Skogvokteren ultra 2021 – resultater og løpsrapport

Tobias Dahl Fenre og Ingrid Lid vant den første offisielle utgaven Skogvokteren ultra 88 km, som ble avholdt lørdag 1. mai. Av 80 startende kandidater, var det 57 som fullførte og nå kan titulere seg Skogvoktere av Grenlands Villmark.

Etter fjorårets testløp med 18 deltakere (rapport), var det endelig duket for den første offisielle utgaven av Skogvokteren ultra 88km. Datoen var 1. mai, og de 100 plassene var fullbooket allerede i mars. Etter diverse kommunale justeringer fikk vi klarsignal til forskriftsmessig intervallstart mellom kl. 05.00 og 07.00 lørdag morgen. Med inntil 20 personer i puljer hvert 15. minutt. Selv om vi gjerne skulle hatt fellesstart, så gjorde intervallstartene at man møtte flere deltakere i løypa enn ellers. Løpsforholdene var ideelle, med nullføre ved start og maks 12 grader ut over dagen med delvis skya himmel. Med unntak av litt snø ved Gramsebu, Middagskollane og Skrehelle (ca 2 km totalt), var stiene tørre og optimale. Her følger resultater og utfyllende perspektiver fra flere av deltakerne (under).

Resultater åpen klasse

1Tobias Dahl FenreSiljan IL/Grenland Ultra Runners8:33:00
2Vegard TrisethNorconsult Grenland Ultra Runners10:44:51
3Irvin KildeGrenland Ultra Runners10:58:39
4Mathis Dahl Fenre 11:06:52
5Marius Elvedal 11:19:24
6Jonas ResareGrenland Ultra Runners11:39:01
6Pål ThoresenTreungen IL/Grenland Ultra Runners11:39:01
8Trond-Vidar Steen-HansenTeam Steen-Hansen12:37:41
9Simen Furnes 12:57:38
10Ingrid LidRomerike Ultraløpeklubb/BFG Bergen løpeklubb13:07:59
11Samuel FredrikssonSK Kraft13:18:30
11Luca Roncoroni 13:18:30
11Kenneth DæhlenRomerike Ultraløperklubb13:18:30
14Thomas FjeldstadEidanger IL13:55:24
15Espen ØdegaardenSprek Fritid13:56:17
16Anders VekveFjellsport.no14:37:07
17Stian Knippen KvernsmyrAndebu IL14:39:07
18Lukasz Chlosta 14:42:32
18Tomek Kalina 14:42:32
20Per-Kåre SortevikGrenland Ultra Runners / team bessefar/Gjerpen14:43:30
20Stian DalenEidanger IL14:43:30
20Ida Lindkvist 14:43:30
23Anne-Sofie Pollestad 14:45:49
24Heidi RørvikCharterultra15:19:29
24Sissel Gåre AndresenCharterultra15:19:29
24Silje ZetterstrømCharterultra15:19:29
24Hanne Nilssencharterultra15:19:29
28Thomas StornesGrenland Ultra Runners15:21:52
29Sindre Eid HermansenDet bøherriske stikompani15:30:10
30Egil KraglGrenland Ultra Runners15:31:07
30Malte Rogne 15:31:07
30Kristiane Holmøy 15:31:07
33Anders S SørensenGBR15:48:43
34Espen TonningGjerpen IF15:51:57
35Willy HansteenEidanger IL16:00:52
36Heidi Røren DahlPorsgrunn16:00:58
37Hans-Petter EikedalenPOL / ABB16:13:06
38Frøydis MelhuusKondisgruppa Elverum16:19:35
39Elin Akre TellumGjerpen IF / Sportsjentene16:20:18
39Steinar JansenGjerpen IF16:20:18
41Olav KillingbergtrøAsker Triathlon Klubb16:43:01
42Kirsten Vrålstad FahreGrenland Ultra Runners16:49:06
42Live StrandSportsjentene16:49:06
44Thomas HagenIngen17:20:10
44Lasse Hagen 17:20:10
44Kjetil KvanaasSkienssilhuettens langløperlag17:20:10
44Ernst MatreKraft Performance Center17:20:10
44Marcus Strøm 17:20:10
49Stian FrislieGBR17:20:41
50Marie Nordhov GundersenGjerpen IF17:29:29
50Yvonne ThorsenGjerpen IF17:29:29
50Fredrik NordliGjerpen IF17:29:29
53Jan-Harald LærumSkagerrak Sportsklubb17:36:02
54Gyri Hoksrud MyhreSkien orienteringsklubb17:43:00
55Frode Nysæter 18:29:46
56Henriette Thorp 18:41:00
57Bjørnar EidsmoSky Blazers19:30:30

Resultater kvinner

1Ingrid LidRomerike Ultraløpeklubb/BFG Bergen løpeklubb13:07:59
2Ida Lindkvist 14:43:30
3Anne-Sofie Pollestad 14:45:49
4Heidi RørvikCharterultra15:19:29
4Sissel Gåre AndresenCharterultra15:19:29
4Silje ZetterstrømCharterultra15:19:29
4Hanne Nilssencharterultra15:19:29
8Kristiane Holmøy 15:31:07
9Heidi Røren DahlPorsgrunn16:00:58
10Frøydis MelhuusKondisgruppa Elverum16:19:35
11Elin Akre TellumGjerpen IF / Sportsjentene16:20:18
12Kirsten Vrålstad FahreGrenland Ultra Runners16:49:06
12Live StrandSportsjentene16:49:06
14Marie Nordhov GundersenGjerpen IF17:29:29
14Yvonne ThorsenGjerpen IF17:29:29
16Gyri Hoksrud MyhreSkien orienteringsklubb17:43:00
17Henriette Thorp 18:41:00

Starten for oss B-mennesker gikk kl. 0700, og med minusgrader og klar vårluft borget det for perseforhold. På fjorårets testløp kjempa jeg meg gjennom på 11 timer og 32 minutter, noe jeg var veldig fornøyd med. Det var trossalt første gang, og på denne junidagen var det over 25 plussgrader allerede før lunsjtider. Vinterens og vårens trening hadde gått bra, selv om jeg gjerne skulle hatt en måned til med jevnlige langturer på bare og tørre stier.

Jeg har gjennomført en håndfull ultraløp siden debuten i 2016, og har etter hvert utvikla en konservativ åpningsstrategi som sørger for en positiv utvikling i løpet. Denne strategien er selvsagt et resultat av faila forsøk på det motsatte, og det er bare grusomt. Jeg liker også å observere at 99% av alle rundt meg åpner langt over evne. Da later jeg som jeg har knekt koden og feeder av andres overivrighet. Jeg er ikke ond altså, men bruker alle mentale triks når det lukter sagmugg. Opp kneikene til Årdalsåsen går jeg i taktfaste skritt og holder pusten kontrollert. Kroppen er uthvilt og restituert, og jeg går inn i sonen.

Jakten på FKT

Det knytta seg stor spenning til om hjemmehåpet og ultraesset Tobias Dahl Fenre ville klare å slå sin egen tid fra testløpet i fjor. Ni timer og tjuetre minutter på 88 kilometer høres jo ut som en temmelig solid tid. Men Tobias selv var offensiv og gikk åpent ut med mål om å klare under 9 timer. Etter å ha vært igjennom løypa flere ganger i ukene forut mente han at rekord var mulig, og snøen ble vurdert til å ikke ha veldig stor påvirkning på sluttida.

En stor del av motivasjonen bak rekordforsøket var å sette en FKT (Fastest Known Time) på løypa. Greia er her at man selv kan sende inn ikoniske ruter, og legge inn bestenoteringer. På den måten har man et sted å registrere egne løpsprosjekter, noe som er ideelt i en tid med færre ordinære løp enn vanlig. Nettstedet fastestknowntime.com har faktisk hatt en økning på 500% siden Covid inntraff, så dette er en greie som fenger.

For oss som er så heldig å få henge med Tobias på langturer er det motiverende å se hva en enkel kropp av kjøtt og bein er i stand til å utføre både utholdenhetsmessig og stiteknisk. Det smitter over på oss «vanlige», og gjør at man blir ekstra gira på å legge inn arbeidet for å bli bedre selv. Og selv om han uanstrengt prater i telefon i oppoverbakke, (vi andre har mer enn nok med å skaffe oksygen) så er nok de rolige langturene en viktig del av arbeidet. Jo større treningsmengder, jo roligere bør jo langturene gå, relativt sett. Fire mil i fire-fart gjør han selvsagt også, men da i smug før fuglene fiser.

Etter at den småkuperte bymarka er lagt bak meg finner jeg en fin tralt videre i det slakere terrenget over Klepp og Skiensgrensa og mot første vannstopp på Jarseng. Stiene er faste og bringebærbuskene befriende underutvikla. Selv om jeg ligger langt bak Pål og Jonas stresser jeg ikke og lar heller følelsen bestemme farta. Sjefssupport Stian hjelper meg å fylle vannflaskene og like borti veien smiler jeg til kameraet og Sebastian og Simen bak det.

