Andre helga i august var det dags for en eventyrhelg med sti- og fjelløping i magiske Rondane. Noen av oss løp langt, noen løp superlangt, noen fikk heteslag, noen vant, og noen løp brøyt barrierer de aldri trodde var mulig.
Hvem som gjorde hva, kommer vi tilbake til. Men vi kan begynne kvelden før løpet, på en romslig AirBnB-hytte på Tiriltoppen i Morkagrenda, ca 15 minutters kjøring øst for start og mål i Folldal. Løpets egne planlagte pastaparty utgikk på grunn av covid, så Simen tok saken i egne hender og disket opp store mengder pasta med laks. Det var en alvorspreget gjeng som fortærte The Last Supper, vel vitende om at morgendagen ville by på noe langt mer utfordrende og potensielt ubehagelig enn å sitte tilbakelent på en terrasse en nydelig sommerkveld i fjellheimen.
Harde fakta
- Rondane 50: 85 km og 2700 hm, start på Dørålseter og mål i Folldal.
- Rondane 100: 163 km og 5400 hm, start og mål i Folldal.
- Terrenget er for det meste sti, med mye stein. Noe grus og traktorvei. Spektakulære omgivelser.
- Løpets hjemmeside: Rondane100.no
Simen, Kristiane, Tobias og Irvin skulle begi seg ut på 50-miles, mens Jonas og Egil var påmeldt voksenløypa på 100 miles. Selv om vi forberedte oss på en hard lørdag (og søndag) med blod, svette, tårer og hard jobbing, hjalp det at rammene rundt løpet var som de var. Rondane er som det er – enormt vakkert, og organiseringen av løpet virket superproft på tross av at dette var første gang det ble arrangert. I tillegg lå det et stabilt høytrykk over hele landet, og vi kunne slippe å bekymre oss over tåke, storm, snø, osv. To uker i forkant hadde det vært nettopp dette. Etter litt prepping av utstyr, dobesøk og friidrett på et antikvarisk TV-apparat, fant vi etterhvert hver vår seng. Egil og Jonas skulle i ilden allerede klokka 05, så her var det om å gjøre å få hvile.
Simen var designert sjåfør for de tidligstarterne, og fikk heiet Egil og Jonas av gårde fra startstreken ved Folldal samfunnshus. Stemningen var spent, som seg hør og bør før en legger ut på 160 kilometer i fjellterreng med løpesko og startnummer. Egil har fullført flere slike løp tidligere, og hadde roen som alltid. Men for Jonas var dette ilddåpen. I juni fullførte han Skogvokteren 88 km med glans, men det var også det lengste han hadde løpt inntil da. Nå var distansen dobla, og den seige svensken skulle vise at sin sub 3-maratonform kunne utrette ting også på ultraløpenes kongedistanse. Jonas var spent på hvordan kroppen ville reagere på løping så lenge, inkludert nattestid, under forhold han aldri før har løpt i. Han var ydmyk til distansen, og hadde først og fremst mål om å gjennomføre: «I’m an absolute beginner, som Bowie sjöng».
Jeg nevnte høyttrykk. Det var 2 grader på start.
Dørålseter turisthytte, 1040 moh
Fast forward til klokka 12, da resten av gjengen sto på startstreken på Dørålseter turisthytte. I et vidåpent landskap i grågrønt med voldsomme fjell på alle sider, hadde arrangøren rigga til tenna med oppblåsbart startsegl og partytelt. I tillegg til å være starten på 50-miles, var det også checkpoint med servering for 100-miles. Red Bull-bilen spilte dunka-dunk-musikk og folk stima lett nervøst hit og dit i forsøk på å finne det lille som var av skygge. Vi hadde tatt bussen opp fra Folldal, spist vår andre frokost og hydrert oss etter beste evne. Temperaturen hadde i løpet av formiddagen steget til over 20 grader, selv om vi befant oss på 1040 moh. Vi sendte en tanke til de to som hadde vært ute og kjempet i 7 timer allerede, men nå var det fokus på egen kropp som gjaldt.
