristelsen om å stoppe å titte. Istede peisa jeg videre gjennom det lange grasset på Tufteplassen og over Sjøssfjell, eller «Sjøss-meg-i-****-fjell» som jeg døpte fjellet for øyeblikket. Apropos barnehage, før Bergsåsen svingte løypa til venstre ned langs utområdet til en barnehage. Her finner jeg en bortkommen Frank, på leting etter lekekamerater. Vi tok følge frem til Revetal, der jeg måtte en kjapp tur innom utekrana for en siste bunkring av vann før finalen. Det var 9 kilometer igjen til mål.

Det minuttet det tok meg å fylle vann, brukte Frank godt, og seig igjen ifra. Gjennom de kronglete gatene oppe i Revetalfeltet var jeg godt kjent, og tok meg raskt igjennom før jeg entra hogstflatene på Lefsrødåsen. Frank så jeg ikke noe til i det åpne landskapet, var han stuck i Grevlingstien eller Røyskattlia? Svaret fikk jeg etter å ha passert Bøåsen og tatt av opp mot Skjeggestadåsen. Der fikk jeg glimt av Løken på toppen av kollen, mens jeg var i bunn, og jeg anslo avstanden til ca 3 minutter. Det var nå ca 5 kilometer igjen til mål, og på tide å skvise sitronen til siste sure dråpe. De siste to flytstipartiene før mål skulle nailes, i det minste for å få en så god sluttid som mulig.

2:a plats är ju också jättebra

To kilometer før mål ser jeg kjent rygg, men med gående bein nedenfor. Espen hadde løpt til krampa tok han, og var nå henvist til fotgjengertempo. «Du så jo ut som en million der bak», uttrykker jeg medfølende. «Jeg følte meg som en million også, i 40 kilometer». Kjipern, rett og slett. Men med en så god kapasitet som Espen har, kommer han til å få sin revansj på ultradistansen. Men det var ingen veldedighet fra min side på dette tidspunktet. Jeg løper florlett forbi, og hadde jeg hatt god flyt forut for dette, fikk jeg det i hvertfall nå. Man må jo prøve liksom – fullt inneforstått med at Frank må ha passert Espen like før, og fått los på «bøtta», som han åpenbart er veldig opptatt av. Det ville derfor bli vrient å slå et konkurransehue av det kaliberet dersom det skulle komme til en spurt. Og med bare snaue to kilometer igjen til mål, kom det aldri til det punktet.

Jeg skviser på og kommer i mål på 5:09:35, bare 1:25 bak Frank. Akkurat passe sliten, og med et kne som har gjort som den har fått beskjed om hele dagen. Kall det gjerne et mirakel, men jeg velger å tro at nødbrems og gode tiltak ble iverksatt i tide. Jeg kunne ikke ha håpet på en bedre gjennomføring og totalopplevelse.

Stappa t-skjorta baki shortsen for å hindre fuktskade på telefonen, som lå i magebeltet (for øyeblikket pungvarmer). Foto: Arrangøren.
Forsoningens time mellom to kamphaner. Foto: Simen Nordby.
Tar grill fremfor plastbøtte, any day. Men kjekt å stå i midten da.


Avslutningsvis vil jeg berømme Arne og kona Bjørg Marit som har levert til de grader i denne første utgaven av Vestfold Historic Ultra Trail. Løypa var helt etter min smak, og rammene rundt var solide. Rett og slett et trivelig, lavterskel bygdeultra med proft opplegg. Jeg kommer garantert tilbake, og da vil jeg få med meg enda mer av gildet. Dessert og nachspiel og alt. Noen som fikk med seg både dessert og nachspiel var nemlig de fullførende på 80- og 140-kilometeren. For en gjeng med helter!

Fullstendige resulater
VHUT
VHUT-Facebook
Kondis-artikkel

Blefjells Beste 18.07.2020 – løpsrapport

Bli med Tobias og Irvin gjennom strabasene som utspilte seg i den golde tåkeheimen, under ultraløpet Blefjells Beste.


Blefjell er ett av de minst avsides høyfjellsområdene i Norge. Det er såpass lite avsides at du kommer dit på 2 timer fra både Oslo og Skien, og såpass høyfjell at det er en egen reinsdyrstamme der. «Europe’s last wild reindeer, grazing just outside Oslo», temmelig postkort.