Krysse sidespor med utflytta Telemarking

Utflytta Saulending Bjørnar Eidsmo har løpt det meste som er av norske ultraløp, og har også begitt seg utenlands ved flere anledninger. Bjørnar er en stifilosof, som har en veldig appetitt på gode løpsopplevelser, og etter møysom digital stilokking været han at det var noe med de der Grenlandsstiene som han ikke kunne gå glipp av. Som den erfarne i gamet stilte han for anledningen som støttekontakt og turkompis for ultradebutant Frøydis Melhuus, som hadde tatt turen fra Elverum for å sette distansepers på Skogvokteren. Bjørnar må ha tatt oppgaven på grave alvor; for etter 6 mil i lære fant Frøydis ut at nok var nok og seig i fra. Jenta med sine 18 vintre til tross gikk med det fra padawan til fullblods Skogvokter, MED brudd i både hånd og fot viste det seg i ettertid (Østlendingen artikkel). Her snakker vi badass.

Etter driftsveiene langs Mjøvann og Mensvann, stiger terrenget opp mot første skikkelig topp: Galten (373). Opp løvskogslia før toppstøtet kikker jeg symbolsk etter måren Jonas og jeg så i fjor, men isteden passerer jeg en gjeng glade jenter som har startet tidligere morgenen. Den provisoriske skogvokterhatten min får noen positive kommentarer, akkurat som jeg håpet. På toppen er jeg igjen forent med Pål og Jonas, og sammen med Vegard fortsetter vi videre mot mitt favorittvannhull – Drikkebekk. Oppkalt etter god vannkvalitet, stabil vannføring selv i tørre perioder, og at den ligger langt vekk fra andre knutepunkt og man er ofte tørst akkurat her.

Snøen opp mot Gramsebu er ikke sjenerende i det hele tatt, og jeg tar meg tid til å ta inn gammelskogens ro og lukten av nylig smelta snøleier. Ferdsel gjennom århundrer har gravd stien fra Kikut til Fiskebekk ned i terrenget, og det er lett å la tankene vandre til menneskene som reiste langs 1500-tallets E18. En som deler denne undringen som oppstår underveis på stien, er Bjørnar.

Bjørnars gave til løpenorge nemlig, er hans sjeldne evne til å formidle stemning, naturopplevelser og løpeglede. Med en leken og filosofisk form, hever han blikket over de fleste andre prestasjonsjagende skauklyvere og klarer det kunststykket å se (og formidle) nærkontakter med ekorn, spennende moser, kampesteiner og hakkespetter. Det er også derfor sidespor.net kanskje er den mest besøkte sti- og ultraløpsressursen på nettet. Dette er den mest omfattende løpsdatabasen for terrengløp, og krydra med mange gode løpsrapporter, tester og turtips. Jeg møtte Bjørnar første gang på Blefjells Beste i 2016, det var ultradebut for oss begge (rapport). Siden har våre veier krysses et par noen ganger på andre løp, og jeg husker spesielt godt at han kom i mål før meg på KRSUltra i 2018. Nå var det imidlertid ikke prestasjon som var i fokus, men lysten på å utforske nye stier. Slik beskriver han Skogvokteren 2021 med egne ord.

Arrangørene av Skogvokteren Ultra har laget et mesterverk av en rute. For meg ble dette en eventyrlig og krevende reise. Løypa, som binder kollene rundt Porsgrunn og Skien sammen, viste meg hvor unike og spennende skoger kan være når gamle trær får stå. Skrehelle var et høydepunkt i den sammenheng. Der var det et sjeldent vakkert landskap preget av berg, krokete furuer og utsikt over dalen. En snørik vinter med mye tid på ski og snowboard har gitt mindre løpetrening for min del. Å delta i et krevende ultraløp så tidlig i løpesesongen var derfor noe overmodig. Samtidig ønsket jeg å oppleve naturen og stiene arrangørene lokket med, samt sjekke form og utstyr for andre konkurranser senere. De siste timene var jeg utmattet, tørst og alene i natten. Jeg måtte virkelig jobbe med viljestyrken. Å bestille drosje fristet, men jeg klarte til slutt å komme meg i mål. Da var jeg veldig glad og lettet.

Ni mils treningstur

Ett av de fascinerende aspektene ved ultraløp er at forskjellen mellom menn og kvinner ofte er mindre tidsmessig, sammenligna med andre løpsgrener. Det er ikke uvanlig at kvinner vinner hele greia, særlig jo lenger tid løpet varer. Det spekuleres i at smertetoleranse kan være medvirkende årsak, andre igjen hevder at kroppssammensetning spiller inn. Det er uansett gøy å se en solid kvinneklasse, med mange sterke tider. Mange av deltakerne debuterte også på ultradistansen, blant andre tidligere nevnte Frøydis Melhuus som stilfullt men mirakuløst gjennomførte med brudd i både hånd og fot.

Men raskest av kvinnene under årets Skogvokter var Ingrid Lid, som også satte ny løyperekord med tiden 13:07:59. Ingrid er fra Kviteseid, nå bosatt i Skien, og har deltatt i mange ultraløp tidligere. For ett og et halvt år siden fikk Ingrid påvist tretthetsbrudd i lårbeinet, og etter en solid opptreningsperiode her hun tilbake i knallform. Ingrid forteller.

Det var en veldig positiv opplevelse! Merker at det at jeg vant betyr mer for meg enn jeg hadde trodd, siden det var så mye usikkerhet rundt skaden min og om jeg kunne bli så god som jeg var før skaden. Men jeg vil si at jeg tror jeg er enda sterkere løper nå enn før skaden.

Men seieren kom ikke helt uten problemet for Ingrid, som ikke hadde trent på å følge gps-spor på klokke før. Og å hvile seg i form var ikke en aktuell strategi forut for dette løpet.

Jeg føler egentlig jeg gjorde et dårlig løp – for det første var jeg sen med å bestemme meg for å delta. Jeg løp jo 200km uken før også måtte jeg jo ha støttekontakter de første 5-6 milene før jeg lærte meg å bruke gps-en min. Og så når jeg endelig hadde call på det så gikk batteriene ut og jeg gikk og lo og gråt på riksveien, helt til noen barmhjertige sjeler gav meg sine batterier. Så løp jeg bra helt til det var 8-10km igjen, da mistet jeg signalet helt og løp feil igjen og opp og ned en bakke, og så bare tok jeg en råsjans på siste delen. Men hvis jeg blir med neste år skal jeg stille bedre forberedt! Det var veldig gøy da, og beina føles bra så jeg tror jeg får en vanlig treningsuke denne uka.

Siden Vealøs har jeg lekt pac-man og ligger nå på en 5. plass. Etter 2 minutters cola-og-kos-stopp på Solvika vinker jeg hadet til familien og begir meg ut i ødemarken på nytt. Via Middagskollane entrer jeg Grenlandsalpene, som de steile Skrehellene litt humoristisk har blitt navngitt. Vi tar de alpene vi får. Vegard Triseth har løpt mange lange løp, og liker seg best på de aller lengste distansene. Han har grusa meg i de løpene vi begge har deltatt i, men nå ligger jeg i strikken to grantrær etter bakleggene hans. Vegard avslutter alltid sterkt, og jeg vet jeg ikke kommer til å komme i mål før han. Men så lenge jeg klarer å holde følge, er det en trygg lyslugg å feste øya i der fremme på stien.

Ned den 3 kilometer lange nedstigninga fra Vestre Skrehelle er jeg i mitt ess, og leker meg nedover Ankelura. Her passerer jeg en litt sliten 4. mann, Marius. Tre kilometer på vei er en grei avveksling før jeg unner meg et par minutter på pit stop på Ulvskollen parkeringsplass (eller bare UlvsP på GURsk). Her mater Stian meg med cola og smågodt og Kristin byr på ferske boller. Den endeløse grusveien opp mot Geitebuvarden blir litt lettere da.

Breaking 9

Tobias er vant til å løpe alene i ultraløp, men denne gangen fikk han selskap av ultra-podder Hans Kristian Smedsrød (NEDA-podcast). Han slang seg med på første halvdel, og tok det som en treningstur. Det er ikke mange som i utgangspunktet ville ha klart å holdt følge, men Hans Kristian er på vei tilbake fra skade og viste bra form. Men på vei opp til Skrehelle tok HK en rolig venstresving, og Tobias fortsatte videre solo. Kort sagt kan man si at andre halvdel må ha gått fort også skulle det vise seg, for maken til rakett i baken! Her er Tobias sine egne ord:

For min egen del ble løpet en solid opptur. Jeg klarte målet mitt som var å løpe under 9 timer og jeg fikk prøvd meg på litt ny ernæringsstrategi og løpsopplegg. Jeg hadde bestemt meg for å åpne hardt for å utnytte friske bein mens jeg hadde dem. Jeg visste det ville bli tøft siste halvdel uansett og ville komme dit med et solid forsprang. Positiv splitt er muligens ikke så dum strategi når løpene blir lange? På ernæringsfronten prøvde jeg meg på et i grove trekk væske- og gelbasert inntak og hadde i meg mer enn jeg har pleid tidligere. Dette fungerte også bra. Alt i alt veldig lærerikt og svært god erfaring å ta med seg videre. Jeg håper mange tar turen til Grenland for å løpe på stiene her og at det kommer noen som ønsker å prøve seg på FKTen som ligger på Skogvokterruta. Kanskje i neste utgave av Skogvokteren?

Selv fikk jeg vite tida til Tobias mens jeg sleit meg opp gjørma i Åfosskogen. Jeg lobba opp telefonen og ringte support-Stian for å fiske etter noen motiverende ord. Tallene åtte tjuetre måtte jeg gjenta med utestemme, og Vegard som løp foran meg snudde seg og lurte på om jeg hadde begynt med verbal selvhjelp der jeg subba i bakleksa.