Tobias var forhåndsfavoritt på distansen, og det fremgikk tydelig allerede rett etter startskuddet var gått at han igrunn var enig i den vurderingen. De tre-fire som hang seg på, slapp etter ca. 20 meter. Først skulle Langglupdalen forseres. Denne steg rolig ca 400 høydemeter fordelt på 10 kilometer, før det gikk tilsvarende ned igjen ca 10 kilometer mot Bjørnhollia. Med unntak av noen kneiker, var det slake linjer, og stien var relativt god. Men likevel var det mye stein, og tidvis steinur. For min egen del, åpna jeg kontrollert med med bra driv og kontroll på pust og puls. Noe var likevel ikke helt som det pleier, noe jeg igrunn er vant til under varme løp. Noe var off. Allerede på kilometer 5 merka jeg at føttene var sykt varme, og den gnagende (!) følelsen av et begynnende gnagsår på tåballene. Begge faktisk. Gnagsår hadde jeg ikke opplevd på fire år. Jeg trodde også jeg hadde kontroll på mat og væskeinntak. På de første 22 km og 2,5 timene hadde jeg drukket 0,5 liter sportsdrikk og 0,5 liter vann. Det føltes ikke ut som jeg trengte noe mer der og da, men nede i Bjørnhollia der lufta sto stille og kvikksølvet hadde steget enda mer, fikk jeg nok en gang bekreftet at det er langt mellom liv og lære. Det ble tungt. Jeg bada hodet i elva og sleit meg opp noen djevelske steintrapper opp Musvolkampen mens jeg tygde på en seig og tørr energibar med åpen munn og fikk havregryn i nese og luftrør. Dette er alt, alt for tidlig å begynne å slite. Det var på dette øyeblikket bare 4-5 foran meg i løypa, men når det gikk slakt nedover mot Strømbu var jeg ikke i stand til å lange ut slik jeg hadde sett for meg. Det var egentlig veldig løpbart, og et terreng jeg normalt trives i. Nå snubla jeg i steiner, sklei på mose og hadde et skummelt nesten-overtråkk. En annen løper som hadde ligget bak meg en stund tok meg igjen og feis ifra på dette tidspunktet. Slik skal det jo ikke være!
Checkpoint Strømbu 28 km, 700 moh
Inne på checkpoint Strømbu var jeg gåen, men ikke mer enn at jeg ikke hadde DNF i tankene. Plukka opp en kopp glovarm cola og sjokomelk. Raskt ut igjen, over veien og opp i skogen. Ut fra løypeprofilen ville den kommende stigninga være den mest krevende på hele turen, det var jeg klar over. Den viste seg å være langt mer krevende enn jeg hadde forestilt meg, spesielt i min dehydrerte og underernærte tilstand. Det var høyreist furuskog og jevnt 30% stigning, og lufta sto dønn stille. Det må ha vært nærmere 30 grader her. Selv rolig gåtempo føltes blytungt. Halvveis opp satt jeg meg på en stubbe og funderte litt over livet og lot pulsen synke. Dette kan aldri gå. KANSKJE vil skrotten våkne til live over toppen når det flater ut? Jeg fortsatte motvillig opp bakken. Det kom flere folk opp bakfra som passerte meg, noe som ytterligere påvirka mitt negative tankesett. Det flata etter hvert ut over tregrensa før det bikka over mot en enorm flat dal med utsyn til nok en monsterstigning. Tempoet gikk ikke særlig opp, og da jeg måtte gå i nedoverbakken også sa jeg takk for meg. Det var ingen mulighet å droppe på neste checkpoint Breisjøseter (43 km), og neste er Grimsbu på 73 km. Det betyr 40 km før drop-mulighet. Jeg var ikke klar for den oppgaven, og snudde slukøra tilbake mot Strømbu mens jeg tenkte på hvor godt den sjokomelka hadde smakt om den var iskald.
Nede ved Strømbu var Simen og Kristiane kommet inn. De hadde løpt sammen fra start av, og hatt en flott tur hit. De var slitne selvsagt, men etter inntak av mat og bytte av sko var begge ved godt mot på vei ut av sjekkpunktet. Det er en fryd å være rundt Simen og Kristiane, nyforelsketheten smitter og man kan ikke annet enn å smile av dialogen og interaksjonen dem i mellom. Å løpe et ultraløp sammen som par, må være den ultimate testen på et forhold.
Mens jeg ventet på skyss tilbake til Folldal, fikk jeg også litt gratis underholdning i form av å iakta de to ledende på 100-miles distansen. Sebastian Krogvik hadde ledet fra start og holdt et forrykende tempo i 100 km, men satt nå i en stol og var medtatt. Det viste seg at han på dette tidspunktet var tatt ut av løpet av løpslegen. Årsaken var elektrolyttubalanse, trolig saltmangel. Pulsen hans raste, og han hadde visstnok vært litt fortumlet og forvirret i en periode i forkant av at kom inn til sjekkpunktet. Dette er et tydelig vitne om hvor viktig væske og elektrolyttbalanse er i løp, spesielt for de som løper fort. Like etter kom andremann Paul Ogier inn. Han var også medtatt, og det så ærlig talt ikke ut som han var klar for 60 kilometer til. Beskjeden om at han nå ledet løpet må ha gitt en ekstra boost.
En positiv ting med at jeg nå var ute av løpet, var at jeg hadde muligheten til å følge siste del av Tobias sitt løp, og å ta imot han ved mål. Det var faktisk en god trøst. For Tobias hadde ikke fada, eller latt seg påvirke av forholdene. Racetracker fortalte om et voldsomt tempo, og solid ledelse. Etter en dusj og litt kalorier på Tiriltoppen var klokka blitt 19, og Tobias nærma seg mål. Jeg kjørte ned til Grimsbu for å heie og høre hvordan det gikk. Han hadde et solid driv og virka helt ship shape før de siste 12-13 kilometrene.