Her er det flere kvadratmil med nydelig løpeterreng, både under og over tregrensa, passelig antrukket av herlige tekniske stier. Du får både vidde- og tindefølelse på samme tid. Dette er altså et kortreist løpeeldorado. Jamen bra arrangørene Mona og Einar klarer å holde dette løpet så godt skjult. Men så er det endel myr da, også i oppoverbakke. Mer om dette senere.

Tobias er ex. skiløper og er født med O2 på Dæhlie-nivå, men viktigst av alt, han er nyfrelst på sti- og terrengløping. Seieren i Blefjells Beste i 2019 var ultradebuten og trolig det som fora crazen en gang for alle. Siden da har han trappa opp timene på sti ytterligere, men det matcher bare nesten timene med sti i huet. Han kan se rett på deg, men oppi topplokket jobber det mentale kartet på høygir med å løse en eller annen snedig trasè.

Jeg derimot, har jeg ååårelang erfaring med terrengultraløp. Og for å ikke la meg tynge av manglende O2, passer jeg på å rette meg opp og kremte alvorlig når jeg øser av mine innerste hemmeligheter om hvordan leke pac-man siste 20. Blefjells Beste var også min ultradebut, helt tilbake i det herrens år 2016. Så det har vi ihvertfall til felles, her vi sitter å prater om løst og fast i bilen på vei tilbake til åstedet.

Været var ikke av den beste sorten denne gangen, tunge skyer lå ned over skogsida der vi tok av fra Lågendalen og opp mot Kyrkjevatnet ved foten av Ble-massivet. Gislefoss fabla om både tåke, regn og kuling på en gang, noe som ifølge Tobias ikke var fysisk mulig. Boy was he wrong… Tempen på start var ca 12 grader, men vi skulle ganske raskt opp en 5-600 høydemeter så jakka lå ikke nederst i sekken. En tur ut i myra før start for å fukte skoa, før en siste stramming og dobbeltsjekking av dobbelknute. Så bar det av gårde i provirusorisk puljestart, med 10 og 10 av gangen med 2 minutters mellomrom. Helt etter boka selvsagt, men litt mindf*** underveis. Det stoppa liksom aldri å komme kanoner bakfra. Den første kanonen var Tobias, der han halsa seg forbi i blautmyra etter bare 1,8 kilometer. Han begynte to minutter etter meg, og så ut som han hadde lagt til side alle formaninger om kontrollert åpning. Han hadde allerede distansert den antatt sterkeste konkurrenten Fredrik Askeland, så jeg skjønte det var snakk om et presist skremmeskudd.

Jeg åpna som vanlig kontrollert, men med godt driv, og kjente nøye etter på pusten opp de første stigningene mot Blenuten. Jeg visste jeg var i god form, og at persen på 8.11 måtte være mulig å gruse. Den ble satt på første forsøk i 2016, og selv om jeg var i bedre form i de to påfølgende åra, kom henholdsvis magevirus og sydentemperaturer i veien for persing da. Nå var både magen og temperaturen helt i vater, hva kunne vel stoppe meg nå?

På vei opp første stigning, med ny fresh teknikk («hand on knee»). Foto: Sebastian Mamaj.

Jo, nummer 1: Tåke. Over tregrensa satt tåka inn, såpass at det var tøft å se 30 meter foran seg. På tross av å ha vært igjennom løypa tre ganger tidligere, og at den var godt merka, måtte jeg virkelig jobbe med øya for å følge med på stien. Eller, sti og sti, dyretråkk, lyng og myr er vel mer rett beskrivelse av de første 20 kilometrene, og for øyeblikket våtere enn noen gang i løpets historie. Av og til kom det opp folk bakfra i et veldig driv. Det var tydelig at feltet var dypt i år, da folk som hadde starta et kvarter etter, tok meg igjen allerede. En av de forbipasserende beit jeg meg ekstra merke i. Basert på fart, skrittlengde og en tydelig velutvikla myrteknikk, måtte det være «han O-løpern» som det ble hviska og tiska om før start. Jeg sendte en tanke til Tobias der fremme i løypa og håpa han virkelig hadde dagen. Det dukker liksom alltid opp en O-løper.