Et varmt og inkluderende sti- og ultramiljø

Ernæringsstrategien hadde vært on point hele veien, med jevnt inntak av vann, brødskiver og hjemmelaget stikjeks. Mistanken om overinntak av cola kom snikende med kvalmen etter Langelandskollen. Vegard og jeg hadde tatt igjen 3. mann Mathis, og hadde brukbart driv sørover i Gulsetmarka. Men magen min surna sakte men sikkert, og vannflaskene ble sjeldnere fylt. Tanken på en ny saftig stikjeks virka alt annet enn innbydende, og jeg måtte sentrere all resterende energi og konsentrasjon på å holde på flyten. Jeg så at tidsskjemaet mitt til 11 timer fortsatt var mulig å nå.

For en som konstant bakgrunnsrendrer mulige furustier på bortgjemte halvøyer, betyr Skogvokterruta mye for Tobias. Det er også han har kompilert løypa, og er medarrangør og primus motor i Grenland Ultra Runners. Han har sitra i flere uker etter å få høre folks opplevelser av løypa og arrangementet. Om helgas løpsfest i Grenland sier Tobias følgende.

Skogvokteren ble helt magisk. For det første var det utrolig moro at vi klarte å arrangere løp. Så var det veldig gøy at det kom en del folk som ikke har tilknytning til Grenland fra før, og at en stor gjeng med ultraløpere fra Grenland stilte stil start. Det at det var puljestarter som ble naturlig organisert slik at de som antatt ville bruke lengst tid startet først gjorde at det ble veldig god stemning i løypa. Utrolig moro å passere blide folk i løypa og heie hverandre frem. Det er veldig gøy å være en del at et så varmt og inkluderende miljø som det vi har rundt sti og ultraløping i Norge og spesielt her i Grenland.

Vegard observerte nok at jeg hang litt ekstra langt etter opp Hentiabekken, og satt da inn et rolig rykk. Da jeg passerte lamaene på Brekka gård så jeg ryggen til Vegard for siste gang inn i skauen ved flyplassen. Kampen mot klokka fortsatte dog, og når Piggen ble passert før kl. 17.10 skjønte jeg at det ville gå. Derfra var det bare å gli nedover mot Rugtvedt, Kverdammen og over Porsgrunnsbrua. Så skarpt venstre langs elva og i mål med 2 minutter til overs. Midt oppe i kvalme, utmattethet og alvorlig dehydrering føltes det ganske rått.

Tusen takk til alle som deltok i årets utgave, og gratulerer så mye til alle nye og gamle Skogvoktere! Vi ønsker både Bjørnar, Ingrid, Frøydis, Vegard, Marius og Mathis og alle dere andre tilbake til Skogvokteren 2022. Da håper vi å kunne be inn til ny ultrafest med fellesstart, matstasjoner, publikum og dunka-dunk musikk ved målgang! Vi i Grenland Ultra Runners gleder oss allerede!

Grenland Ultra Trail 23 km og 47 km

På lørdag var det duket for den første utgaven av Grenland Ultra Trail (GUT), med start på Nisterud og målgang på Vestsida skole i Porsgrunn. 48 deltakere sleit seg gjennom langløypa på 47 km, som ble vunnet av Tobias Dahl Fenre og Mathilde Ilebrekke. På halve distansen vant Stian Hamre og Ingeborg Dahl.


Hjemmeseier og kvinnedominans

På 47-kilometern ble det hjemmeseier til Tobias Dahl Fenre, på den imponerende tiden 4.11.55. For de innvidde er dette en tid som trolig kommer til å stå en stund. Det er jo også over 2000 høydemeter involvert.

– Totalt sett er jeg godt fornøyd med gjennomføringa. Jeg begynte ganske hardt, på den mest krevende delen av løypa, sånn at midtpartiet føltes litt tungt. Jeg kunne nok holdt høyere fart mellom Ulvsvann og Hvitsteintjenn. Mot slutten kom det seg igjen, så jeg kunne avslutte sterkt.

Fenre har også komponert store deler av løypa, men den var godt merka, så seieren og tida må utelukkende tilskrives den fysiske prestasjonen. At han har et utholdenhetstalent av de sjeldne viste han seinest i Rondane 80-kilometer i midten av august, der han løp inn til en overlegen seier. Tidligere i sommer kom han også først i mål på «Skogvokterløypa», en 88-kilometers runde som går på stier rundt Porsgrunn og Skien.

På plassene bak Tobias kom Johan Ingemarsson og Kim Bråthen. På kvinnesida vant Mathilde Ilebrekke, etterfulgt av Lene Heimdal og Kirsten Fahre. Førstedame Mathilde skryter av løypa, spesielt det kuperte og varierte terrenget.

– Det var jo tungt, men det var også veldig passende at det mest krevende kom i første halvdel. Jeg fant fort ut at det var gøyere å løpe nedover enn bortover, og at oppoverbakker betydde litt etterlengtet gåing. Så jeg ble faktisk glad da de sa på siste drikkestasjon at neste del var løypa var kupert uten for mye bortover. God service og hyggelige folk både på drikkestasjonene og i mål gjorde opplevelsen enda bedre!

På den halve distansen, som hadde start ved Løveid sluse, gikk seieren til Stian Hamre, på tiden 2.06.43. Av topp tre var han riktignok eneste herre, for Ingeborg Dahl og Mari K. Fenre fylte plassene bak på hhv. 2.15.14 og 2.17.50.


På krevende stier gjennom Skien og Porsgrunn

Ultraløp (løp som er lenger enn et maraton) er i vinden som aldri før, og terrenget og de mange stiene i Grenlands nærmark er perfekte til formålet. Kl. 8 lørdags morgen startet femti menn og kvinner ferden sørover fra Såtaseter, like vest for Nisterud langs Valebøveien. Første milepel er den majestetiske Geitebuvarden, som også er løypas høyeste punkt med sine 525 moh. Det er like greit å gjøre seg ferdig med den tidlig i løpet.  Herfra slipper løperne seg nesten 300 høydemeter ned til Skådalsveien, før det går like herlig opp igjen til Langelandskollen. Videre på herlige (og tørre) stier forbi Siljuknatthytta ned steinura mot parkeringsplassen ved Valebøveien. Her er også første matstasjon, løperne benyttet anledningen til å fylle opp vannflaska og mange tok seg også tid til å fråtse i cola, seigmenn og potetgull.

Men dette er intet blivende sted, i stedet går turen rett opp igjen til Ulvskollen. Veien ned herfra går via den trange passasjene kalt Kremmern, og ned til traktorveien like ved Glasergruva. Etter en kilometer sørover langs Ulvsvann, brekker løypa av til høyre og opp mot Grunntjenn og Tvittingen. I sørenden av Tvittingen er det duket for litt klyving, og senere sleipe granrøtter, opp mot Sollifjell, før det åpner seg og blir mer løpbart mot Fantekjerringkollen. Herfra må man stokke beina godt i den bratte bakken ned til Skotfoss og Løveid sluse. Her gikk også starten på 23-kilometeren (kl. 11).

Herfra følger de to distansene samme vei til mål på Vestsida skole i Porsgrunn. Men før de kommer dit må de ta seg igjennom sleipe leirestier i Åfosskogen og sugende bakker opp til Brekka og flyplassen. Videre går turen over veien, og inn langs den øvre hesteløypa i Fritidsparken før det knekker opp mot Trommedalsveien og Hvitsteintjenn. Løypas andre matstasjon kommer ute ved parkeringa ved Voldsvegen. De som ikke forsynte seg med godsaker på første matstasjon, gjør det nok her. For nå er 33 kilometer tilbakelagt, og det begynner å kjennes i kropp og sjel.

Siste etappe går i Solumsmarka med sine småkuperte kneiker og furustier. Først opp mot Kjerkeåsen og ut til Ånnerød, til høyre opp grusen på Repleveien og opp en siste skikkelig sugende bakke mot Lakåsen. Bratt ned og så bortover i løvskogen mot Torsberg. Siste innspurt går i lysløypa, før du passerer Kverndammen og glir ned mot Vestsida.


Lavterskel langløp

Det er vanskelig å arrangere løp om dagen, men Thomas Stornes i Bedriftsidretten var fast bestemt på at dette skulle vi få til. Ved hjelp av gode medhjelpere og smitteverntiltak, ble GUT et etterlengtet lyspunkt i en tid hvor mosjonsløp er en mangelvare.

– Arrangementet har gått over all forventning, mye takket være de mange frivillige som har stått på med løypemerking, på matstasjonene og i målområdet. Også er det rått å se så mange glade løpere, selv om de er slitne og har det vondt er det bare smil å se likevel. Det er kult.

For det skal gjøre litt vondt å fullføre lange terrengløp. Det er en stor del av fascinasjonen ved lange utholdenhetskonkurranser – det å få kroppen til å lystre og å være i stand til å bevege seg over lange avstander i krevende terreng. Det blir alltid godt når man kommer i mål, og mot slutten av slike løp er nettopp det en stor del av motivasjonen for å holde helt inn. Det handler i bunn og grunn om mestring, og en skal heller ikke kimse av dopaminrusen en får etter å ha tatt seg fullstendig ut. Den kan vare i flere dager. Thomas forteller at han ønsker at flere skal tørre og utfordre seg selv på lange løp.