For Egil hadde dagen vært varm og tung, og han hadde droppa ut ved 60 km. Det var hans første DNF, noe han synes var kjedelig. Men han hadde ikke klart å ta til seg næring etter kilometer 40, og var kokt i bein og topplokk. Han fikk skyss til Folldal, og rakk akkurat å ta imot Tobias i mål sammen med meg.
Vi fulgte Racetracker jevnlig. Da Egil og jeg la oss i 23-tida, lå Simen og Kristiane an til å komme i mål i 05-tida. Vi våkna av klokka 04.30 og hoppa i bilen til Folldal. Vi rakk akkurat å ta i mot ultraparet sjanglende inn i mål, hånd i hånd, like før soloppgang klokka 04.50. De var slitne, fornøyde og overveldet av å ha holdt det gående i over 17 timer. Natta hadde vært lang og kald, men tydeligvis effektiv og godt disponert. Andre halvdel gikk nesten like raskt som første.
Etter en tur på hytta med dusjing og et par timers slumring var det duket for the grand finale, Jonas sin målgang. Han hadde lenge ligget an til målgang i 05-tida, men hadde fått det tungt nattestid og sakket tempoet noe. Men han hadde likevel bra driv, og var fast bestemt på å fullføre. Det var en preget og sliten Jonas Resare som kom i mål litt før 9 søndag morgen, etter litt over 28 timer på tur. Også skal det legges til at 28 timer i denne sammenheng er ganske så bra prestasjon. I tillegg til at 40% av de 100 deltakerne på 100-miles droppa ut, hadde han over 30 stk bak seg i mål. La oss avslutte oppsummeringen av Rondane-helga, med Jonas sine egne refleksjoner rundt sin egen gjennomføring:
Efter att jag närmast kröp i mål har jag tänkt på vad som präglade mitt lopp och vad jag kunde/borde lära av till en annan gång. Kanske det även kan vara lärorikt eller i alla fall tänkvärt för andra?
- Min målsättning var att öppna lugnt och kontrollerat. Jag öppnade kontrollerat, men för offensivt. Om jag kunde starta pånytt skulle jag öppna långsammare. 100 miles är långt och man behöver energi till slutet av loppet…
- Jag hade med bröd och energibarer. Om jag skulle packa pånytt skulle jag ta med mer egen högoktanig näring. Det är långt mellan matstationerna och där finns det främst mycket småplock och snacks, men inte alltid karbo som man behöver för att fylla på lagret under ett längre lopp. Det var riklig tillgång på porlande, klart och kallt vatten i bäckar och älvar.
- Jag hade bestämt mig för att stanna på matstationerna för att äta tillräckligt. Jag önskar att jag framöver kan unna mig ännu mer tid till att äta och ladda på matstationer. De minuterna man investerar i återhämtning, näringspåfyll, klädbyte får man helt klart betalt för under påföljande timmar (som det var till nästa station).
- Jag hade förberett mig på varierande terräng och tuffare terräng på andra halvan av loppet. Jag hade planerat skobyte (hade packat skohorn) och det funkade enligt planen. MEN, jag hade inte undersökt eller förstått hur stenigt det var på andra halvan. Om jag hade vetat om hur stenigt det var så hade jag sparat mer energi och mer saft i benen til den terrängdelen som krävde absolut mest.
- Lyssna till kroppen och speciellt till fötterna – andra halvan fokuserade jag på att komma i mål. Med lite bättre fotvård, kunde till exempel bett om hjälp av en sjukvårdare på en av stationerna, så kunde «slutspurten» (haha) blivit skonsammare. Nu kom jag i mål med fötter som behövde flera dagars vila innan jag kände igen de igen.
- Jag är egentligen nöjd med utrustningen och packningen. 100 miles sträcker sig gärna genom en natt och då behövs hela spektret av kläder. Temperaturen varierade mellan +2 och +25…. Följ listan «mandatory equipment» och ta dig tid till att byta kläder när det behövs.
- Jag känner att jag kunde lita på gpx-filen. Min Garmin hjälpte mig tillbaka till stigen när jag ensam och lite ängslig snubblade omkring bland stenar, buskar och vattenhål i mörkret. Ett par titt på urtavlan gjorde att jag hade möjlighet att hitta tillbaka till («den omärkta») stigen.
Hoppas att mina «nybörjar-tankar» kan vara till hjälp när du skall ut på äventyr! Vi ses på eller utanför stigen!
Simen og Kristiane fornøyd i mål. Jonas steger ut for kamera ved målgang. Fornøyd debutant på 100 miles! Foto: Joakim Dokka Nordstad. Hele arrangementets poster-par. Foto: Tore Martin Søbak Gundersen. Det koster å løpe 163 kilometer på en gang. Tobias i ensom leder i Langglupdalen. Foto: Tore Martin Søbak Gundersen. Foto: Tore Martin Søbak Gundersen.