På vei opp igjen til Eriksbu ble det skikkelig tøft. Jeg kjente igjen denne følelsen fra tidligere år, at den første biten stjeler mer krefter enn man tror. Det var bare å sette inn i en jevn trot, og ikke pushe for hardt. Det fremdeles early days på dette tidspunktet, og nå bega vi oss inn i den mest alpine delen av trasèen. Men før vi kom så langt, skulle vi opp den lengste sammenhengende stigninga på turen. Og hva skjer da? Jo, skyene letter og sola titter frem. Og det blir varmt, skikkelig varmt. Men, dette var heldigvis (?) forbigående. Når vi bikker kneika på rundt 1100 moh, setter tåka inn igjen, denne gangen av grøtkaliber. Men hva er det neste på lista over ting som kan stoppe meg fra å perse? Jo, vind. Og ikke bare lett sommerdrag, men kuling. Jevn og rett i fleisen. Og om jeg sa at det var en 6-7 grader, tror jeg ikke det hadde vært helt ute.

Neste 20 kilometrene blir en jobb med huet. Det går smått, både fordi jeg er sliten i kroppen og i hodet etter all mysinga ned mot bakken for å skimte konturene av sti. Vinden jobber også jevnt i mot meg. Og når jeg omsider kom meg opp og over milepelen Store-Ble, løypas høyeste topp, så kommer tredje punktet på den tvilsomme lista over ting som jobber mot Irvin-pers: Regn. Og ganske heftig også. Fortsatt med grøttåke da, og gode gamle kuling. Jodu, han Gislefoss er ikke så dum likevel.

Tralten går videre nedover forbi Sigridsbu og langs traversen mot Sørstul. Dette partiet er langt, teknisk, glatt og kronglete. Men, det heller jevnt nedover i terrenget. Ned mot snillere omgivelser. Jeg high-fiver det første furutreet og kjenner at tempen bikker 10 grader igjen. Tåka letter litt. Det er under 2 mil igjen, og jeg kjenner at skrotten får en ny giv. Det føles som jeg har vært i overlevelsesmodus i tre timer, og spart på kreftene. Frem til nå, hvor det i grunn er på tide å fyre litt igjen. F*** vind, regn og tåke. Jeg skal perse!

Jeg finner en fin rytme nordover over lyngflatene, som for øyeblikket var langt mindre høyvokste enn jeg huska fra tidligere år. Denne evige myrlyngen som alle frykta var faktisk relativt lettløpt. Hvertfall inni mitt hode, for nå var jeg på offensiven igjen. I det som føltes ut som skikkelig god driv mata jeg på for å prøve å redde en god tid, og til min forundring ser jeg på klokka at det er mulighet for å nærme seg drømmegrensa på 7 timer. Så skal det nevnes at det alltid er mye lenger til traktorveien begynner enn det man tror, men det hjalp på å stadig plukke løpere som hadde stega litt for langt i timene forut. Nå var det jeg som stega ut. Det er utrolig hvor motiverende det er å klare å skru opp til 6-fart i kupert myr 45 kilometer ut i en fjellultra. Endelig ute på traktorveien gikk det unna i en småfrekk 4.20-fart frem til over elva. Når jeg når parkeringsplassen før målbakken ser jeg at klokka sier 6.59. Problemet var at den siste bakken opp er så bratt og ekkel at jeg skjønte at det ikke ville gå, jeg ble rett og slett for fornøyd med å ha perset med 1 time og 11 minutter at jeg ble for lite offensiv. Utilgivelig…

Men hvordan hadde det gått med veddeløpshesten Dahle-Fenris? Han ble slått! Av en svenske! Mine bange anelser oppe i skråmyra hadde vært reelle, og selv om han har svenskt flagg må vi berømme den tida der. I ettertid har det kommet frem at han grusa Pau Capell på 100 km i Åre Fjellmaraton, så ehm. Vi sier godkjent+ likevel Tobias 😉

Tobias er fornøyd med medalje, trossalt! Foto: Kondis/Bjørn Hauge
De to kamphanene diskuterer taktikk og steglengde for hoftedyp myr. Foto: Laagendalsposten/Ole John Hostvedt
Irvin og brødrene Fenre fornøyde med løpet

Ord for dagen (vi folder hendene):

Selv om fjellet kan føles tunggått og myrene kan føles endeløse, så er det bare en illusjon. Det er tankene som prøver å finne en vei ut. Det er da du skal gjenvinne kontroll, og kjenne på tilfredsstillelsen av å styre din egen skjebne. Og kjenne på at du er istand til å flyte frem gjennom skog og over fjell, uten at tid finnes, fullstendig bevisst rundt ditt eget jeg, og din egen anatomi.

Kroppen blir med på det du tar den med på!

Amen

Blefjells Beste
Fullstendige resultater
Kondis-artikkel
Kondis-artikkel2

Skogvokterruta testløp 13.6.2020