– Selv om løypa er hard, er målet at løpet skal være lavterskel. God merking og matstasjoner gir en trygghet for mange, og kanskje det har bidratt til at det var flere debutanter med. Også har vi tatt med kortløypa på 23 kilometer, som er mer enn langt nok for mange.

Blir dette en årlig greie?

– Ja!

Resultatene fra løpet finner du her: https://live.eqtiming.com/53839#result:200991-0-0-1-1-

Link til alle bilder (kan brukes fritt mot kreditering): https://drive.google.com/drive/folders/1yz–VBPPTueQWQNOilXFD0p0ZwUxhQDx?usp=sharing

Løpets hjemmeside: https://telemark.bedriftsidretten.no/events/p/1000040013/gut-ultra-2020

Blod, svette, tårer og kjærlighet i Rondane

Andre helga i august var det dags for en eventyrhelg med sti- og fjelløping i magiske Rondane. Noen av oss løp langt, noen løp superlangt, noen fikk heteslag, noen vant, og noen løp brøyt barrierer de aldri trodde var mulig.

Hvem som gjorde hva, kommer vi tilbake til. Men vi kan begynne kvelden før løpet, på en romslig AirBnB-hytte på Tiriltoppen i Morkagrenda, ca 15 minutters kjøring øst for start og mål i Folldal. Løpets egne planlagte pastaparty utgikk på grunn av covid, så Simen tok saken i egne hender og disket opp store mengder pasta med laks. Det var en alvorspreget gjeng som fortærte The Last Supper, vel vitende om at morgendagen ville by på noe langt mer utfordrende og potensielt ubehagelig enn å sitte tilbakelent på en terrasse en nydelig sommerkveld i fjellheimen.


Harde fakta

  • Rondane 50: 85 km og 2700 hm, start på Dørålseter og mål i Folldal.
  • Rondane 100: 163 km og 5400 hm, start og mål i Folldal.
  • Terrenget er for det meste sti, med mye stein. Noe grus og traktorvei. Spektakulære omgivelser.
  • Løpets hjemmeside: Rondane100.no


Simen, Kristiane, Tobias og Irvin skulle begi seg ut på 50-miles, mens Jonas og Egil var påmeldt voksenløypa på 100 miles. Selv om vi forberedte oss på en hard lørdag (og søndag) med blod, svette, tårer og hard jobbing, hjalp det at rammene rundt løpet var som de var. Rondane er som det er – enormt vakkert, og organiseringen av løpet virket superproft på tross av at dette var første gang det ble arrangert. I tillegg lå det et stabilt høytrykk over hele landet, og vi kunne slippe å bekymre oss over tåke, storm, snø, osv. To uker i forkant hadde det vært nettopp dette. Etter litt prepping av utstyr, dobesøk og friidrett på et antikvarisk TV-apparat, fant vi etterhvert hver vår seng. Egil og Jonas skulle i ilden allerede klokka 05, så her var det om å gjøre å få hvile.

Simen var designert sjåfør for de tidligstarterne, og fikk heiet Egil og Jonas av gårde fra startstreken ved Folldal samfunnshus. Stemningen var spent, som seg hør og bør før en legger ut på 160 kilometer i fjellterreng med løpesko og startnummer. Egil har fullført flere slike løp tidligere, og hadde roen som alltid. Men for Jonas var dette ilddåpen. I juni fullførte han Skogvokteren 88 km med glans, men det var også det lengste han hadde løpt inntil da. Nå var distansen dobla, og den seige svensken skulle vise at sin sub 3-maratonform kunne utrette ting også på ultraløpenes kongedistanse. Jonas var spent på hvordan kroppen ville reagere på løping så lenge, inkludert nattestid, under forhold han aldri før har løpt i. Han var ydmyk til distansen, og hadde først og fremst mål om å gjennomføre: «I’m an absolute beginner, som Bowie sjöng».

Jeg nevnte høyttrykk. Det var 2 grader på start.

Dørålseter turisthytte, 1040 moh

Fast forward til klokka 12, da resten av gjengen sto på startstreken på Dørålseter turisthytte. I et vidåpent landskap i grågrønt med voldsomme fjell på alle sider, hadde arrangøren rigga til tenna med oppblåsbart startsegl og partytelt. I tillegg til å være starten på 50-miles, var det også checkpoint med servering for 100-miles. Red Bull-bilen spilte dunka-dunk-musikk og folk stima lett nervøst hit og dit i forsøk på å finne det lille som var av skygge. Vi hadde tatt bussen opp fra Folldal, spist vår andre frokost og hydrert oss etter beste evne. Temperaturen hadde i løpet av formiddagen steget til over 20 grader, selv om vi befant oss på 1040 moh. Vi sendte en tanke til de to som hadde vært ute og kjempet i 7 timer allerede, men nå var det fokus på egen kropp som gjaldt.

Tobias var forhåndsfavoritt på distansen, og det fremgikk tydelig allerede rett etter startskuddet var gått at han igrunn var enig i den vurderingen. De tre-fire som hang seg på, slapp etter ca. 20 meter. Først skulle Langglupdalen forseres. Denne steg rolig ca 400 høydemeter fordelt på 10 kilometer, før det gikk tilsvarende ned igjen ca 10 kilometer mot Bjørnhollia. Med unntak av noen kneiker, var det slake linjer, og stien var relativt god. Men likevel var det mye stein, og tidvis steinur. For min egen del, åpna jeg kontrollert med med bra driv og kontroll på pust og puls. Noe var likevel ikke helt som det pleier, noe jeg igrunn er vant til under varme løp. Noe var off. Allerede på kilometer 5 merka jeg at føttene var sykt varme, og den gnagende (!) følelsen av et begynnende gnagsår på tåballene. Begge faktisk. Gnagsår hadde jeg ikke opplevd på fire år. Jeg trodde også jeg hadde kontroll på mat og væskeinntak. På de første 22 km og 2,5 timene hadde jeg drukket 0,5 liter sportsdrikk og 0,5 liter vann. Det føltes ikke ut som jeg trengte noe mer der og da, men nede i Bjørnhollia der lufta sto stille og kvikksølvet hadde steget enda mer, fikk jeg nok en gang bekreftet at det er langt mellom liv og lære. Det ble tungt. Jeg bada hodet i elva og sleit meg opp noen djevelske steintrapper opp Musvolkampen mens jeg tygde på en seig og tørr energibar med åpen munn og fikk havregryn i nese og luftrør. Dette er alt, alt for tidlig å begynne å slite. Det var på dette øyeblikket bare 4-5 foran meg i løypa, men når det gikk slakt nedover mot Strømbu var jeg ikke i stand til å lange ut slik jeg hadde sett for meg. Det var egentlig veldig løpbart, og et terreng jeg normalt trives i. Nå snubla jeg i steiner, sklei på mose og hadde et skummelt nesten-overtråkk. En annen løper som hadde ligget bak meg en stund tok meg igjen og feis ifra på dette tidspunktet. Slik skal det jo ikke være!

Checkpoint Strømbu 28 km, 700 moh

Inne på checkpoint Strømbu var jeg gåen, men ikke mer enn at jeg ikke hadde DNF i tankene. Plukka opp en kopp glovarm cola og sjokomelk. Raskt ut igjen, over veien og opp i skogen. Ut fra løypeprofilen ville den kommende stigninga være den mest krevende på hele turen, det var jeg klar over. Den viste seg å være langt mer krevende enn jeg hadde forestilt meg, spesielt i min dehydrerte og underernærte tilstand. Det var høyreist furuskog og jevnt 30% stigning, og lufta sto dønn stille. Det må ha vært nærmere 30 grader her. Selv rolig gåtempo føltes blytungt. Halvveis opp satt jeg meg på en stubbe og funderte litt over livet og lot pulsen synke. Dette kan aldri gå. KANSKJE vil skrotten våkne til live over toppen når det flater ut? Jeg fortsatte motvillig opp bakken. Det kom flere folk opp bakfra som passerte meg, noe som ytterligere påvirka mitt negative tankesett. Det flata etter hvert ut over tregrensa før det bikka over mot en enorm flat dal med utsyn til nok en monsterstigning. Tempoet gikk ikke særlig opp, og da jeg måtte gå i nedoverbakken også sa jeg takk for meg. Det var ingen mulighet å droppe på neste checkpoint Breisjøseter (43 km), og neste er Grimsbu på 73 km. Det betyr 40 km før drop-mulighet. Jeg var ikke klar for den oppgaven, og snudde slukøra tilbake mot Strømbu mens jeg tenkte på hvor godt den sjokomelka hadde smakt om den var iskald.

Nede ved Strømbu var Simen og Kristiane kommet inn. De hadde løpt sammen fra start av, og hatt en flott tur hit. De var slitne selvsagt, men etter inntak av mat og bytte av sko var begge ved godt mot på vei ut av sjekkpunktet. Det er en fryd å være rundt Simen og Kristiane, nyforelsketheten smitter og man kan ikke annet enn å smile av dialogen og interaksjonen dem i mellom. Å løpe et ultraløp sammen som par, må være den ultimate testen på et forhold.

Mens jeg ventet på skyss tilbake til Folldal, fikk jeg også litt gratis underholdning i form av å iakta de to ledende på 100-miles distansen. Sebastian Krogvik hadde ledet fra start og holdt et forrykende tempo i 100 km, men satt nå i en stol og var medtatt. Det viste seg at han på dette tidspunktet var tatt ut av løpet av løpslegen. Årsaken var elektrolyttubalanse, trolig saltmangel. Pulsen hans raste, og han hadde visstnok vært litt fortumlet og forvirret i en periode i forkant av at kom inn til sjekkpunktet. Dette er et tydelig vitne om hvor viktig væske og elektrolyttbalanse er i løp, spesielt for de som løper fort. Like etter kom andremann Paul Ogier inn. Han var også medtatt, og det så ærlig talt ikke ut som han var klar for 60 kilometer til. Beskjeden om at han nå ledet løpet må ha gitt en ekstra boost.

En positiv ting med at jeg nå var ute av løpet, var at jeg hadde muligheten til å følge siste del av Tobias sitt løp, og å ta imot han ved mål. Det var faktisk en god trøst. For Tobias hadde ikke fada, eller latt seg påvirke av forholdene. Racetracker fortalte om et voldsomt tempo, og solid ledelse. Etter en dusj og litt kalorier på Tiriltoppen var klokka blitt 19, og Tobias nærma seg mål. Jeg kjørte ned til Grimsbu for å heie og høre hvordan det gikk. Han hadde et solid driv og virka helt ship shape før de siste 12-13 kilometrene.

Rondane 50 miles

Publisert av Irvin Kilde Lørdag 15. august 2020
Live-sending fra Grimsbu, 73 km.
Litt reaksjoner og småprat ved målgang.

For Egil hadde dagen vært varm og tung, og han hadde droppa ut ved 60 km. Det var hans første DNF, noe han synes var kjedelig. Men han hadde ikke klart å ta til seg næring etter kilometer 40, og var kokt i bein og topplokk. Han fikk skyss til Folldal, og rakk akkurat å ta imot Tobias i mål sammen med meg.

Vi fulgte Racetracker jevnlig. Da Egil og jeg la oss i 23-tida, lå Simen og Kristiane an til å komme i mål i 05-tida. Vi våkna av klokka 04.30 og hoppa i bilen til Folldal. Vi rakk akkurat å ta i mot ultraparet sjanglende inn i mål, hånd i hånd, like før soloppgang klokka 04.50. De var slitne, fornøyde og overveldet av å ha holdt det gående i over 17 timer. Natta hadde vært lang og kald, men tydeligvis effektiv og godt disponert. Andre halvdel gikk nesten like raskt som første.

Etter en tur på hytta med dusjing og et par timers slumring var det duket for the grand finale, Jonas sin målgang. Han hadde lenge ligget an til målgang i 05-tida, men hadde fått det tungt nattestid og sakket tempoet noe. Men han hadde likevel bra driv, og var fast bestemt på å fullføre. Det var en preget og sliten Jonas Resare som kom i mål litt før 9 søndag morgen, etter litt over 28 timer på tur. Også skal det legges til at 28 timer i denne sammenheng er ganske så bra prestasjon. I tillegg til at 40% av de 100 deltakerne på 100-miles droppa ut, hadde han over 30 stk bak seg i mål. La oss avslutte oppsummeringen av Rondane-helga, med Jonas sine egne refleksjoner rundt sin egen gjennomføring:

Efter att jag närmast kröp i mål har jag tänkt på vad som präglade mitt lopp och vad jag kunde/borde lära av till en annan gång. Kanske det även kan vara lärorikt eller i alla fall tänkvärt för andra?

  • Min målsättning var att öppna lugnt och kontrollerat. Jag öppnade kontrollerat, men för offensivt. Om jag kunde starta pånytt skulle jag öppna långsammare. 100 miles är långt och man behöver energi till slutet av loppet…
  • Jag hade med bröd och energibarer. Om jag skulle packa pånytt skulle jag ta med mer egen högoktanig näring. Det är långt mellan matstationerna och där finns det främst mycket småplock och snacks, men inte alltid karbo som man behöver för att fylla på lagret under ett längre lopp. Det var riklig tillgång på porlande, klart och kallt vatten i bäckar och älvar.
  • Jag hade bestämt mig för att stanna på matstationerna för att äta tillräckligt. Jag önskar att jag framöver kan unna mig ännu mer tid till att äta och ladda på matstationer. De minuterna man investerar i återhämtning, näringspåfyll, klädbyte får man helt klart betalt för under påföljande timmar (som det var till nästa station).
  • Jag hade förberett mig på varierande terräng och tuffare terräng på andra halvan av loppet. Jag hade planerat skobyte (hade packat skohorn) och det funkade enligt planen. MEN, jag hade inte undersökt eller förstått hur stenigt det var på andra halvan. Om jag hade vetat om hur stenigt det var så hade jag sparat mer energi och mer saft i benen til den terrängdelen som krävde absolut mest.
  • Lyssna till kroppen och speciellt till fötterna – andra halvan fokuserade jag på att komma i mål. Med lite bättre fotvård, kunde till exempel bett om hjälp av en sjukvårdare på en av stationerna, så kunde «slutspurten» (haha) blivit skonsammare. Nu kom jag i mål med fötter som behövde flera dagars vila innan jag kände igen de igen.
  • Jag är egentligen nöjd med utrustningen och packningen. 100 miles sträcker sig gärna genom en natt och då behövs hela spektret av kläder. Temperaturen varierade mellan +2 och +25…. Följ listan «mandatory equipment» och ta dig tid till att byta kläder när det behövs.
  • Jag känner att jag kunde lita på gpx-filen. Min Garmin hjälpte mig tillbaka till stigen när jag ensam och lite ängslig snubblade omkring bland stenar, buskar och vattenhål i mörkret. Ett par titt på urtavlan gjorde att jag hade möjlighet att hitta tillbaka till («den omärkta») stigen. 

Hoppas att mina «nybörjar-tankar» kan vara till hjälp när du skall ut på äventyr! Vi ses på eller utanför stigen!



Resultater 50-miles
Resultater 100-miles
Kondis-reportasje

Vestfold Historic Ultra Trail (VHUT) 50k

VHUT er et splitter nytt ultraløp i Vestfolds skoger, med 140, 80 og 50 km på menyen. Det er jo for gæli å ikke være med på et slikt gilde på gamle jaktmarker. Her er gjenfortelling av min opplevelse av 50-kilometern.


Ifjor løp jeg 80-kilometern Sande til Verdens Ende, vant gjorde jeg og (kremt), men artigst med det løpet var å cruise gjennom steder jeg har et forhold til. Jeg har aldri løpt spesielt mye i Vestfold, da jeg bodde der var det fotball for alle penga, og de gangene jeg var i skauen var det med støvler og fiskestang. Jeg begynte først med løping da jeg bodde i Trondheim, og siden Stavanger og Grenland. Jeg hadde aldri noe mål om å flytte til hjemfylket, men politikerne gjorde så det ble sånn likevel på en måte. Nå bød det seg nok en mulighet til å gjenoppdage gammel geografi, med nye øyne og med joggesko på beina.

Primus motor for VHUT er Arne Nåtedal. Han har jeg sett flere ganger i løp jeg har deltatt i, og det er nå tydelig at han deler min forkjærlighet for stier, gjerne de som ikke er tråkka istykker, eller de som bare er tråkka av små dyr. Løypa han har sydd sammen, vitner om endeløse timer ute i skauen, for mange av stiene har ikke Kartverket den villeste anelse om. Hadde det ikke vært for Rondane 50 miles i midten av august, hadde jeg nok bitt over hele kaka. Men 50 kilometre er også artige, fordi det da går an å ha litt fart hele veien. Og jeg har alltid tenkt at sånn megdistanser får komme når jeg blir enda eldre og enda seigere.

En positiv ting med nye, lavterskel ultraløp, er at det ofte ikke er hundrevis av deltagere, spekka med ski- og o-løpere. Da kan sånne som oss _litt gode_ løpere også ha en sjanse til å skinne litt. Selv om fokuset mitt som løper er på opplevelsen og prestasjonen opp mot min egen kapasitet, så er det alltid gøy å være med i toppen. Jeg innså at dette løpet trolig var i den kategorien, og bestemte meg for å leke god og recce løypa på forhånd. Siden løpet skilter med egennavigering, ville jeg minimere sjansen for feilløping. Jeg fikk løpt igjennom de første fem og de siste 25. Partiet i midten der fikk jeg ta på sparket, jeg hadde jo trossalt fiska masse i og rundt Merkedammen.

Høy luftfuktighet og lave forventninger på start. Foto: Simen Nordby.


Min favorittaktivitet – strikking

De første 2,5 km stiger jevnt 250 høydemeter opp til Snippane (399) på mer eller mindre gjengrodde traktorveier, ispedd noen stiløse linker. Det dannet seg raskt en frontkvartett, med Espen (vinner av 21-km på Blefjells Beste 2 år på rad), Frank (ingen intro nødvendig) og Mariusz (kjente ikke til han fra før), og meg på halen. Eller i strikken. Jeg elsker de gangene det passer seg å ligge i en sånn posisjon. Ikke fordi jeg bare såvidt klarer å henge med, ei heller fordi jeg ligger og lurer eller er kynisk, men fordi jeg da kan justere intensiteten ut fra mine egenskaper. Gi litt i bakkene, ta litt på flatene. Den type ting. Alt for å konservere så mye av safta som beina holder, og holde sitronen spenstig og full. Den skal nok skvises ja. Men ikke før muligheten for punktering er borte. Åpningstempoet var fornuftig, og det så ut til å bli en flott tur gjennom Vestfoldskauen.

Tetkvartet tidlig i løpet. ActionFrank for øyeblikket uvanlig anonym bak Espen. Jeg strikker. Foto: Mona Kjeldsberg.
Utsøkt utsikt fra Skalhogg – på de fleste andre dager enn idag.

Ned mot Merkedammen ble det langa litt ut på grusvei før det gikk inn i regnskogen igjen, opp mot Skalhogg (424) og løypas høyeste punkt. Stien opp her var forresten helt sinnsykt bratt, på nivå med Vestlandet. Like sleipt og vått og. Vi dansa oss videre over kloppene på Tolvmannsmyra og løp langs idylliske Svartvannet, mens jeg tenkte på hvor mange pene ørreter jeg hadde fått der for 20 år siden. Det var hele tiden tekniske stier, med hyppige innslag av våt myr. Våt myr har vi ikke så mye av i Grenland, men heldigvis hadde jeg tjuvtrent på Blefjell to uker tidligere. Jeg holdt fremdeles greit følge gjennom skauen, jo mer kronglete jo lettere føltes det sammenligna med de andre tre i turfølget. Kneet kjente jeg ingenting til.


Usunn teknologi

Et lite skjær i sjøen dukka nemlig opp da jeg kjøpte meg ny løpeklokke, to uker i forkant. Noe påvirket av løpevenner i Grenland Ultra Runners så måtte jeg jo bare ha live Strava-segmenter på klokka. BIG MISTAKE. Det er tøft å si nei til klokka når den sier GO!, noe som førte til mye innslag av fart på turene i siste halvdel av juli. Det likte slettes ikke det venstre iliotibialbåndet mitt, og begynte å snike seg innpå den laterale femorale kondylen. For dere ikke-nerder: Løperkne. Dette har jeg vært borti to ganger tidligere, og jeg vet hvor lenge det kan ta å bli kvitt det. Jeg har da også lært at tiltak må settes i verk tidlig, før det får utvikla seg for mye. Siste uka ble derfor brukt til å trekke litt i nødbremsen, i form av nesten utelukkende motbakkeløping på mølle. Alt over 5% stigning brydde ITB-en seg ikke nevneverdig om. Samtidig tok jeg opp igjen tøyerutinen min. Dørgende kjedelig, men det funker.

Min deltakelse spøkte helt frem til kvelden før løpet. Jeg hadde anskaffet støttebandasje til å løpe med, og fått testa det ut på en tur. Det virket lovende, men farta på den turen var av søndagsslaget, og hva ville skje når farta skulle skrus opp i en konkurransesituasjon? Det var mye frem og tilbake, og jeg bestemte meg for å ta løpet som en moderat langkjøring, med mindre jeg lå an til å vinne. Om det ble ulevelig var det jo bare å bryte. Jeg har vært i lignende situasjoner tidligere, hvor jeg har brutt løp vel vitende om at jeg aldri burde starta. Mirakler skjer sjelden, men man jo ikke slutte å tro?


The band broke up

Traktorveien ned fra Brånafjell mot Smalmyr, etter ca 15 km, markerte enden på en æra, og den tilsynelatende uatskillelige firerbanden gikk hvert til sitt. Nå ventet 5 kilometer grusvei med minus 5-8% nedover mot Høyjordsletta, og Espen hadde fått nok av myrsteg og fant ut at han ville løpe alene i et høyt tempo. Like etter seig Frank og Mariusz ifra de og, og jeg sto igjen som en mutt Ringo mens jeg fylte vann i Merkedamselva. Jeg lot meg riktignok ikke stresse av dette. Kneet hadde kjentes topp ut til nå, men er det noe som kan fremprovosere ITB-ens vrede, så er det slake nedoverbakker i høy fart. Jeg tok meg selv i nakken og trava nedover i kontrollert 4.30-fart, og trøsta meg med at under fire blank fort ville ha tæra uforholdsmessig mye i slike løp. Jeg tar de mot slutten peppa jeg meg selv med.

Vi er ikke mer seriøse enn at vi dokumenterer litt fra stien.

Nede på Høyjordsletta hadde jeg godt overblikk forut. Espen var long gone, og Frank og Mariusz var en snau kilometer foran. På vei opp til Nabberen etter ca 22 km, ble jeg møtt av en alltid smilende support-Simen som var på plass for å heie på Kristiane. Han kunne fortelle at Espen nå var 11 minutter foran meg, og de to andre ca 5 minutter. Det var bare å hoppe i det (bokstavlig talt; det var en hoftedyp dam midt i stien på toppen av Nabberen) og stålsette seg for et par timer med solokriging i den psykologisk utfordrende midtfasen av løpet. En trøst var dog at jeg nå entra siste halvdel av løpet, et strekke jeg hadde løpt på forhånd. Det gir en trygghet, og all energi kan fokuseres på å løpe avslappa men radig. Det bar over Fossanveien, gjennom skiløypa og mot Langevann. Teknisk granrotsti i vannkanten før det gikk over i 2 kilometer med grusvei. Inn på lett flytsti, før løypa svingte nordover og snirkla seg bratt oppover mot Søndre Brattås. Nydelig teknisk flytsti bortover ryggen med fjellskrent på venstre side, fortsatt uten særlig utsyn på grunn av tåka. Men jeg var jo ikke på søndagstur idag, selv om det var søndag. Like før toppen, etter ca. 34 km, tok jeg igjen Mariusz. Han hadde åpenbart lavere fart enn meg, så jeg passerte lett og ledig. «You OK?», «Yes, bad stomach». Midtfasen var over, og nå føltes alt mye lettere. Både mentalt og i beina. Det var på tide å sveive igang saftpressa.


«Fade the least» aka «Fade with grace»

Kneet hadde oppført seg eksemplarisk til nå, og jeg kjente at det var saft nok igjen på tanken til å skru opp intensiteten ett hakk. Fade the least, er mantraet mitt i sånne situasjoner. For alle fader før eller siden, i større eller mindre grad. Det har på en måte fulgt meg gjennom løpekarriæren min. Jeg sprengåpner sjelden, sikkert fordi min styrke er å kunne holde _relativt_ høy intensitet, relativt lenge. Bikker det for langt opp i rød sone, kan det fort gå sørover med både bein og mage. Plukking av folk mot slutten av løp gir også en veldig positiv opplevelse, både underveis og sett i etterkant.

Nedover fra Søndre Brattås mot Pyttedraget holdt jeg god fart, først gjennom en underlig gran- og bøkeskog, før jeg styrte ned i leiredalen og kryssa Ramneselva. Denne jungelfloden i miniatyr har en bestand av den sjeldne elvemuslingen, men jeg klarte å avstå fra fristelsen om å stoppe å titte. Istede peisa jeg videre gjennom det lange grasset på Tufteplassen og over Sjøssfjell, eller «Sjøss-meg-i-****-fjell» som jeg døpte fjellet for øyeblikket. Apropos barnehage, før Bergsåsen svingte løypa til venstre ned langs utområdet til en barnehage. Her finner jeg en bortkommen Frank, på leting etter lekekamerater. Vi tok følge frem til Revetal, der jeg måtte en kjapp tur innom utekrana for en siste bunkring av vann før finalen. Det var 9 kilometer igjen til mål.

Det minuttet det tok meg å fylle vann, brukte Frank godt, og seig igjen ifra. Gjennom de kronglete gatene oppe i Revetalfeltet var jeg godt kjent, og tok meg raskt igjennom før jeg entra hogstflatene på Lefsrødåsen. Frank så jeg ikke noe til i det åpne landskapet, var han stuck i Grevlingstien eller Røyskattlia? Svaret fikk jeg etter å ha passert Bøåsen og tatt av opp mot Skjeggestadåsen. Der fikk jeg glimt av Løken på toppen av kollen, mens jeg var i bunn, og jeg anslo avstanden til ca 3 minutter. Det var nå ca 5 kilometer igjen til mål, og på tide å skvise sitronen til siste sure dråpe. De siste to flytstipartiene før mål skulle nailes, i det minste for å få en så god sluttid som mulig.

2:a plats är ju också jättebra

To kilometer før mål ser jeg kjent rygg, men med gående bein nedenfor. Espen hadde løpt til krampa tok han, og var nå henvist til fotgjengertempo. «Du så jo ut som en million der bak», uttrykker jeg medfølende. «Jeg følte meg som en million også, i 40 kilometer». Kjipern, rett og slett. Men med en så god kapasitet som Espen har, kommer han til å få sin revansj på ultradistansen. Men det var ingen veldedighet fra min side på dette tidspunktet. Jeg løper florlett forbi, og hadde jeg hatt god flyt forut for dette, fikk jeg det i hvertfall nå. Man må jo prøve liksom – fullt inneforstått med at Frank må ha passert Espen like før, og fått los på «bøtta», som han åpenbart er veldig opptatt av. Det ville derfor bli vrient å slå et konkurransehue av det kaliberet dersom det skulle komme til en spurt. Og med bare snaue to kilometer igjen til mål, kom det aldri til det punktet.

Jeg skviser på og kommer i mål på 5:09:35, bare 1:25 bak Frank. Akkurat passe sliten, og med et kne som har gjort som den har fått beskjed om hele dagen. Kall det gjerne et mirakel, men jeg velger å tro at nødbrems og gode tiltak ble iverksatt i tide. Jeg kunne ikke ha håpet på en bedre gjennomføring og totalopplevelse.

Stappa t-skjorta baki shortsen for å hindre fuktskade på telefonen, som lå i magebeltet (for øyeblikket pungvarmer). Foto: Arrangøren.
Forsoningens time mellom to kamphaner. Foto: Simen Nordby.
Tar grill fremfor plastbøtte, any day. Men kjekt å stå i midten da.


Avslutningsvis vil jeg berømme Arne og kona Bjørg Marit som har levert til de grader i denne første utgaven av Vestfold Historic Ultra Trail. Løypa var helt etter min smak, og rammene rundt var solide. Rett og slett et trivelig, lavterskel bygdeultra med proft opplegg. Jeg kommer garantert tilbake, og da vil jeg få med meg enda mer av gildet. Dessert og nachspiel og alt. Noen som fikk med seg både dessert og nachspiel var nemlig de fullførende på 80- og 140-kilometeren. For en gjeng med helter!

Fullstendige resulater
VHUT
VHUT-Facebook
Kondis-artikkel

Blefjells Beste 18.07.2020 – løpsrapport

Bli med Tobias og Irvin gjennom strabasene som utspilte seg i den golde tåkeheimen, under ultraløpet Blefjells Beste.


Blefjell er ett av de minst avsides høyfjellsområdene i Norge. Det er såpass lite avsides at du kommer dit på 2 timer fra både Oslo og Skien, og såpass høyfjell at det er en egen reinsdyrstamme der. «Europe’s last wild reindeer, grazing just outside Oslo», temmelig postkort.

Her er det flere kvadratmil med nydelig løpeterreng, både under og over tregrensa, passelig antrukket av herlige tekniske stier. Du får både vidde- og tindefølelse på samme tid. Dette er altså et kortreist løpeeldorado. Jamen bra arrangørene Mona og Einar klarer å holde dette løpet så godt skjult. Men så er det endel myr da, også i oppoverbakke. Mer om dette senere.

Tobias er ex. skiløper og er født med O2 på Dæhlie-nivå, men viktigst av alt, han er nyfrelst på sti- og terrengløping. Seieren i Blefjells Beste i 2019 var ultradebuten og trolig det som fora crazen en gang for alle. Siden da har han trappa opp timene på sti ytterligere, men det matcher bare nesten timene med sti i huet. Han kan se rett på deg, men oppi topplokket jobber det mentale kartet på høygir med å løse en eller annen snedig trasè.

Jeg derimot, har jeg ååårelang erfaring med terrengultraløp. Og for å ikke la meg tynge av manglende O2, passer jeg på å rette meg opp og kremte alvorlig når jeg øser av mine innerste hemmeligheter om hvordan leke pac-man siste 20. Blefjells Beste var også min ultradebut, helt tilbake i det herrens år 2016. Så det har vi ihvertfall til felles, her vi sitter å prater om løst og fast i bilen på vei tilbake til åstedet.

Været var ikke av den beste sorten denne gangen, tunge skyer lå ned over skogsida der vi tok av fra Lågendalen og opp mot Kyrkjevatnet ved foten av Ble-massivet. Gislefoss fabla om både tåke, regn og kuling på en gang, noe som ifølge Tobias ikke var fysisk mulig. Boy was he wrong… Tempen på start var ca 12 grader, men vi skulle ganske raskt opp en 5-600 høydemeter så jakka lå ikke nederst i sekken. En tur ut i myra før start for å fukte skoa, før en siste stramming og dobbeltsjekking av dobbelknute. Så bar det av gårde i provirusorisk puljestart, med 10 og 10 av gangen med 2 minutters mellomrom. Helt etter boka selvsagt, men litt mindf*** underveis. Det stoppa liksom aldri å komme kanoner bakfra. Den første kanonen var Tobias, der han halsa seg forbi i blautmyra etter bare 1,8 kilometer. Han begynte to minutter etter meg, og så ut som han hadde lagt til side alle formaninger om kontrollert åpning. Han hadde allerede distansert den antatt sterkeste konkurrenten Fredrik Askeland, så jeg skjønte det var snakk om et presist skremmeskudd.

Jeg åpna som vanlig kontrollert, men med godt driv, og kjente nøye etter på pusten opp de første stigningene mot Blenuten. Jeg visste jeg var i god form, og at persen på 8.11 måtte være mulig å gruse. Den ble satt på første forsøk i 2016, og selv om jeg var i bedre form i de to påfølgende åra, kom henholdsvis magevirus og sydentemperaturer i veien for persing da. Nå var både magen og temperaturen helt i vater, hva kunne vel stoppe meg nå?

På vei opp første stigning, med ny fresh teknikk («hand on knee»). Foto: Sebastian Mamaj.

Jo, nummer 1: Tåke. Over tregrensa satt tåka inn, såpass at det var tøft å se 30 meter foran seg. På tross av å ha vært igjennom løypa tre ganger tidligere, og at den var godt merka, måtte jeg virkelig jobbe med øya for å følge med på stien. Eller, sti og sti, dyretråkk, lyng og myr er vel mer rett beskrivelse av de første 20 kilometrene, og for øyeblikket våtere enn noen gang i løpets historie. Av og til kom det opp folk bakfra i et veldig driv. Det var tydelig at feltet var dypt i år, da folk som hadde starta et kvarter etter, tok meg igjen allerede. En av de forbipasserende beit jeg meg ekstra merke i. Basert på fart, skrittlengde og en tydelig velutvikla myrteknikk, måtte det være «han O-løpern» som det ble hviska og tiska om før start. Jeg sendte en tanke til Tobias der fremme i løypa og håpa han virkelig hadde dagen. Det dukker liksom alltid opp en O-løper.

På vei opp igjen til Eriksbu ble det skikkelig tøft. Jeg kjente igjen denne følelsen fra tidligere år, at den første biten stjeler mer krefter enn man tror. Det var bare å sette inn i en jevn trot, og ikke pushe for hardt. Det fremdeles early days på dette tidspunktet, og nå bega vi oss inn i den mest alpine delen av trasèen. Men før vi kom så langt, skulle vi opp den lengste sammenhengende stigninga på turen. Og hva skjer da? Jo, skyene letter og sola titter frem. Og det blir varmt, skikkelig varmt. Men, dette var heldigvis (?) forbigående. Når vi bikker kneika på rundt 1100 moh, setter tåka inn igjen, denne gangen av grøtkaliber. Men hva er det neste på lista over ting som kan stoppe meg fra å perse? Jo, vind. Og ikke bare lett sommerdrag, men kuling. Jevn og rett i fleisen. Og om jeg sa at det var en 6-7 grader, tror jeg ikke det hadde vært helt ute.

Neste 20 kilometrene blir en jobb med huet. Det går smått, både fordi jeg er sliten i kroppen og i hodet etter all mysinga ned mot bakken for å skimte konturene av sti. Vinden jobber også jevnt i mot meg. Og når jeg omsider kom meg opp og over milepelen Store-Ble, løypas høyeste topp, så kommer tredje punktet på den tvilsomme lista over ting som jobber mot Irvin-pers: Regn. Og ganske heftig også. Fortsatt med grøttåke da, og gode gamle kuling. Jodu, han Gislefoss er ikke så dum likevel.

Tralten går videre nedover forbi Sigridsbu og langs traversen mot Sørstul. Dette partiet er langt, teknisk, glatt og kronglete. Men, det heller jevnt nedover i terrenget. Ned mot snillere omgivelser. Jeg high-fiver det første furutreet og kjenner at tempen bikker 10 grader igjen. Tåka letter litt. Det er under 2 mil igjen, og jeg kjenner at skrotten får en ny giv. Det føles som jeg har vært i overlevelsesmodus i tre timer, og spart på kreftene. Frem til nå, hvor det i grunn er på tide å fyre litt igjen. F*** vind, regn og tåke. Jeg skal perse!

Jeg finner en fin rytme nordover over lyngflatene, som for øyeblikket var langt mindre høyvokste enn jeg huska fra tidligere år. Denne evige myrlyngen som alle frykta var faktisk relativt lettløpt. Hvertfall inni mitt hode, for nå var jeg på offensiven igjen. I det som føltes ut som skikkelig god driv mata jeg på for å prøve å redde en god tid, og til min forundring ser jeg på klokka at det er mulighet for å nærme seg drømmegrensa på 7 timer. Så skal det nevnes at det alltid er mye lenger til traktorveien begynner enn det man tror, men det hjalp på å stadig plukke løpere som hadde stega litt for langt i timene forut. Nå var det jeg som stega ut. Det er utrolig hvor motiverende det er å klare å skru opp til 6-fart i kupert myr 45 kilometer ut i en fjellultra. Endelig ute på traktorveien gikk det unna i en småfrekk 4.20-fart frem til over elva. Når jeg når parkeringsplassen før målbakken ser jeg at klokka sier 6.59. Problemet var at den siste bakken opp er så bratt og ekkel at jeg skjønte at det ikke ville gå, jeg ble rett og slett for fornøyd med å ha perset med 1 time og 11 minutter at jeg ble for lite offensiv. Utilgivelig…

Men hvordan hadde det gått med veddeløpshesten Dahle-Fenris? Han ble slått! Av en svenske! Mine bange anelser oppe i skråmyra hadde vært reelle, og selv om han har svenskt flagg må vi berømme den tida der. I ettertid har det kommet frem at han grusa Pau Capell på 100 km i Åre Fjellmaraton, så ehm. Vi sier godkjent+ likevel Tobias 😉

Tobias er fornøyd med medalje, trossalt! Foto: Kondis/Bjørn Hauge
De to kamphanene diskuterer taktikk og steglengde for hoftedyp myr. Foto: Laagendalsposten/Ole John Hostvedt
Irvin og brødrene Fenre fornøyde med løpet

Ord for dagen (vi folder hendene):

Selv om fjellet kan føles tunggått og myrene kan føles endeløse, så er det bare en illusjon. Det er tankene som prøver å finne en vei ut. Det er da du skal gjenvinne kontroll, og kjenne på tilfredsstillelsen av å styre din egen skjebne. Og kjenne på at du er istand til å flyte frem gjennom skog og over fjell, uten at tid finnes, fullstendig bevisst rundt ditt eget jeg, og din egen anatomi.

Kroppen blir med på det du tar den med på!

Amen

Blefjells Beste
Fullstendige resultater
Kondis-artikkel
Kondis-artikkel2

Skogvokterruta testløp 13.6.2020

Et komplekst geologisk avtrykk har gitt Grenland et svært variert og spennende terreng, som krydres av en myriade av ulike vegetasjonstyper. Det er åpne furuåser med blåbær og mykt barnåldekke, bratte svaberg med luftig vidsyn, skrinne åssider med grove granrøtter, frodige løvskoger med tett overhengende løvverk, ravinedaler og bekkefar, steinurer og åpne myrer. Store vann og små skogstjern, sildrebekker og elver. Det er rolige landskapslinjer med jevne stigninger, og rundt neste sving er det småkupert og bortgjemt. Ut av intet står du på et stup og kan iakta Gaustatoppen og Skagerrak.

Dette er nærmarka til oss som bor i Grenland, og vi vet ikke helt selv hvor heldige vi er som har dette utenfor stuedørene. Grenland Ultra Trail (GUT) Skogvokteren er blitt til som et direkte resultat av en gjeng ivrige løpere som elsker å leke på stien og som har funnet sammen gjennom kjærligheten for nærmarka. Løypa er nykomponert av primus motor Tobias Dahl Fenre, og sammen med resten av Grenland Ultra Runners håper vi at dette kan bli et offisielt løp på sikt. Vi skal vokte om nærmarka vår, om stien og om skogen. De som fullfører kan med stolthet kalle seg Skogvokter.

Skogvokteren har start og mål på rådhustrappa i Porsgrunn, og følger det mangslungne stinettet som omkranser Porsgrunn og Skien. Distansen er 88 km, med 3500 høydemeter. Den 13. juni arrangerte Grenland Ultra Runners testløp, både for å få løpt hele runden i ett, og for sjekke stemninga blant regionens ultraløpere. Atten løpere stilte til fellesstart kl. 05.00 lørdag morgen. Noen hadde planer om å løpe hele, og noen planla å bli med halvveis.

Jonas Resare fra Skien var en av de som løp hele, og her er hans gjenfortelling av dagen

– Ved starten ved rådhuset er det lite som minner om en skogvokter. Løypa begynner rolig med to fine kilometere fra Porsgrunn sentrum til bymarka ved Valleråsen vannverk. Deretter får vi en fin stigning opp til første utsiktspunkt, Årdalsåsen 258 moh. Her er det vel verdt å snu seg om for å se ut over Porsgrunn og tikke av den første av turens topper.Deretter er det en forholdsvis snill tur mot Jarseng via Klepp og Lid. Her er det forholdsvis urørt, smale stier og ikke rent ned av andre turgåere. Da har vi også passert kommunegrensen og løper inn i Skien.

Strekket fra Jarseng via Mjåvann og Mensvann er magisk naturskjønt. Seiler opp som en ny favoritt i Grenland. Her er det fine vann og mye urørt natur. Vi fikk et møte med en klatrende mår og passerte en av motstandsbevegelsen våpengjemmere under krigen. Skikkelige bonusopplevelser og god distraksjon fra tankene om at det begynte å bli tungt.

Etter påfyll av vann fra Mensvann siktet vi inn oss på Galten. Først litt grus og deretter bart fjell på veien mot toppen. Fortsatt ganske pigge fikk vi en formidabel utsikt fra 373 moh og hadde overskudd til å ta bilde.

Fra Galten gikk det ganske raskt mot den kjente toppen Vealøs med sitt karakteristiske tårn. Siste delen er tidvis bratt men vi får litt hjelp da løypa har et strekk på en grusvei. Vestre Vealøs er 500 moh, men reisen dit er levelig.

Det er på tid å sette kursen mot en ny kommune, Siljan. Terrenget fra Vealøs via Kikut til Solvika tillater litt høyere tempo da det heller litt nedover totalt sett. Her er det noen partier med myr, men også fine flystier siste partiet ned mot Solvika. Ved Solvika har vi passert 30 km. Der finnes det springvann på campingen og hjelpsom support. Vi ladet med litt kake og vann. Husker at stemningen var god og at vi var optimistiske selv om teten hadde passert samme plass en time før oss.

Fra Solvika styrer vi mot Middagskollene, men i bakhodet er det Skrehelle som er kjent som en bratt kneik. Synes nok at partiet over Middagskollene er litt krevende da det er pen stigning og «kollene» ikke er så snille som de høres ut. Vakkert er det i hvert fall, med noen nydelige myrer hvor det blomstrer uendelig med «bomullsdotter» av noen blomster. Angrer fortsatt på at jeg ikke stoppet for et bilde. Men, vi skulle jo videre mot Skrehelle. Her blir det litt tåkete i hodet for varmen og en krevende løype begynner å sette sine spor. Vi passerer Skrehelle som er løypas høyeste punkt med 553 moh, men utsikten er langt bedre på Lille Skrehelle med sine 484 moh. Fra blanke fjellhyller får vi en magisk utsikt over Skien og Grenland. På Skrehelle er vi forresten tilbake i Skien kommune. Her møter vi flere som har overnattet under bar himmel, så dette er virkelig en perle. Når vi tar fatt på turen ned fra toppen er det ekstremt viktig å koble på frekvensen og blikket. Her løper vi på meget bratt og steinete sti, så her må man være konsentrert. Vel nede i dalen ved Jønnevald venter et litt mer lettløpt parti med ca. 10 km gress, grus og asfalt.

Neste fokuspunkt er den fryktinngytende Geitebuvarden, løypas nest høyeste punkt med 525 moh. Veien opp starter med grusvei og veksler deretter over på 3,4 km sti. Det er jevn stigning oppover så dette partiet var litt sugende når det kommer etter ca. 50 km.

Fra Geitebuvarden til Skotfoss er vi inne i Gulsetmarka. Her er det merket løype med stier, røtter og en del opp og ned. Det er også en velbesøkt del av marka så her møter vi turgåere med et smil. Vi løper mot Langelandskollen som har fin utsikt fra 436 moh. Stigning opp til den også, men etter Geitebuvarden så må vi jo takle slikt. Husker også at det til arrangementet er skrevet at «fra Geitebuvarden går det bare nedover…» Fra Langelandskollen er det helling nedover til Langevann og Tvittingen, fine skogsvann i marka. Deretter kommer et bratt parti ned til samfunnet ved Skotfoss. Butikk og kald cola var helt nødvendig og aldeles nydelig!

Vi løper på asfalt forbi slusene, bruket og over den mektige fossen. Etter en kilometer kan vi dukke inn mot Åfosstien og nyte av stien langs den bortgjemte bekken. Her er det urskog, lite folk, litt magisk følelse og ikke minst forholdsvis lettløpte stier. Det kommer godt med etter et parti med mye teknisk løping og bestigning av topper!

Det er bare å kjøre på forbi flyplassen og finne turveien inn mot «toppen» Piggen, 237 moh. Her kan du koble på litt mer teknisk løping mot Solmyrås og få opp farten på vei ned mot Porsgrunn. Her heller det ned mot bebyggelsen og det var en meget god følelse å løpe over brua fra Vestsiden over til Porsgrunn sentrum. Det er en herlig avslutning med en kilometers oppløp langs elva hvor det er mulig å legge inn en spurt for de som har spart på kreftene!

Befriende å komme i mål ved Rådhustrappa! Koselig å få skryt fra gjester på uteserveringen, men enda bedre å kunne ta en dukkert i elva like ved.

Løpet gikk en varm sommerdag og det var (som vanlig vil noen si) meget viktig å fylle på med nok med veske og næring. «Én av de som holder pennen» var litt tom etter Geitebuvarden og måtte grave dypt i kjelleren for å komme seg videre på anstendig vis.

Oppsummert en krevende løype både teknisk og med mange høydemeter. Spektakulære utsiktspunkter og mange fine naturopplevelser underveis. Skogvokteren er riktig navn og den anbefales på det sterkeste!

Resultater fra testløpet
1. Tobias Dahl Fenre, 9.23
2. Irvin Kilde, 11.32
3. Jonas Resare, 11.59
4. Kristian Qvenild 13.00
5. Eirik Fjeld, 14.44
6. Egil Kragl, 19.20
7. Per Kåre Sortevik, 19.20
8. Yann Erik Skyllingstad, 19.20

Ti stykker sto av underveis, de fleste av dem etter halvgått løp. Enten planlagt eller ikke. Det skal sies at det var en særdeles varm dag, med 18 grader ved start kl 05.00 og minst 26 grader litt utpå dagen. Nevner avslutningsvis at erfarne ultrabeist Pål Thoresen løp hele løypa på trening for to uker siden, og bærer nå tilnavnet Skogvokter1.

Jonas Resare og Irvin Kilde